Når fornyelsen trumfer alderen

Karen Klim: Nye fortellinger
Kunstnerforbundet, Oslo
27. februar – 4. april 2020

Den som har erfaring og tør å utfordre den kan komme langt. Karen Klims nye utstilling i Kunstnerforbundet viser at hun i sitt 69. år evner å fornye seg. Og det med en kraft jeg ikke hadde forventet. Utstillingstittelen «Nye fortellinger» bekrefter at hun går nye veier med et materiale hun har jobbet med i nesten 50 år. Utstillingen fremstår som en fargeeksplosjon og inneholder en rekke uttrykksmessige formeksperimenter. Karen Klim forholder seg trofast til beholderen og vasen som ytre form, men hun finner nye løsninger på hvordan den arketypiske formen skal fargesettes og se ut. Samtidig som de som har fulgt henne kan nikke gjenkjennende og si – Ja, dette er Karen Klim. 

Gjenkjennelsen finner du ute på fløyene av det lange, smale og høye bordet som deler de vanskelige utstillingsrommene i Kunstnerforbundets andre etasje. Der finner du glassvaser i duse pasteller, lik de fargene Karen Klim har vist i flere utstillinger de senere årene. Men de er ikke alene. Pastellene markerer ytterpunktene på en fargeskala som strekkes helt til primærfargenes sterkeste fargeprakt. For utstillingsarkitekturen ordner det slik at det første du ser når du kommer opp trappen, er gruppen i midten på det lange bordet. Der står en skinnende gul vase, en sort og mørk vase, og en knall rød vase – jeg tenkte Ferrari-rød – som springer deg i øynene med overraskende kraft.

De tre vasene har også overraskende formdetaljer. De har tilleggselementer i klart glass som fremhever lyskraften i den fargede hovedformen. Slike utvekster av ren formglede har jeg aldri sett hos Karen Klim før. Ja, også de pastellfargede beholderne har slike tillagte former som stikker ut og skjærer seg inn i luften. De er både sandblåst (slik at overflaten blir matt) og i klart glass. Tidligere «nøyde» hun seg med mer organiske former av typen rennende glass som samles i en fortykning utenpå hovedformen.

«Tidlig vår» (2020). © Karen Klim / BONO – Foto: Espen Grønli / Kunstnerforbundet

Nå tar hun formeksperimentene helt ut i et skarpskårent, nesten aggressivt uttrykk. Glasset som er lagt til utenpå hovedformen har kantete former. De stikker rett ut, som søkende tentakler, eller de legger seg utenpå hovedformen som store parasitter, i form av blemmer og arr. Eller de danner stiliserte landskap, slik du ser i «Tidlig vår» her ved siden av, eller i «Tidlig lys» nedenfor.

Den viktigste – og mest overraskende – fornyelsen Karen Klim viser med sin syvende utstilling i Kunstnerforbundet, er at hun har gått bort fra de rent organiske tilleggsformene for å gi seg slipingen i vold. For det som skjer med de mange og ulike tilleggsformene som er lagt til utenpå hovedformen, er en demonstrasjon av hvilke usedvanlige resultater en dyktig håndverker kan få til. Slipingen er satt bort til en svensk mester i faget, Simen Holm, ved glassverket i Boda. Han har fått noen utfordringer av Klim som krever det ypperste av teknisk kunnskap og artistisk finfølelse. Se bare på det intrikate landskapet som tegner seg i detaljbildet vi viser.

Karen Klim henter mange titler fra naturen: «Grønn bre» er laget i år. © Karen Klim / BONO – Foto: Espen Grønli / Kunstnerforbundet

«De gamle er eldst» er et forslitt uttrykk som, ifølge Norsk Akademisk Ordbok, peker på at de gamle er de dyktigste, de mest erfarne. Ordtaket brukes gjerne i sammenhenger der fornyelsen forventes fra de unge, men når det kommer til stykket er det de gamle som viser seg som de mest innovative. Jeg nevner dette fordi det har vært en veldig gledelig utvikling i norsk glasskunst de to siste tiårene. Gjennom 1980-og 90-tallet var det (stort sett) bare to aktører å regne med. Da Egenart ble etablert på Bærums Verk i 1998 markerte det starten på en revolusjon. Siden er det kommet til flere unge og nyskapende glasskunstnere.

En normal utvikling i en slik situasjon er at «de gamle» gjerne stagnerer og fortsetter med det de har oppnådd suksess med tidligere. Slik er det ikke med Karen Klim (født 1951) og Ulla-Mari Brantenberg (født 1947). Sammen etablerte de glasshytta på Frysja i 1978. Før dem var Benny Motzfeldt selve pioneren som skapte norsk studioglassproduksjon. Nå utgjør Klim og Brantenberg nestorgenerasjonen i norsk glasskunst. Ingen av dem har vist tegn til å slutte å utfordre seg selv kunstnerisk.

Det Karen Klim viser med denne utstillingen må sees i sammenheng med det arbeidet yngre kolleger har gjort de senere årene. Kari Håkonsens slipte, og rent skulpturelle objekter og Kari Mølstads sliping og «hugging» i overflatene er eksempler på merkesteiner vi ikke kommer utenom. Og vi skal prise oss lykkelige for at det hersker et godt samarbeidsklima, for miljøet er lite. Karen Klim er blitt inspirert, og hun har fått tips om hvor hun skal gå. Hun begynte så smått å jobbe med Simen Holm for seks år siden, men det er først nå samarbeidet har slått ut i full blomst. Med denne utstillingen viser Karen Klim en fornyelseskraft det står respekt av. Hun følger opp noe hennes yngre kolleger har startet. Og hun gjør det på en måte som er helt og holdent hennes egen. Jeg får lyst til å bøye meg i støvet.

lars.elton@kunstavisen.no