Kulturpolitiske ambisjoner må samsvare med ressurser

Det er bra at Mona Gjessing løfter debatten om Statens kunstnerstipend på lederplass i Kunstavisen, og at diskusjonene i Klassekampen synliggjør engasjementet rundt fagfellevurdering, habilitet og tillit. En slik offentlig samtale er viktig for legitimiteten til stipendordningen og for kunstpolitikken som helhet. Samtidig er det nødvendig å skille mellom kvaliteten på vurderingene og de rammene vurderingene skjer innenfor.

Når jeg i Klassekampen sier at «dagens system er best», er det for å understreke at fagfellevurdering og armlengdes avstand fortsatt er de mest legitime og faglig forsvarlige prinsippene for forvaltningen av kunstnerstipender. Det betyr ikke at ordningen er perfekt, eller at den alene kan bære de forventningene som i dag rettes mot den. Det er viktig å understreke at Statens kunstnerstipend ikke er en inntektsgaranti, men et kulturpolitisk virkemiddel som sikrer at vi har tilgang på kunst og kultur av høy kvalitet lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Knappe midler og sterk konkurranse

I dag forvaltes Statens kunstnerstipend gjennom fagfellevurdering. Dette er ikke et særnorsk system, men en internasjonalt anerkjent måte å sikre kunstfaglig kvalitet på. Ordningen bygger på prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk og kunstfaglige beslutninger, nettopp for å beskytte kunstnerisk frihet og tilliten til tildelingene. Fagkomiteene jobber innenfor klare retningslinjer som er fastsatt i forskrift, og gjør krevende prioriteringer innenfor stramme økonomiske rammer.

Når rundt fire av fem kvalifiserte søkere får avslag, er dette først og fremst et resultat av den sterke konkurransen om begrensede midler, ikke av svikt i fagfellevurderingen. Like fullt forstår vi at avslag oppleves krevende, særlig når mange kunstnere med høy kvalitet og lang praksis ikke når opp. Selv om det er snakk om et vedvarende press på ordningen, rettes kritikken ofte mot vurderingssystemet.

Andre modeller er vurdert

I debatten tas det til orde for å åpne stipendkomiteene mer, for eksempel ved å redusere kunstnerorganisasjonenes rolle i oppnevningen. Men som kulturforsker Sigrid Røyseng har påpekt, åpner dagens forskrift allerede for at også andre enn utøvende kunstnere kan sitte i komiteene. I praksis har dette også vært vanlig, ved at kuratorer, kritikere og undervisere med kunstfaglig kompetanse har deltatt i vurderingsarbeidet.

Myndighetene har utredet alternative modeller. I arbeidet med stortingsmeldingen Kunstnarkår (2023) analyserte Kultur- og likestillingsdepartementet den svenske modellen, der kunstnerorganisasjonene ikke oppnevner komitémedlemmer. Konklusjonen var at en slik endring ikke nødvendigvis løser de grunnleggende utfordringene i stipendordningene, og at erfaringene fra våre naboland ikke tilsier at vurderingene fungerer bedre der.

Samtidig forbedres ordningen løpende innenfor gjeldende rammer. Snart kommer en ny forskrift for Statens kunstnerstipend som har vært på bred høring. Et klart flertall av uttalelsene støtter hovedmodellen for hvordan stipendene forvaltes. Det er allerede gjort flere forbedringer, som at kunstnerne skal få tidligere svar på søknad og utbetaling av stipend, og en styrking av ordninger for kunstnere som er tidlig i karrieren.

Rammene avgjøres politisk

Derfor er det positivt at Gjessing løfter debatten og peker på gapet mellom hvor mange kunstnere som utdannes, og hvor begrensede de statlige midlene faktisk er. Skal kunstnere over tid få bedre og mer forutsigbare vilkår, må man løfte blikket utover enkelttildelinger og diskusjoner om systemets legitimitet alene. Ambisjonene for kulturpolitikken må samsvare bedre med de ressursene som stilles til rådighet. Uten en slik avklaring vil presset på Statens kunstnerstipend bestå og misnøyen med avslagene fortsette, uavhengig av hvordan vurderingssystemet er innrettet.