fbpx Farer ved massetenkning

Farer ved massetenkning

Ole Sjølie, Utilstrekkelighetens parade (1980). Blandingsteknikk © Ole Sjølie/BONO.  Foto: Trondheim Kunstmuseum
Ole Sørlie (1923 – 2017) solgte aldri sine kunstverk etter 1967. Han mente at kunst og penger ikke hadde noe med hverandre å gjøre; kunsten skulle være en «indre nødvendighet» som ikke måtte forstyrres av noe. Da han hadde en retrospektiv utstilling i Trondheim Kunstmuseum i 2012, forærte han like godt hele utstillingen til museet, fordi han mente de hadde en spesiell forståelse for kunsten hans. 

Ole Sjølie
Utilstrekkelighetens parade (1980)
Blandingsteknikk

Blant verkene var Utilstrekkelighetens parade (1980), et stort, abstrahert/abstrakt maleri, 2 x 4 meter, der man gjenkjenner fem lyse torsoer, som relieffer mot en sort bakgrunn. Øverst er det noen revner i det mørke der man kanskje kan skimte hodene. Men det er «paraden» av torsoer som dominerer; «kroppene som ikke har hode som tenker eller armer som handler, og som er et hjelpeløst symbol på massetenkning», slik Sjølie selv beskrev det. 

Ole Sjølie leste og var svært opptatt av Peter Wessel Zapffes eksistensielle filosofi, og var dypt engasjert i hva massetenking gjør med oss, hvor farlig det kan være. I det øyeblikk vi blir del av en flokk, smuldrer den etiske vurderingen opp. Noe han selv hadde følt på kroppen i møte med nazismen under annen verdenskrig, der han blant annet deltok i et mislykket attentatforsøk mot torturisten Rinnan i Trondheim. Det var en billedgjøring av bl.a. flokktenkning Sjølies ønsket å skape. Utilstrekkelighetens parade er bygget opp av lag på lag av maling og annet materiale.  Det vokser derfor frem en skjørhet, en oppløsning, nærmest, i denne gruppen av torsoer. En oppløsning som fremkommer av selve teknikken. Det er som om male-handlingen i seg selv blir et eget språk som formidler Sjølies budskap. 

Mange kjenner til Sørlies Vindfruen, skulpturen som ser ut som den er laget i sten, men som er produsert av lakkert, glassfiberarmert polyester. Meningen var at Vindfruen skulle snu seg etter vinden, som en værhane, i Oslofjorden. Nå står den syv meter høye skulpturen fastmontert i Tøyenparken som et landemerke. Men det er til Trondheim man må reise for å se Utilstrekkelighetens parade. Bildet står i magasinet nå. Det er å håpe at vi igjen kan se verket på veggene når museet har sin neste samlingsutstilling i 2022. Helst før. Utilstrekkelighetens parade er fremdeles et viktig bilde.

Hvor:
Trondheim Kunstmuseum

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.