Guds Lam er tilbake i Gent

«Van Eyck. An Optical Revolution»
Museum voor Schone Kunsten Gent / Museum of Fine Arts Ghent, Belgia,
1/2 – 30/4 2020
«Gent-alteret» St Bavo-katedralen, Gent

Det har vært en del «once in a lifetime»-utstillinger de senere årene. Det skjer når et museum har samlet en stor andel verk fra en rekke museer og samlinger verden over, av én klassisk, historisk viktig kunstner som gjerne har en relativt begrenset produksjon. I fjor var det de store William Blake- og Leonardo da Vinci-utstillingene i henholdsvis Londons Tate Britain og Louvre. Sistnevnte vises fortsatt frem til 24. februar i Paris. Nå er turen kommet til den belgiske byen Gent, der byens kunstmuseum mener at utstillingen med den tidlige og banebrytende renessansemaleren Jan Van Eyck (cirka 1390–1441) er av dette slaget.

Jan van Eyck utviklet renessansemaleriet til perfeksjon. Enkelte hevder at han fant opp oljemalingen, han inkluderte landskap i bildene sine, og han var en mester i å skildre gull, edelstener og overdådige tekstiler. Og han var en av de første som integrerte skrift i billedflaten, slik vi ser det ved hodene til engelen og Jomfru Maria. Jan van Eyck: The Annunciation, Oil on panel, transferred onto canvas, 92.7 x 36.7 cm FOTO: © National Gallery of Art, Washington, Andrew W. Mellon Collection

Denne gang er det ikke noe jubileum som utløser feiringen, som i tilfellet med Leonardos 500-års jubileum i fjor. Van Eyck-året har fått tittelen «OMG! Van Eyck was here.», der OMG står for «Oh My God!». De som vil se årets (presumptivt) viktigste utstilling må komme seg til Gent innen utgangen av april, men feiringen pågår gjennom hele året. Årsaken til den omfattende feiringen er fullføringen av et omfattende restaureringsarbeid av den berømte Gent-altertavlen i St. Bavo-katedralen i byens sentrum. Og det dreier seg ikke om noen hvilken som helst restaurering. Den har pågått siden 2012 ved Museum voor Schone Kunsten Gent. Resultatet har vist seg å være så banebrytende at altertavlen fremstår som helt «ny». For etter å ha fjernet gulnet, nesten brun ferniss og minst ett lag overmaling fra 1600-tallet, som har dekket rundt 70 prosent av altertavlen, fremstår Van Eyck-brødrenes verk som så friskt i fargene og med en så stor detaljrikdom at knapt noen trodde det var mulig. Planter og gress fremstår i friske farger og nyanser av grønt, himmelen er blå igjen, tekstilene glitrer og de mange menneskene har fått igjen sin naturlige hudfarge. Jan jobbet sammen med den eldre broren Hubert, som døde i 1426, før altertavlen var ferdig. Og det er en grunn til at det er Jan som står igjen som den berømte av de to. For, i tillegg til de få, utsøkt flotte maleriene som er bevart, må det ha vært Jan Van Eyck som stod for størstedelen av arbeidet på den store altertavlen. Den ble ferdig først i 1432, altså seks år etter at Hubert døde.

Ikke minst har restaureringen fått masse oppmerksomhet etter at det ble offentliggjort bilder av ansiktet på Guds Lam, offerlammet som står på et alter midt i altertavlens sentrale bilde. Lys stråler ut fra lammets hode, og fra et sår i brystet spruter blod ned i en kalk. Etter restaureringen er lammets ansiktsuttrykk så annerledes enn vi har vært vant til å se det, at det er blitt tolket som Kristus’ eget. At øynene, som tidligere var ganske tilslørte, også er blitt sammenlignet med diverse kjendiser, er en morsomhet jeg ikke skal gå videre inn i her. Lammet har et sterkt, frontalt og samtidig mildt blikk. Lammet ser rett mot oss (noen ville si stirrer), og det hviler en ro over ansiktet som mange vil kunne finne trøst i.

Jan Van Eycks kunstverk er 600 år gamle, så de må behandles forsiktig. Installation of Jan van Eyck, «Portrait of a man with a blue chaperon», ca. 1428–1430 (Muzeul National Brukenthal, Sibiu, Romania) FOTO: © David Levene/MSK Gent

Det er flere grunner til at Jan Van Eyck er blitt stående i kunsthistorien som en av renessansens viktigste kunstnere. Mange mener at han er oppfinneren av oljemaling, selv om det er konstatert at det var noen som var tidligere ute. Det som er sikkert, er at han raffinerte oljeblandingen slik at den tørket fortere. (Fortsatt bruker oljemaling dager og uker på å tørke. Det er derfor akryl-, eller plastmaling er blitt så populært, fordi det tørker mye raskere.) Jan Van Eyck tilsatte også stoffer i oljemalingen som tillot ham å male med tynnere lag. I tillegg til at han må ha vært usedvanlig stødig på hånden, ga dette ga ham et bedre grunnlag for å male de minste detaljer utrolig raffinert. Over hundre år etter kunstnerens død kalte Giorgio Vasari, en italiensk maler og historiens første kunsthistoriker, Jan Van Eyck en alkymist. Men i motsetning til alkymistene, som forsøkte å lage gull av vanlige metaller, skapte Jan Van Eyck illusjonen av gull, glass og edelstener – for ikke å snakke om et himmelsk lys – med maling på en treplate. En flat treplate. Det er enkelt og greit helt utrolig hva denne kunstneren fikk til for 600 år siden.

Jan Van Eyck var så opptatt av detaljer at forskerne har funnet nøyaktige gjengivelser av fossiler i maleriene. I Gent-alteret er det identifisert over 70 blomster og plantearter. Jan Van Eyck: «Saint Francis receiving the stigmata» (ca. 1435–40), Oil on panel, 29,2 x 33,4 cm FOTO: © Galleria Sabauda, Torino

For å kunne utvikle oljemalingen studerte han kjemi, han var belest og han studerte optiske fenomener. Detaljstudier av maleriene hans viser at han hadde observert og forstått hvordan dråper spruter opp igjen når en vannstråle treffer vannflaten. Dette fenomenet har vi først greid å fange i fotografier etter at blitzen og kameraets høyhastighetslukker ble oppfunnet i siste århundre. Jan Van Eyck så det med sitt blotte øye for 600 år siden.

Jan Van Eycks interesse for optiske fenomener, lysets brytninger og guddommelige karakter har sitt mest kjente uttrykk i det berømte «Arnolfini-portrettet» (1434), bryllupsportrettet av et staselig par som blir reflektert i et konvekst speil i bakgrunnen. Det halvkuleformede speilet var en populær luksusgjenstand i tidlig renessanse, og ingen hadde greid å male den optiske fordreiningen på samme måte som Van Eyck. Han var også en mester i å gi liv til perler, gull og edelstener, blant annet ved å bruke skygge og høylys i form av en flekk hvitmaling for å gi objektet form. Den senere Vermeers «Pike med perleøredobb» er utenkelig uten den pionerinnsatsen Van Eyck gjorde.

Vi vet ikke hvor lang tid brødrene (og antagelig deres assistenter) brukte på å male den store altertavlen i Gent. Det må ha tatt tiår. Gent-altertavlen teller fire paneler i midtfeltet, som bare ble vist frem ved kirkens høytider. Resten av årets dager var alterskapet lukket. De åtte panelene som utgjør de ytre dørene i Gent-alteret, er malt på begge sider. Så totalt er det 20 paneler. Alteret er et imponerende skue når dørene er lukket, men når de er slått opp er det overjordisk flott. Det hører med til historien at fremstillingen av Adam og Eva nakne, har skapt masse strid opp gjennom historien. En biskop fikk laget en variant med anstendig klesdrakt. Flere andre forsøkte å selge dem. Og til slutt ble det slik. I dag er de to panelene med Adam og Eva eid av De kongelige museer i Brussel.

Det er her verdien av utstillingen i Museum voor Schone Kunsten Gent (MSK) kommer inn. I utstillingen er alterdørenes paneler demontert og vises hver for seg. Det inkluderer de berømte nakenportrettene i helfigur av Adam og Eva, som virkelig er verdt et studium. Eva er fremstilt gravid. Portrettet av Adam er det mest «blyge», siden han dekker kjønnet både med hånden og et fikenblad. Men de to helfigurportrettene er så vakkert og detaljert malt at det er lett å bli betatt. At du ser kjønnshårene stikke frem bak fikenbladet er en detalj som enkelte kanskje vil overse. Uansett; det er forståelig at disse portrettene har vært omdiskutert opp gjennom historien. Og jeg tenker at Jan Van Eyck (alle nyvinningene tatt i betraktning) må ha vært en liberal, vitebegjærlig og nysgjerrig mann som ikke lot seg pille på nesen.

I MSKs utstillingssaler kommer du tett på bildene, og kan studere detaljene. Når du skal se altertavlen i St. Bavo-katedralen (de de har montert kopier av dørene) har du begrenset tid, og du kommer ikke så tett på altertavlen som du har anledning til i museet. En annen fordel er at utstillingen setter Van Eycks kunst inn i en sammenheng. Spesielt interessant er det å sammenligne kunsten hans med de italienske mestrene som jobbet på samme tid. I Italia utviklet de sentralperspektivet omtrent samtidig, men deres figurer og hvordan de fremstilte bygninger og landskap, er mye enklere og mer stilisert. Jan Van Eyck var blant de første som inkluderte landskap i bakgrunnen av bildene, og hans byprospekter er spesielt interessante. I altertavlens sentrale panel har han fremstilt sin visjon av den hellige by, Jerusalem, med en blanding av kjente bygg fra samtiden og (det vi må anta er) fantasibygninger.

Jan van Eyck malte flere varianter madonna-motivet.  Jan van Eyck: «The Madonna at the Fountain», 1439. 
Oil on panel, 19 x 12 cm, Royal Museum of Fine Arts, Antwerp
© www.lukasweb.be - Art in Flanders vzw. Photo Hugo Maertens
 

Tar du deg tid, vil jeg anbefale et besøk til Brugge, der Van Eyck-brødrene hadde sitt verksted. Der viser de en flott utstilling med Jan Van Eycks etterfølger, Hans Memling, i byens middelalderhospital, Sint-Janshospitaal. Der kan du blant annet se hans utsøkt nydelige «Ursulaschrijn», et hovedverk i den flamske renessansen. Og når vi først er i Brugge, hører det med til historien at Brugge og Gent konkurrerer om Jan Van Eycks tilknytning til de to byene. I førstnevnte vet de hvor verkstedet lå, og han har fått en sentralt plassert statue. I Gent har de hans viktigste kunstverk. Men de vet ikke om han hadde verksted i byen mens han jobbet med altertavlen. Både Brugge og Gent var viktige byer i middelalderen og renessansen. Gent på 1400-tallet omtales gjerne som sin tids Manhattan. Og da kan det ikke ha vært så aller verst å være hoffmaler ved hoffet i Burgund. Jan Van Eyck var i hvert fall så dyktig at Philip av Burgund sendte ham til Lisboa for å portrettere Isabella av Portugal. Philip den gode, som han også ble kalt, vurderte å gifte seg med henne, og utsendingen måtte male to portretter av henne slik at hertugen kunne ta sin beslutning. For å sikre at minst ett kom frem, ble de to portrettene sendt hver for seg, over land og sjøveis. Hva som skjedde med portrettene vet vi ikke, for de er tapt. Men de må ha vært veldig godt laget, for Philip giftet seg med Isabella den 7. januar 1430.

Jan Van Eycks mest kjente maleri, «Arnolfini-portrettet», er ikke med i utstillingen i MSK. Men museet har greid å samle over halvparten av alle kjente Van Eyck-verk som finnes rundt omkring i verden. Innlånene kommer fra Nasjonalgalleriene i London og Washington DC, fra Amsterdam; Anderlecht; Antwerpen; Baltimore; Berlin; Birmingham; Brugge; Brussel; Budapest; Cleveland; Detroit; Dublin; Genova; Leipzig; Liège; Lisboa; Madrid; München; New York; Nürnberg; Padova; Paris; Philadelphia; Roma; Rotterdam; San Marino; Torino; Vadstena; Venezia; Verona; Wien og Zaragoza. Hvis du nå tror at jeg forsøker å imponere, kan jeg forsikre deg om at det ikke er tilfellet. Men jeg lister opp et utvalg av byene MSK har lånt inn verk fra for å synliggjøre hvilket enormt stort arbeid det er å lage en utstilling som denne. Dessuten har det (i parentes bemerket) en aktuell dimensjon: Regjeringen foreslo nylig å avvikle ordningen med staten som selvassurandør ved ut- og innlån av kunstverk til viktige utstillinger. Hvis det blir gjennomført, må museene kompenseres så grundig at dagens bevilgninger blir beskjedne i forhold. Eller så må regjeringen mene at denne typen kulturutveksling er betydningsløs og kan avvikles. For hvordan skal du sette en forsikringssum på Edvard Munchs «Skrik»? Eller på ett av Jan Van Eycks portretter? 

lars.elton@kunstavisen.no