En by mellom liv og litteratur

Dersom du skulle taste inn «Cambridge» i Googles søkefelt, vil det hver eneste gang dukke opp et bilde av en grandios sandstenfarget arkitekturkonstellasjon, gjerne fortegnet av et elveløp hvorpå en gondolier-lignende skikkelse dytter en slank båt med sittende mennesker langsmed den perfekt trimmede gressplenen. Dette er selve postkort-bildet på Cambridge.

Cambridge er fremfor alt en universitetsby, som den har vært siden 1209, hvilket gjør den til den nest eldste i den engelskspråklige verden, og fjerde eldste i verden. Å gjøre noe definert skille mellom universitetet per se og byen for øvrig, blir i tilfellet Cambridge i beste fall en pseudo-distinksjon. I likhet med søsterinstitusjonen Oxford, er den bygget på et såkalt «collegiate-system»: Universitetet utgjøres av 31 semi-autonome colleges som utgjør den akademiske og pastorale rammen omkring studentenes liv. Disse har ingen sentralisert campus som sådan, men er fordelt ut over hele det urbane landskapet med mer eller mindre sentrumsnær beliggenhet. «Universitetsby»-begrepet gir derfor et innhold og en mening som ligner på lite annet i norsk eller kontinental kontekst. 

På samme vis er byen og universitetet noe som lever like mye i de litterære forestillingene om seg selv som noe annet. For mange er Cambridge sammen med cricket, te, revejakt, Dronning Elizabeth, BBC og James Bond innbegrepet av det «engelske». Cambridge er kanskje fremfor alt nettopp mer sin egen myte og fiksjonsmaskin enn et faktisk sted. At galleriet med tidligere studenter teller fra filosofen Francis Bacon, John Milton, Isaac Newton, Lord Byron, Charles Darwin, Ludwig Wittgenstein, Robert Oppenheimer og Rosalind Franklin til Emma Thompson, John Cleese og Stephen Fry, gjør ikke mytedannelsene mindre.

I Rosens Navn: King’s Chapel som Tudor-monument.

Men Cambridge er et høyst virkelig sted med en unik urban materiell kulturarv: Barokkarkitekten Christopher Wren’s bibliotek på Trinity College, Fitzwilliam Museum i samarbeid mellom George Basevi, Charles Cockerell og Edward Barry, eller James Gibbs’ Senate House. Av alle Cambridges arkitektoniske underverker – og det er flere – står likevel King’s College Chapel i særklasse. Dette college-kapellet, for det er det er, er vitterlig en katedral etter norske standarder, og figurerer som postkort-motivet fremfor noe annet i byen. Like mye et emblem på byen Cambridge som drømmen om den. 

Historien om King’s Chapel er også en historie om en av de mest dramatiske faser i britisk politisk historie, de såkalte Rosekrigene (1455–1487) mellom Huset Lancaster og Huset York samt den engelske reformasjonen. Fortellingen om kapellet er slik sett en fortelling om arkitektur som maktspråk, legitimeringsinstrument, symbolpolitikk og ikke minst religiøs sensibilitet.

King’s Chapel er en del av det såkalte King’s College, hvis fulle navn er The King’s College of Our Lady and St. Nicholas, grunnlagt av Henry VI i 1441, med tanke på å huse studenter fra den berømte kostskolen Eton College i Windsor. I utgangspunktet var King’s utelukkende forbeholdt Old Etonians, som er betegnelsen man ennå benytter på tidligere elever ved skolen, da colleget ble vurdert som den akademiske forlengelsen av Eton, en skole også grunnlagt av Henry VI. Kapellets grunnsten ble etter sigende plassert på St. James’ Day 25. juli 1446. Veien til ferdigstillelse var derimot en som involverte borgerkriger, kongedrap, dynastisk rivaleri og autoritære, religiøse mødre.

Dog mye er ukjent om den første delen av byggets historie, vet vi at Henry la ansvaret på skuldrene til en Reginald Ely, en byggmester med aner fra den nærliggende byen Ely. Han hadde en finger med spillet i arbeidet med Peterhouse College, Cambridges eldste, og Queen’s College. Kongen var fullstendig klar over at byggingen av kapellet ville overskride hans tilmålte tid på jorden, og satte derfor av en betydelig sum i sitt testament for posthum ferdigstillelse. I 1461, midt under Rosekrigene mellom de to husene York og Lancaster – som visstnok skal ha vært inspirasjonen bak George R. R. Martins shakespearianske hatkamp mellom Lannister- og Stark-familiene i Game of Thrones – ble Henry tatt til fanget av tronrivalen Edward IV og møtte sitt endelikt under mystiske omstendigheter i Tower of London i 1471.

Edwards upopulære regjeringstid bidro til lite fremgang med prosjektet. Byggmester og arkitekturansvarlig Reginald Ely forlot arbeidet umiddelbart etter Henrys arrestasjon, og døde samme år som den detroniserte kongen. Etter noe ny fremgang fra 1476, var det først med den like upopulære og paranoide Richard III fra 1483 at målrettet arbeid ble gjenopptatt på King’s Chapel. Ricard III ble i 1485 drept av Henry Tudor under slaget ved Bosworth Field, som regnes for å være slutten på Rosekrigene og markerte begynnelsen på Tudor-dynastiets regjeringstid, først under Henry, kjent som Henry VII Tudor. Henrys første handling som konge var å gifte seg med Elizabeth av York. Dermed forente han under Tudor-navnet – Tudor var en sideslekt til Lancaster-familiene – de to krigende klanene. Et dynasti var født.

Henry VII viste heller liten interesse for kapellet – frem til han selv deltok på messe i Cambridge i 1506, i det uferdige kapellet. Enda mer overbevisende var kanskje den mildt sagt ivrige oppmuntringen av hans fromme, filantropiske mor, Tudor-matriarken Lady Margaret Beaufort, som sto bak grunnleggelsen av to ytterligere Cambridge colleges, Christ’s College i 1505, og St. John’s College, fullført i 1511. Videre ga hun navnet sitt til Lady Margaret Hall i Oxford, for øvrig det første Oxford-colleget som aksepterte kvinnelige studenter.

Gud og Gotikk

I 1515, under Henry VIIIs blodige og dramatiske regjeringstid, var de strukturelle hovedelementene i bygget ferdig. Hva angikk kirkens kanskje vakreste dekorasjonsprogram, det hypnotisk virtuose viftehvelvet - det største i hele verden, og en oppvisning i hva den engelske perpendikulær-stilen gir til den gotiske arkitekturgrammatikken - hadde Henry VII lagt av £5000 til ferdigstillelsen (nesten £2,5 millioner i dagens kurs), som sjokkerende nok bare tok tre år å fullføre (1512-1515). 

Den såkalte perpendikulærstilen inngår som den kronologisk siste (c.1380–1520) av de tre primærstrømningene som ligger under det engelsk gotikkbegrepet. De to andre er kjent som henholdsvis Early English (c. 1180-1275) og Decorated (c.1275–1380). Ordet spiller simpelthen på «vertikale linjer» og peker på den sen-gotiske preferansen for en «himmelvendt og oppadstigende retorikk», snarere enn det tidligere fokuset på utsmyknings- og dekorasjonsprogrammet (derav «Decorated style».).  Dette kommer gjennomgående til uttrykk i interiøret, hvor veggelevasjonene, i samspill med de høye glassmaleriene, satt inn 1526–1531, presser linjedynamikken oppover og inn i et transcendentalt romspråk. Om enn ikke helt i samme liga som det arkitektoniske lysmirakelet i Sainte-Chapelle i Paris, er det ennå blant høydepunktene i det gotiske glassmaleriets arkitekturhistorie.

Byggherren John Wastell var ansvarlig for arbeidet. Han tilhører denne nesten-navnløse kategorien av utallige ukjente håndverkere som ennå hadde både én og to føtter plantet i en middelaldersk kunst- og kunstnerforståelse. Kunstnere som ikke – i motsetning til i de italienske renessansekunstnerne – hadde utviklet noe begrep om den individuelle signaturen som statussymbol.

Korskjermen i interiøret er det store stilidiomatiske fremmedlegemet i kirken. Også bygget under Henry VIII, mellom 1532 og 1536, korskjermen i klassisistisk utforming feiret kongens skjebnesvangre giftemål med Anne Boleyn. Initialene deres er ennå synlige inngravert i treet ved siden av klassiske ornamentdetaljer– sammenvevde H’er og A’er kan spores over hele kreasjonen. Mange tilsvarende ble forsøkt fjernet over hele England etter Henrys henrettelse av dronningen i 1536. Korskjermen i King’s Chapel er følgelig et av de få uberørte monumenter til Anne Boleyns minne.

En av Englands, sogar verdens, store arkitekturhistorikere, Nikolaus Pevsner, beskrev korskjermen som «the purest work in the Early Renaissance style in England [whose] quality is not excelled in any contemporary wood carving anywhere N[orth] of the Alps.” Etter Pevsners syn, intet mindre enn det vakreste eksempelet på den klassiske italienske utskjæringstradisjonen i Nord-Europa. Hva som gjør den så fremmed i kirkeskipet, er den arkitektoniske spenningen som produseres i møte mellom det gotiske kirkebygget og den klassisistiske korskjermen. Det gotiske formelspråkets nevnte vertikale og transcendentale retorikk; spissbuer, strebebuer, ribbehvelv og dekorasjonspatos, har overskridelsen som sitt stilistiske sannhetskriterium. Klassisismen betoner den horisontale likevekten og balansekunsten som primærmotiv; de indre proporsjonene garanterer et slags sirkulært og symmetrisk ekvilibrium som forfekter en ideell harmoni. I møtet mellom disse oppstår en unik arkitektonisk energi og spenning, som i liten grad er å finne andre steder. Og ikke minst i hvert fall ikke i like vellykket forening.

På samme tid kan man også lese kapellet som en allegori over Henrys absoluttistiske ambisjoner, og gudegitte kongsmyndighet. Som politisk monument er kapellet således et arkitektonisk innbegrep av Tudor-propaganda. Eksteriøret og interiøret florerer av dynastiets ikonografi, særlig den røde og hvite Tudor-rosen – foreningen av henholdsvis York-familiens hvite rose og Lancaster-familiens røde rose – formulert under Henry VII. Altertavlen av Hyrdenes tilbedelse, av barokkgeniet Peter Paul Rubens, opprinnelig malt i 1633-34 for et nonnekloster i Leuven, har prydet apsiden siden 1968 etter en kontroversiell prosess som involverte inngrep i den originale, apsidale arkitekturen.

King’s Chapel tilblivelsesfortelling er også en historie om to av de mest dramatiske paradigmeskiftene i engelsk historie, Rosekrigene og Reformasjonen. Ut av den kronisk ustabile politiske situasjonen, og den fatale sprekken i europeisk trosliv og religionshistorie, vokser et av de ikoniske og emblematiske arkitekturkasus i vestlig bygningskanon frem. Dette kongekapellet er for Cambridge hva Eiffeltårnet er for Paris, Big Ben for London og Brandenburger Tor for Berlin. Det er selve gestaltningen av et sted. I 505 år har King’s Chapel kroppsliggjort myten om en by og et universitet, og dets ruvende tilstedeværelse i Cambridge sentrum virker ennå besvergende på de tusentalls turister som presser seg igjennom det grandiose inngangspartiet på King’s College. Og slik krysser avstanden mellom liv og litteratur.

simenkn@gmail.com