Staten må ta grep

Den pågående debatten i Klassekampen om Statens kunstnerstipend dreier seg om fagfellevurdering, habilitet og påstander om «trynefaktor». Debatten om hvordan kunstnerstipendene forvaltes bør – uavhengig av hvilken posisjon man inntar – uansett ønskes velkommen, slik Sigrid Røyseng, professor i kultursosiologi ved Norges musikkhøgskole, understreker i sitt debattinnlegg Hva slags fagfellevurdering? i Klassekampen 23. april. Når utvalgsleder for Statens kunstnerstipend, Trude Gomnæs Ugelstad, samtidig i samme avis slår fast: «dagens system er best», vekker det en viss bekymring. En diskusjon rundt forvaltningen synes nødvendig.

Diskusjonene rundt ordningen treffer så langt imidlertid bare deler av problemet. Det ubehagelige faktum er at det er et misforhold mellom antall søkere og tilgjengelige midler.

Det er all grunn til å støtte opp under forslag om en vesentlig styrking av stipendordningen. Kunstavisen mener at kunstnere bør tilbys langt bedre vilkår enn i dag. Men en større pott alene løser ikke det grunnleggende misforholdet: Så lenge tilstrømningen av nye kunstnere fortsetter å øke – og det gjør den – vil også presset på ordningen gjøre det samme.

Når mange kunstnere opplever avslag som urettferdige, er det ikke nødvendigvis fordi vurderingene er svake og partiske, men fordi konkurransen er blitt skjerpet over tid. I 2025 søkte over 5 200 kunstnere om Statens kunstnerstipend, mens rundt 1 100 fikk tildeling. Nær fire av fem fikk avslag. Selv med høy faglig integritet vil utfallet være det samme: de fleste får avslag.

Dette er mindre en systemfeil enn en konsekvens av rammene.

Poenget kan omformuleres i det uendelige, men kjernen er den samme: Staten finansierer et økende antall kunstutdanninger, samtidig som stipendmidlene er begrensede. Dermed blir det flere kvalifiserte søkere enn systemet har kapasitet til å støtte. Jo flere som utdannes, desto flere vil stå utenfor. Her kan vi også trekke en linje til høyere utdanning innen humaniora, hvor man har fortsatt å utdanne studenter som arbeidsmarkedet ikke legger til rette for. En saumfaring av den utdanningspolitiske strukturen er på sin plass.

Snur vi perspektivet, blir en mulig konsekvens tydelig. Med noe lavere opptak til det vi snakker om her: kunstutdanninger– innført over tid – ville konkurransen vært mindre, og flere kunne fått arbeidsro gjennom stipendordningen. Samtidig vil færre studieplasser kunne påvirke rekruttering og mangfold i kunstfeltet.

Dette er derfor ikke et enkelt valg, men et spørsmål om balanse – mellom bredde og bærekraft.

Samtidig ligger det en implisitt forventning i politikken om at kunstnere i større grad skal finne sine egne markeder. De statlige ordningene er i utgangspunktet ment som et supplement til salg, oppdrag og privat finansiering – ikke som en varig hovedinntekt gjennom et helt kunstnerliv. Eller hva? Er det egentlig helt avklart hva som er hensikten? Men dette reiser et nytt spørsmål: Er markedet for kunst i Norge stort nok til å bære en stadig voksende kunstnerbefolkning?

Mye tyder på at svaret er nei. Nettopp derfor har støtteordningene hatt en så sentral rolle i norsk kunstpolitikk, og de gode ordningene som ble kjempet frem, blant annet gjennom Kunstneraksjon - 74, fremstår i dag som helt essensielle for bevaringen av et sunt, norsk kunstfelt. Garantiintekten (GI) for kunstnere burde for øvrig aldri ha vært fjernet. Den ble gitt til yrkesaktive kunstnere som gjennom noen års virksomhet hadde gjort en kvalitetsmessig verdifull innsats. Ved tildeling skulle det kun legges vekt på kunstnerisk innsats, omfang og kvalitet. Kunstnere som mottok garantiinntekt fikk beholde retten til inntekten fram til folketrygdens pensjonsalder, så fremt vedkommende var yrkesaktiv som kunstner. Selv om en del kunstnere er så heldige at de kan stille ut og selge kunsten de produserer hvert år eller annet hvert år, gjelder dette på ingen måte alle. Avviklingen av GI-ordning rammet antakelig forfattere, som gjerne bruker flere år på å skrive en bok, enda hardere, men det er ingen trøst.

Forsterket misforhold

Når flere utdannes uten at verken markedet eller stipendordningene vokser tilsvarende, forsterkes misforholdet ytterligere. Staten bør ta grep og stipendordningen styrkes betydelig. Samtidig må staten ta ansvar for balansen i systemet ved å dempe veksten i antall studieplasser. Uten slike grep vil presset øke, misnøyen vedvare og tilliten svekkes – uavhengig av hvor gode vurderingene er.