Filmtips til påsken Filmer OM billedkunst og filmer som ER kunst
Knut Blomstrøm med en plakat av den italienske regissøren og manusforfatteren Federico Fellini og foran et maleri av Ingeborg Stana.
Fotograf: Sophie Blomstrøm
Knut Blomstrøm har lang fartstid innen ledelse av kunstgallerier og arbeid med kunst; som daglig leder av Trafo Kunsthall i Asker, av GAD, som holdt til i et containerbygg ved Munchmuseet på Tøyen, av Galleri LNM (Landsforeningen Norske Malere) i Oslo og av Christian Dam på Grünerløkka i Oslo. Videre jobbet han en periode som assistent ved Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø, med formidling ved Høstutstillingen, og som redaktør for boka Fargen mellom kunst og vitenskap (Institutt for farge, SHKS 1998). I tillegg til å besitte stor kunnskap om kunst, har Knut Blomstrøm også en genuin interesse for film. Han har vært styreleder i Tromsø filmklubb og var engasjert i den første utgaven av filmfestivalen i Tromsø (TiFF) og styremedlem i Frogner Barnefilmklubb. I tillegg har han utgitt boken UNGAWA. Kinoens Tarzan (NFK 1999) og oversatt over hundre kinofilmer.
Vi belager oss på hjemmepåske, og trenger noen tips om gode filmer. Jeg ringer Knut Blomstrøm og spør.
Hva betyr film for deg?
Film er først og fremst opplevelser, det å kunne erfare noe utenfor seg selv, virkelighetsflukt som bringer deg nærmere virkeligheten, som for eksempel historiske dramaer eller eventyr, romantikk, komedie og skrekkfilm.
Er du spesielt opptatt av filmer som omhandler billedkunst?
I grunnen ikke. Jeg liker å oppleve billedkunst som billedkunst, og opplever ofte at overgangen til filmlerretet blir kjedelig og pedagogisk. Jeg føler meg mer på skolebenken enn i kinosalen.
Når blir en film kunst?
Når den gir det ekstra kicket god kunst gjør, når alt bare stanser opp for å åpne seg på nytt, til noe annet, til noe mer enn hva du hadde forventet. Når fortellingen overskrides og du bare kjenner at dette er stort. Jeg synes film og tv-serier får til det visuelle uttrykket stadig bedre, at nesten hver eneste filmrute kunne vært rammet inn. Og på en annen måte enn de tidstypiske, franske nybølgefilmene fra 80-tallet; det såkalte cinema-de-look som hentet mye av estetikken sin fra reklamefilmene. De tåler ikke gjensyn bedre enn Frankie Goes to Hollywood-platene. Men du store så magisk det var da.
Film er et kunstnerisk medium som kanskje når bredere enn noe annet kunstuttrykk – vel og merke ved siden av musikk. Hva tenker du om det?
Film forener alle kunstuttrykk; litteratur gjennom det narrative, billedkunst gjennom det visuelle, og musikk i soundtracket, teater gjennom skuespillet. Om det er kvalitetsfilm eller ikke, spiller ikke så stor rolle. Ikke alle filmer jeg liker er gode filmer. Film er et takknemlig samtaleemne fordi kompetansen på film og serier er gjennomgående høy, i hvert fall sammenlignet med billedkunst.
Det er laget mange filmer om billedkunstnere, blant annet om Jean-Michel Basquiat, Francis Bacon, Caravaggio, Ernst Josephson, Amedeo Modigliani, Vincent van Gogh og vår egen Edvard Munch, ikke alle like heldige som filmopplevelser. Har du tanker om det?
Det er noen få. Om Munch likte jeg best eminente Stig Andersens «Munch i Helvete». Han har kunstfaglig kompetanse og forstår filmmediet slik at det ikke blir tørt. Da jeg var engasjert i Tromsø Filmklubb og jobbet ved Nordnorsk Kunstmuseum, satte vi opp Ernst Josephson-biografien «Jag skall bli Sveriges Rembrandt eller dö!». Vi fløy inn regissør Göran Gunér fra Stockholm, som innledet, men husker filmen som temmelig…pedagogisk og lavmælt. Litt sånn inderlig. Uken etter viste vi Derek Jarmans «Caravaggio», og Frode Haverkamp holdt en introduksjon som var adskillig bedre enn filmen. Det er noe med film om kunst eller kunstnere som jeg synes fungerer bedre på skjerm enn det store lerretet. Kanskje fordi det konkurrerer mindre med kunsten da. Knut Erik Jensens gripende portrett av Kåre Kivijärvi, «Jeg er uten forbilder» er bra. Joan Gratz kortfilm «Mona Lisa descending a Staircase» er en morsom animasjon av berømte kunstverk. «Loving Vincent» som er animasjonsfilmen om van Gogh er underholdende og varm, i motsetning til Willem Dafoes desperate overspill i Julian Schnabels «Van Gogh – At Eternity´s Gate». Fascinerende, men slitsom.
Mange store filmskapere er utdannet malere, som for eksempel David Lynch, Roy Andersson og Peter Greenaway. I hvilken grad synes du det kommer til uttrykk i deres filmer?
Nå snakker vi! Jeg foretrekker kunstfilm eller film av kunstnere fremfor film om kunst eller kunstnere. Særlig Roy Andersson har brent seg fast. Spesielt «Sanger fra andre etasje», men også «En due satt på en gren og funderte på tilværelsen». Tablå etter tablå med dystopi, tvang og bekmørk humor i så vakre bilder at det er til å gråte av. I kinosalen leker man Gud og ser ned på menneskene og alt deres meningsløse strev og slit. Høres ikke morsomt ut, men jeg kan se på nesten hva som helst bare det er vakkert og skikkelig gjort. Greenaway ble kalt nøytronbomberegissøren fordi han åpenbart ikke liker mennesker. Han er en komposisjonsnerd med manisk forkjærlighet for symmetri. Interessant, men pretensiøst. Var ypperste filmklubbpensum i min sorte frakk studentperiode. Liker «Tegnerens Kontrakt» og kortfilmen «26 bathrooms». Lynch er i en klasse for seg, nesten oppe med Roy Andersson, til amerikaner å være. «Lost Highway» og «Mulholland Drive» er gåtefulle og vakre, hvor bilder og narrativ drives fremover uten at det kommer til en opplagt løsning. Jeg føler at jeg forstår mer av filmer jeg ikke blir klok på.
Hvilke filmer vil du anbefale for Kunstavisens lesere som ER kunst?
Filmer som har gitt meg en nær-kunst-opplevelse, hvor det skjer noe mer enn det som skjer i handlingen…den første smarte filmen jeg så var på Gimle på 80-tallet; Taviani-brødrenes «Kaos» som er basert på noveller av Luigi Pirandello. Rørende vakkert og gripende, veldig siciliansk uten at det blir pratsomt. «Den andalusiske hund» av Bunuel og Dali er en ren kunstfilm som fortsetter å forbløffe. Georges Méliés «Reisen til månen» fra 1902 så jeg for første gang i Reina Sofia-museet i Madrid. Ville greier. Regnes som verdens første sci-fi film, og Bunuel og Dali brukte scener fra den i sin andalusiske. Jeg kjøpte den på dvd senere, men opplevelsen i museet var så sterk at jeg har ikke våget å se den på tv ennå. Alle Roy Anderssons filmer er kunst, og et must. «Bronson» av Winding Refn med Tom Hardy i rollen som Storbritannias farligste fange er en vidunderlig vakker voldsballett fra 2008. Fellinis «E la nave va» er et tableaux vivant av bisarre passasjerer på en luksusdamper. Uforglemmelige scener; Schubertkonserten på stettglass i byssa og neshornet i livbåten. Litt som livet selv. Ridley Scotts første utgave av «Blade Runner» var en formativ opplevelse av et globalisert scenario i en ikke altfor fjern fremtid, hvor spørsmålet om menneskeverd, gode rolleprestasjoner og action funker fint sammen i en klassiker med gjennomført estetikk. Reklameguru Bruce Weber har laget to vakre svart/hvitt-filmer som fungerer litt utenfor seg selv, og dermed kanskje som kunst: «Let´s get lost» om Chet Baker, og omdiskuterte «Broken Noses». «Apocalypse Now Redux» av Coppola må vel sies å kunne by på en kunstnerisk opplevelse. Wim Wenders «Der Himmel über Berlin» er kanskje litt viktigper, han prøver veldig hardt. Men den har noen innrammingsklare scener, som engelen på taket. Vanskelig tema, men i skyggen av Berlin og Berlins historie holder den slik jeg husker det. Derimot er jeg skråsikker på crazy Werner Herzogs Sisyfos-monster av en film; «Fitzcarraldo» fra 1982. Regissøren truet folk med revolver på settet, Mick Jagger måtte avbryte pga Stones-turneen og de måtte skrote en mengde scener. Hovedrollen bekles av villmannen Klaus Kinski, som ble oppdaget av Herzog på rockefestivaler da han pleide å lese høyt fra Det gamle testamente på scenen før konsertene. En vanvittig film, en opera fra Helvete og en kraftprestasjon. Herzog og Kinski gjorde også mesterverket «Nosferatu: Phantom der Nacht» tre år tidligere. Den kan vanskelig oppfattes som annet enn en kunstfilm. Langsom, dvelende vakker. Virkelig «Eine Symfonie des Grauens».
Og - hvilke filmer vil du anbefale OM billedkunst?
Som før nevnte Stig Andersens «Munch i Helvete» og Knut Erik Jensens «Jeg er uten forbilder». Peter Greenaways «The Draughtsman´s Contract» er estetisk og interessant om utviklingen av perspektivet. Schnabels «Basquiat» fra 1982 er en film som mange jeg kjenner setter pris på, og er sikkert en film det er verdt å få med seg. Jeg har ikke sett den.
Mange takk, Knut Blomstrøm, og god påske!
https://youtu.be/jX87rVZ0Vag
https://youtu.be/YICrFKp8JFk