Kunstnerstipend er inntektssikring

Trude Gomnæs Ugelstad, utvalgsleder i Statens kunstnerstipend, argumenterer godt for hvorfor dagens system med fagfellevurdering av stipendene er en ordning som det er verd å ta vare på. Selv om systemet har rom for forbedringer, peker Ugelstad på det viktigste problemet: Det er simpelthen ikke nok penger inne i ordningen per i dag. Det gjør i sin tur terskelen for tildeling så høy at ordningen uunngåelig vil oppleves som urettferdig

Derfor er det etterslepet i selve den økonomiske rammen for Statens kunstnerstipend vi må bruke energien på, og derfor stiller jeg også spørsmål ved hvorfor ikke utvalget for Statens Kunstnerstipend er mer frampå i sine innspill om statsbudsjett til Kulturdepartementet.

Ugelstad sier at det er for få stipendhjemler i dag, men understreker samtidig at «Statens kunstnerstipend ikke er en inntektsgaranti, men et kulturpolitisk virkemiddel som sikrer at vi har tilgang på kunst og kultur av høy kvalitet lokalt, nasjonalt og internasjonalt.» Dette leser jeg som en implisitt aksept av en tendens som har fått utvikle seg: hvor kunstnerstipend i økende grad blir forstått som noe eksklusivt for de få. En slags utmerkelse som skal henge høyt, og som derved faktisk fraviker formålet med ordningen.

Kanskje kan en slik utvikling henge sammen med det som skjedde i 2013, da garantiinntekten ble utfaset til fordel for stipend for etablerte kunstnere- og seniorkunstnere. Hensikten med garantiinntekten var at siden frie kunstnere ikke har tilgang på å utøve sitt yrke som heltidsansatt i institusjoner, slik som, for eksempel skuespillere, var det behov for nettopp en bred inntektssikring. Kunst og kultur av høy kvalitet skapes ikke i et vakuum -kunstnere trenger et levende miljø rundt seg, og derfor kan ikke bare stjernene få stipend, men også de mange hverdagskunstnerne som står på og jevnlig fyller kunstforeninger og kunstnerstyrte gallerier med kvalitet.

Formålet ble ikke endret da man la om til de langvarige stipendene i en hestehandel mellom kulturdepartementet og kunstnerorganisasjonene. Den opprinnelige funksjonen skulle videreføres, men i en mer fleksibel form.

I stortingsmeldingen Kunstnarkår fra 2023 underbygges ideen om stipend som inntektssikring. Meldingen går langt i å argumentere for at stipend er med på å kompensere for kunstneres manglende tilgang på sikkerhetsnett som vanlige arbeidstakere har, som sykepenger og dagpenger. Dette går utover en tanke om stipend som en slags «såkornmidler» eller støtte til å gjennomføre spesifikke prosjekter. Skal man ta dette på alvor må støtten være forutsigbar og langvarig.

Høy kunstnerisk kvalitet er resultatet av en fleksibilitet og langsiktighet over år, som også innebærer perioder med tvil, manglende tilgang på utstillingsplasser, utbrenthet og så videre. Det er derfor det er så viktig at grunnleggende aspekter ved garantiinntekten videreføres: også i perioder hvor man ikke kan vise til umiddelbare kunstneriske planer må man kjøpe leverpostei, betale leie og barnehageplass.

Til forrige statsbudsjett ba Statens kunstnerstipend om en økning på 210 stipendhjemler for alle kunstnergrupper, og av dette kunne man se for seg at billedkunstnere fikk rundt 70 hjemler. All den tid stipendkomiteen for billedkunst må avvise tusenvis av kvalifiserte søkere er ikke dette i nærheten av den opptrappingen som trengs. En slik økning spises opp av at nye kunstnere kommer til.

Som Mona Gjessing argumenterer for i Kunstavisen 27.4, kunne kanskje noe av dette over tid løses ved å redusere antallet som tar kunstnerutdannelse. Men det er et veldig ineffektivt sidespor.

Når så få får stipend, med det resultat at 40% av billedkunstnerne lever under fattigdomsgrensen ligger ikke forholdene til rette for et mangfoldig kulturliv hvor alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn har råd til å velge kunstneryrket. Den gode nyheten er da at det faktisk ikke er snakk om veldig mye penger, relativt sett, som skal til for at i hvert fall 40-50% av aktive billedkunstnere innehar et statlig stipend. Dette vil frigjøre vederlagsstipender til de øvrige søkerne. Ved at flere får langvarige stipender frigjøres også kunstneres arbeidstid fra å måtte søke om nytt stipend år etter år.

Disse pengene finnes, og sammenliknet med hvor mye som går til drift av kunstinstitusjoner som eksisterer på basis av kunstneres arbeid er dette en dråpe i havet: mitt eksempel vil koste i størrelsesorden rundt 500 millioner, litt over halvparten av den årlige statsstøtten til Nasjonalmuseets (ca. 880mill i 2025).

Det handler om prioritering, og hvilke signaler politikerne får fra feltet. Utvalget for Statens kunstnerstipend må forvalte ordningens formål mer aktivt enn i dag og å gå inn for helt andre dimensjoner på sine krav om opptrapping i antallet stipendhjemler.

Selvsagt skal det være en aktivitets- og kvalitetsvurdering som ligger til grunn for tildeling- og videreføring av stipend. Mange søkere er faktisk ikke kvalifisert. Men i stedet for at vi kunstnere skal krangle oss imellom om detaljer i stipendkomiteen og tildelingskriteriene, spiller jeg ballen tilbake til Ugelstad, som jeg håper passer den videre med høyere ambisjoner til kulturministeren i kommende statsbudsjett.