Lyset i Norges kunstneriske urskog

Bildet over denne teksten er et utsnitt fra August Cappelens maleri «Svarttjern» (1852). Det fikk meg til å bli stående som fjetret, for her fikk jeg se noe jeg aldri har sett før. For det første så jeg en type urskog som jeg knapt har sett maken til – kanskje bortsett fra hos Lars Hertervig, den andre kunstneren i denne duoutstillingen. Maleriet er ikke spesielt stort (90 x 137 centimeter), men det har en så stor detaljrikdom at det tar lang tid før du (tror du) har fått med deg alt. Men det var først og fremst lyset som fjetret meg. Maleriet har en så sterk lyskraft at det forrevne landskapet får en ekstra dramatisk karakter.

August Cappelens «Svarttjern» (1852) henger ved siden av «Sannavann» (uten år, til venstre). © August Cappelen / Privat eie – FOTO: Oddbjørn Erland Aarstad / Stavanger Kunstmuseum

Det som holdt meg fanget er en helt spesiell effekt. Det er nesten ikke til å tro, men August Cappelen har fått det til å se ut som om lyset kommer nedenfra. Denne effekten, der han har lagt skygge på oversiden av stammen som er veltet midt i bildet, forsterkes av den trolske stemningen i landskapets bakre del. Han skildrer lyset i tåken som skjuler den bakre fjellveggen og de spredte trærne slik at det får et mystikkens slør. Samtidig går livet sin vante gang i forgrunnen, der flere fugler rolig padler rundt på den blikk stille vannflaten.

Noe av den samme effekten får han frem i «Utdøende urskog i uvær» fra året før, 1851. Det er litt større (100 x 170 centimeter) enn «Svarttjern», men det er ikke like dramatisk. Når jeg bemerker at jeg aldri har sett noe lignende før, er det en sannhet med modifikasjoner. For jeg har alltid hatt stor glede av Cappelens malerier i Nasjonalgalleriet. Se bare på lyset i «Foss i Nedre Telemark» (1852), der du fort kan forledes til å tro at fossen er belyst innenfra. Nasjonalmuseet har lånt ut seks malerier til denne utstillingen. Men de har ikke den samme dramatiske effekten som de to som fascinerte meg mest. 

Lars Hertervig: «Borgøya» (1867)  © Lars Hertervig / Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design – FOTO: Oddbjørn Erland Aarstad / Stavanger Kunstmuseum

Så det er likevel sant at jeg aldri hadde sett noe lignende før. For det som gjør denne utstillingen til en helt spesiell begivenhet er at Stavanger Kunstmuseum har fått låne inn seks malerier fra en privat samling. Bildene har vært i Cappelen-familiens eie på Ulefoss i Telemark siden de ble malt. De fire andre maleriene fra privatsamlingen er mindre, både skisser og ferdige malerier. Men det er så sjelden at disse bildene er ute i offentligheten at det er all grunn til å oppsøke museet før utstillingen stenger 1. mars.

Disse maleriene har en sentral plass i norsk kunsthistorie. Utstillingen er kommet i stand fordi Stavanger Kunstmuseum ønsket å sette deres egen samling av Lars Hertervig inn i en sammenheng. August Cappelen (1827–1952) døde ung. Han kom fra en velstående familie, og han var i starten av en lysende karriere da han døde bare 25 år gammel. Lars Hertervig (1830–1902) har en helt annen historie. Men det vesentlige her er at sistnevnte kom til Düsseldorf for å studere samme vår som førstnevnte døde av kreft 8. juli. Kunsthistorikerne vet ikke om de møttes, men Hertervig har høyst sannsynlig sett Cappelens malerier.

Cappelen har bare 12 malerier i denne utstillingen. Hertervig har dobbelt så mange. Han ble 72 år, og er – ved siden av kunsten – blant annet kjent for sine fattigdomsproblemer som følge av en psykisk krise. Museets katalog gir en god oversikt over de to kunstnerne og hvorfor de gjerne sees i sammenheng. Og selv om det denne gangen var Cappelens bilder som fascinerte meg sterkest, er det all grunn til å se utstillingen for Hertervigs skyld også. For han er en så særegen stemme i det norske kunstlandskapet at jeg aldri unnlater å oppsøke maleriene hans når jeg besøker Stavanger Kunstmuseum. Det er snakk om et langvarig kjærlighetsforhold – for meg som for så mange andre.

lars.elton@kunstavisen.no