Jone Kvie er her, der og over alt

«Untitled (carrier)» fra 2006 er plassert i enden av korridoren der publikum kommer inn i Stavanger Kunstmuseums utstillingssaler. © Jone Kvie / BONO – FOTO: Marie von Krogh / Stavanger Kunstmuseum

Med sitt ugjennomtrengelige gullvisir er Jone Kvies astronaut «Untitled (carrier)» stengt ute fra verden. Figuren sitter der på kne med hendene ned langs siden og en litt lut holdning, som om det mennesket som kunne befunnet seg inni der er skuffet over tingenes tilstand. Kvies bronseskulptur, malt og polert, er ikke langt unna å ha blitt et ikon i nyere norsk skulpturhistorie. Den setter tankene i sving, blant annet fordi den står som bindeledd mellom de to ekstremene på skalaen jeg trekker opp i tittel og ingress til denne anmeldelsen.

Men så er det nå slik med denne skulpturen, som med annen god kunst, at den kan sees på en helt annen måte. Det at astronauten sitter der på kne kan like gjerne leses som et menneske som betrakter verden med all mulig ærbødighet. Hodet vinkles ned for å studere jorden – dette underet vi står på og er så avhengige av. Eller vi kan se visirets blankpolerte lukkethet som symbol for et individ som lukker seg inne og stenger verden ute.

«Untitled (carrier)» (2006) illustrerer det moderne menneskets paradoks. © Jone Kvie / BONO – FOTO: Lars Elton

Med tanke på at skulpturen ble laget allerede i 2006 er det flere relevante tolkninger. Men i dagens klima, der kollektive løsninger og aktiv deltagelse blir stadig mer aktuelt, er en miks av tolkningene det som harmonerer best med tidsånden. Dermed blir også det moderne menneskets paradoks tydelig: Vi må ty til kunstige virkemidler, som en romdrakt, for å beskytte oss selv fra et miljø som oppleves stadig mer truende.

Astronautskulpturen er plassert i enden av korridoren der publikum kommer inn i utstillingssalene i Stavanger Kunstmuseum. Der fungerer den tvetydige skulpturen som tyngdepunktet resten av utstillingen dreier rundt. Romfarts- og verdensromtematikken har vi allerede møtt, for ute i Kuppelhallen henger en ekspressiv skulptur under glasshvelvingen. «Launch» (2006) er en fri fortolkning av eksplosjonen da romfergen Challenger eksploderte i atmosfæren over USA i 1986.

Da Challenger eksploderte, bare 76 sekunder etter oppskytningen, gjorde det et uutslettelig inntrykk på den da 15 år gamle Jone Kvie (født 1971 i Stavanger). Som kunstner har han forholdt seg til både de konkrete bildene fra romfarten og de abstrakte fenomenene som ideen om svarte hull og stjernetåker må sies å være. I én skulptur, «Portent» (2014), kombinerer han det konkrete og det abstrakte. Gipsobjektet står på gulvet, og det kan minne om en rot, et ryggradsbein hos en hval, eller halevingene på en rakett. Det er et hull i skulpturen, og inni der er det mørkt som i et svart hull. Men stikker du hånden inn (museumsdirektøren som viste meg rundt hindret meg ikke, men det klokeste er å spørre om lov) vil du bli svart på fingertuppene. Og det forsvinner ikke så fort.

Slik opplever jeg at Jone Kvie også leder oppmerksomheten mot det nærmeste nære. Det skyldes blant annet hans fingerspisskunnskap om de materialene han bruker. Han evner å gi publikum opplevelsen av noe ekstraordinært, som i basalt- og aluminiumsskulpturene fra 2017. Bergarten basalt er ett av universets byggesteiner. Han bruker det i ubearbeidet form, på samme måte som den konseptuelle kunstlegenden Joseph Beuys (1921–1986). Ved å sette objektene sammen med aluminiumsprofiler i et spesielt lyssatt rom blir bergartens basiske former en påminnelse om hvor fjernt vi er kommet fra naturen – for eksempel.

Når han i salen ved siden av setter sammen en stor marmorblokk og et nesten brukket stålrør viser han frem motsetningene mellom det varige og det forgjengelige, mellom det harde og det myke. Like ved siden av står et brennende bildekk, fremstilt i glinsende hvit marmor. Motivet er hentet fra konflikten på Vestbredden. I disse nyere verkene trekker han det uendelige perspektivet fra rommet ned til jorden. Disse skulpturene blir «uendelig nære» fordi de trekker oss inn i konflikter som vi gjerne har et distansert forhold til. Spørsmålet jeg går ut fra museet med, er om ytterpunktene er i hver ende av skalaen, eller om de møtes i en sirkel, som i det brennende dekket?

lars.elton@kunstavisen.no