fbpx Den mangefasetterte skyen

Den mangefasetterte skyen

Antologien Silver Linings (2020) presenterer en tverrfaglig utforskning av skyen som fenomen. Prosjektet er gjennomført og helhetlig, men har til tider lavere grad av leservennlighet. Nimbus Diocleziano Aula V (2018) av Berndnaut Smilde. Foto: Cassander Eeftinck Schattenkerk
Skyen er flerfoldig; som naturfenomen og himmellegeme bringer den løfter om nedbør, i tillegg til å påminne mennesket om at tiden sakte glir forbi. Som symbol rammer den mangt: Atombombens soppsky peker på masseødeleggelse, som et resultat av menneskets destruktive kraft, mens den digitale informasjonslagringsskyen indikerer den vedvarende digitaliseringen av våre personlige sfærer. Alt i alt er skyen en bærer – av regn, informasjon og mening – og inngår som en entitet i en større helhet, enten det er naturens, samfunnets eller teknologiens.  
Skyen er en bærer – av regn, informasjon og mening. I am the Weather (2018) av Marte Aas
Omslag Berndnaut Smilde: Breaking the fourth wall (2018)

Et slikt mangfold i betydningsområder skaper en mulighet for å betrakte skyen fra ulike perspektiver, og undersøke på hvilke måter den påvirker aspekter ved menneskelivet. Det er nettopp dette antologien Silver Linings (2020) forsøker å gjøre, i sitt tverrfaglige prosjekt med 27 bidragsytere. Antologien består av tekster og fotokunst, og er et resultat av et samarbeid mellom Universitetet i Stavanger og Stavanger Kunstmuseum. Gjennom en stor variasjon av innfallsvinkler og formuleringsmetoder, beveger leseren seg raskt mellom kunsthistorie, meterologi, datateknologi og økologi. Til tross for sitt brede spenn i både form og idé, har antologien en svært oversiktlig struktur, noe som gjør leseropplevelsen veiledet og helhetlig. Imidlertid oppdager man raskt at noen bidrag treffer mer enn andre, noe som blant annet bunner i tekstenes ulike grad av leservennlighet.

Strukturell oversikt gir klarhet og forventninger 

Antologien åpner med et introduserende essay skrevet av redaktørene, Dolly Jørgensen og Finn Arne Jørgensen, hvor leseren får en pekepinn på hva vi har i vente, i bokens tre seksjoner. Introduksjonen gir leseren et godt overblikk over hva boken tar for seg, samtidig som vi blir gitt innbydende informasjon vi får lyst til å lese mer av. Før hvert essay står det dessuten noen linjer som forklarer prosjektet til forfatteren, noe som gir en nødvendig klarhet for leseren. 

I Romantikken var himmelen et hovedinstrument for å formidle følelser. Caspar David Friedrich, Der Wanderer über dem Nebelmeer (c. 1817), Kunsthalle Hamburg

Gjennom de tre seksjonene virker det som om tekstene kommer tettere og tettere på leseren. Bokens første seksjon handler om hvordan vi i kulturen og vitenskapen har betraktet skyene som himmellegemer – her leser vi mye om kunsthistorie, vitenskapshistorie og meterologi. Seksjon to handler om de teknologiske skyene som har formet det moderne samfunnet – fra dampmaskin og radioaktivitet til datainfrastrukturer. Seksjonen innledes av en helsidedekkende bildeserie, noe som skaper et rikelig avbrekk fra tekstene og teoriene. Den tredje seksjonen bringer leseren ytterligere inn ved å tvinge oss til å reflektere over hvordan vår menneskeskapte verden påvirker skyene. Den hyppige bruken av ordet Anthropocene – en ny geologisk epoke hvor menneskelig innvirkning på jorden er blitt så stor at den endrer jordens geologiske lag – konfronterer oss med menneskets destruktive omforming av naturen. 

Variasjon i form og språkbruk gjør for ulik grad av suksess

Helhetlig sett er antologien en gjennomført sammenfletting av de ulike retningene som sky-temaet peker i, der essayene beveger seg raskt og forholdsvis sømløst mellom tverrfaglige perspektiver. De tekstene som oppleves gode og innsiktsvekkende, har flere likhetstrekk, blant annet gjør de poengene sine tydelige ved dyptgående tolkninger av spesifikke kunstverk. Tolkningene er virkningsfulle fordi de baserer seg på intuitiv og intersubjektiv symbolikk, altså det som er tilgjengelig på et mer allment nivå. 

Noen av essayene slår meg derimot som nisjer, hvor vi møter en detaljoverflod av tørr informasjon som er lite engasjerende å lese. Disse tekstene tar for gitt en særegen interesse og bakenforliggende kunnskap hos leseren. Andre tekster er mindre suksessfulle fordi de prøver å romme for mye, noe som resulterer i løse tråder som ikke flettes sammen til en enhetlig argumentasjon. Her er meningsinnholdet vanskelig å gripe, fordi tankene ikke får utfoldet seg nok før vi er videre på neste idé. Kanskje er det meningen at noen essay skal fange, mens andre ikke møter en resonans, at tverrfaglighet medfører varierende grad av interesse. Eller kanskje enkeltpersoners mottakelse av antologien rett og slett har vært et blindfelt i det redaksjonelle arbeidet.

Noen essay risikerer at leseren faller av, på grunn av sitt tekniske språk og overflod av informasjon. Glaisher, Travels in the Air (1871), s. 55

Nøkkelen til leservennlighet ligger hovedsakelig i språket. Noen essay ender opp med å miste leseren fordi de har et for teknisk språk som krever stor grad av konsentrasjon og språklig beherskelse. Essayene som derimot engasjerer leseren, innledes ofte med en relevant historie, og bringer leseren inn i teksten ved narrative virkemidler. Disse tekstene har et språk som er lett å følge – ikke i sin banalitet, men i sin mindre konstruerte utviklingsgang. Språket flyter mer, og forfatteren stiller gjennomgående spørsmål som aktiverer leseren. Forfatteren antar ikke at leseren forstår meningsinnholdet umiddelbart, og bruker derfor god tid på å gjøre seg forstått.   

I den kollektive endringen av perspektiv finnes det håp

I lesningen av antologien innser vi at skyen er et fenomen som bokstavelig talt har gått over hodene våre. Både den virkelige og den virtuelle skyen befinner seg i utkanten av det mennesket klarer å begripe; skyen er «der ute et sted». Likevel har den svært reelle innvirkninger på miljøet, og derfor også på våre liv. 

Når skyen har blitt et sterkt symbol på klimakrise og destruksjon, blant annet ved atombombens soppsky, vekkes det et behov for håp. Antologiens tittel kommer fra det engelske uttrykket «Every cloud has a silver lining», som peker på den lille lysglipen av håp i horisontens mørke skyer. Boken hevder at skyene kan hjelpe oss med å reflektere over hvordan vi som mennesker holder og former jorden i våre hender. Tittelens flertallsform peker på menneskeheten som noe kollektivt og globalt, at vi må samarbeide og kommunisere med hverandre for å oppnå en endring. De siste tekstene i boken fokuserer på at vi må skifte vårt perspektiv på skyene: Skyer har symbolisert transcendens, mystikk og usikkerhet helt siden mennesket reiste seg på to bein og begynte å se opp mot himmelen, men vi må ikke glemme at skyene har reelle og materielle innvirkninger. 

Skyen har lenge vært noe «der ute et sted», men vi må ikke glemme at den har virkelige innvirkninger på våre liv. Smog Tasting project (2011), Center for Genomic Gastronomy

Silver Linings presenterer en re-materialisering av skyen gjennom kunstens og vitenskapens berøringspunkter, med hensikt i å ta skyen og klimaet på alvor. Vi leser om ufologi, kunstige skyer på bakkenivå, og luftballongreiser til skylandskap. Vi leser om moralske aspekter når det gjelder bruken av atombomber og flystriper i kunst, og om hvordan teknologien stadig blir en del av usynlige og ubevisste mønstre og strukturer. På én side byr boken på en detaljrikdom som av og til kan oppleves litt overflødig, men på den annen side er den ikke redd for å gå ordentlig inn i temaet og brette det ut for leseren, med den største selvfølge. Antologiformen gjør dessuten at man kan velge ut de essayene man dras mest mot, uten å legge fra seg hele boken. Mens man stiller seg kritisk til noen forfattere, følger man andre med letthet og engasjement, og kjenner hvordan informasjonen og tolkningene strømmer til og utvider ens egen horisont. 

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.