Honorarmangel er hovedproblemet

Takk til redaktør Mona Gjessing for ønsket om å løfte nye perspektiver inn i debatten om Statens kunstnerstipend (SKS). Hun har helt rett når hun i sin lederartikkel 27. april påpeker at stipendordningen bør styrkes, men at flertallet som søker, uansett vil få avslag. «De statlige ordningene er (...) ikke ment som en varig hovedinntekt gjennom et helt kunstnerliv», påpeker Gjessing. At løsningen på denne situasjonen er å utdanne færre kunstnere, er imidlertid en avsporing.

Slik Norske Kunsthåndverkere ser det, er det et gode at flere kan og vil studere kunst. Det gir kunnskaper om materialer og håndverk, om samarbeid og skapende prosesser, og verktøy til å forstå verden. Det er ressurser samfunnet trenger, enten man ender opp som yrkesaktiv kunstner eller ikke. Å kutte antall studieplasser i Norge løser ingenting: Unge som da søker seg til kunstskoler i utlandet i stedet, vil fortsatt kunne konkurrere om stipendmidler i Norge etter endt utdanning. Statlige stipender har vært et knapphetsgode siden ordningen ble innført og vil fortsette å være det, uavhengig av om kunstnerbefolkningen faktisk øker.

Det virkelig store strukturelle problemet på det visuelle kunstfeltet er at kunstnere ikke får betalt for arbeidet de gjør i forbindelse med utstillinger. I tillegg til å kreve flere stipendhjemler, har NK og de andre visuelle organisasjonene derfor som hovedkrav å øke de øremerkede midlene over statsbudsjettet til utstillingshonorar ved statlig støttede visningssteder. Etter en økning i 2024 er den potten nå på 23 millioner årlig. Vi mener den minst bør firedobles for å gjenspeile mengden samtidskunst som stilles ut, og at retten til rimelig honorar og vederlag til kunstnere må samles i en statlig utstillingsavtale. Å få betalt for jobben vi gjør er det viktigste for at kunstnere skal få bedre økonomi og arbeidsvilkår.

Vi støtter også utvalgsleder Trude Gomnæs Ugelstad i SKS når hun i sitt innlegg i Kunstavisen 30. april påpeker at fagfellevurdering sikrer faglighet og uavhengighet. Dette prinsippet er grundig utredet i flere runder og har fått bred støtte i høringen til ny forskrift for stipendordningen, som er like rundt hjørnet.

Selvsagt skulle vi ønske at en større andel av de som søker, får stipend, for å sikre et enda større mangfold blant kunstnere. Men at mange får avslag, og at dette oppleves urettferdig for den enkelte, er ikke en svakhet verken ved ordningen eller ved fagfellevurdering som sådan.