Da Betzy tok Roalds plass

«Like Betzy»
Nordnorsk Kunstmuseum, 15/6 2019 – 16/2 2020

Kunst appellerer ikke til alle. Derfor er det mange Tromsøværinger som fortsatt ikke har satt sine bein i Nordnorsk Kunstmuseum – til tross for at museet har eksistert siden 1988. I starten lå museet i andre etasje over Tromsø Kunstforening, like syd for sentrumskjernen. Siden 2001 har de holdt til midt i sentrum, rett ved siden av domkirken. Mange har gått forbi det staselige museumsbygget i årenes løp (bygningen er tegnet av arkitekt Søren Andreas Wiese Opsahl i 1917, og har tidligere vært både postkontor, telegrafbygning og politikammer), men etter at de åpnet utstillingen «Like Betzy» har museet merket at det er kommet en del besøkende som sier de aldri har vært der før.

Grunnen til det økte besøket er at museet har gjort noe man vanligvis ikke gjør: De har – for å holde meg til museets egen terminologi – «kødda med» et kjent monument. På plassen foran museet står en skulptur av polfareren Roald Amundsen. Han er høyt aktet i byen, blant annet fordi han brukte Tromsø som utgangspunkt for noen av sine ekspedisjoner. For å gjøre utstillingen synlig i byrommet fikk museet spikret opp en kasse øverst på sokkelen. Den dekker den nedre delen av polarheltens (skulptur-)kropp. I tillegg er den dekorert med teksten «Han Roald (…) som Betzy». Dette har provosert såpass mye at det er blitt debatt. Noen skal til og med ha forsøkt å klatre opp og rive ned kassen. Men sokkelen «han Roald» står på er veldig høy, så kassen har overlevd høsten og vinteren.

Betzy Akersloot-Berg var en «badass» friluftsmaler som helst ville sitte i fjæresteinene for å komme tettest mulig på motivet. Det er ikke kjent når hun malte «Mot aften». © Betzy Akersloot-Berg – privat samling Foto: Thomas Widerberg

Kassen er en kopi av den «atelierkassen» Betzy Akersloot-Berg (1850-1922) laget. Hun fraktet den rundt omkring, satte den i fjæra og brukte den til å sitte i når hun malte i fjæresteinene. Museet har hengt opp et bilde av Betzy i kassen på bygningens fasade, og inne i utstillingen har de laget en kopi som publikum kan sette seg i. Dette viser at Betzy var en moderne kunstner som kastet seg over friluftsmaleriet. Trenden slo igjennom i 1870-årene etter oppfinnelsen av malingtuben noen tiår tidligere. Denne gjorde det mulig å stå ute i naturen og male motivet så realistisk som mulig. Der man tidligere hadde malt i atelieret etter skisser gjort utendørs, kunne kunstnerne nå gjengi det de så med en større grad av sannhet.

Så her stod jeg altså, utenfor Nordnorsk Kunstmuseum, og så opp på «han Roald». Jeg hadde sett frem til dette siden jeg hørte om utstillingen for over ett år siden. At jeg skulle reise opp til Tromsø og anmelde museets utstilling med den odde tittelen «Like Betzy», var noe av det første jeg tenkte på da Kunstavisen ble en realitet. Jeg liker alt som kan få flere mennesker interessert i kunst, og i så henseende er Nordnorsk Kunstmuseum blant de beste i feltet. I mars skal de tømme museet for å vise bare kunsthåndverk. Det er et grep de har tatt før. I 2017 tømte de også museet og overlot utstillingssalene til RiddoDuottarMuseat. Den samiske museumsstiftelsen mangler lokaler til kunstsamlingen, og nå ble de invitert til å flytte inn med sin egen utstilling. Museumsperformancen «Sámi Dáiddamusea» var så vellykket at Nordnorsk Kunstmuseum fikk Kunstkritikerprisen og ble hedret som Årets museum 2017.

Så hvem var denne kunstneren jeg nå skulle inn i museet og se? Slik lyder museets beskrivelse: «Betzy Akersloot-Berg (1850-1922) var en badass marinemaler, øydronning og globetrotter som gikk sin egen vei, en vei som alltid førte til havet, hennes «eneste store higen». En kunstnerisk suksess i sin samtid, men en obskuritet i norsk kunsthistorie.» Spørsmålet jeg stiller meg etter å ha sett utstillingen – som både er morsom, informativ og variert nok til at jeg fikk lyst til å se den flere ganger – er hvordan hun kunne bli glemt? Hadde hun vært en mann ville hun antagelig gått inn i den norske fortellingen som en internasjonalt feiret kunstner med en oppsiktsvekkende karriere og et bunnsolid og (for sin samtid) relativt eksperimentelt uttrykk. Hun stilte ut i flere europeiske land, og hun solgte både til kongelige og samlere i store byer som London, Paris, St. Petersburg og Amsterdam.

Men Betzy Akersloot-Berg har ikke fått en sentral posisjon i norsk kunsthistorie. Hun var født i Aurskog, en bygd øst for Oslo (eller Christiania, som hovedstaden het på den tiden). Da hun var 20 flyttet hun til Vest-Finnmark, der hun jobbet som sykepleier og forkynte i samiske miljø. Men hun hadde en kunstnerisk trang, og 25 år gammel flytter hun sydover og begynner å studere under Wilhelm von Hanno og Peder Cappelen Thurmann. Det var hun ikke fornøyd med, så hun begynte i stedet å male på egen hånd i friluft, og fikk hjelp av Frits Thaulow. Hun var inspirert av Gustave Courbet, som startet den realistiske retningen i kunsten rundt 1850.

Å bare omtale kvinner med fornavn er én av måtene kvinnelige kunstnere er blitt diskriminert på. Museet bruker grepet bevisst også på mennene i utstillingen, og omtaler blant andre Otto Sinding på denne måten. I 1881 flyttet Betzy til München for å studere med han Otto. Han hadde «oppdaget» Lofoten året før, (altså mange år etter at Betzy hadde vært nordpå), og i 1882 drar hun til Lofoten for første gang. Samme år debuterer hun på Høstutstillingen, der maleren skulle stille ut tre ganger til. Det hadde vært en god nok karriere for mange kunstnere, men Betzy ville mer. Havet hadde alltid fascinert kunstneren fra flatbygdene østpå, og under et besøk i Wien – et land uten kystlinje – ble hun så fascinert av et marinemaleri av Hendrik Willem Mesdag at hun bestemte seg for å flytte til Haag i Nederland for å bli mesterens elev.

Alt dette skjedde før hun var blitt 40, og samme år som hun blir 39 debuterer hun på Salongen i Paris. Åtte år tidligere, i 1881, ble Christian Skredsvig tildelt gullmedalje på det som var tidens viktigste utstilling. Han er den eneste norske kunstneren som har oppnådd dette, og det trekkes gjerne frem som noe av det viktigste som er skjedd i norsk kunsthistorie før Edvard Munchs skandaliserte gjennombrudd i 1892. Nåløyet var trangt, og det å komme med på Salongen var tidens største kvalitetsstempel. At Betzy Akersloot-Berg deltok på Salongen hele fem ganger, pluss på Verdensutstillingen i Paris (da Eiffel-tårnet ble reist), har ikke bidratt til at hun er blitt husket. Heller ikke at hun malte på oppdrag fra den tyske keiser Wilhelm II har hatt noen betydning. Han var ellers en regent som stadig var på besøk i Norge. Hans mange reiser langs norskekysten bidro sterkt til etableringen av Norge som en turistdestinasjon. Og han kjøpte bilder av flere norske kunstnere.

Hvorfor husker vi så lite? Og hvorfor går det (som regel) ut over kvinnene? (Og andre, marginaliserte grupper.) I Betzy Akersloot-Bergs tilfelle kan en viktig del av grunnen være at hun giftet seg 42 år gammel i 1893. To år senere bosatte ekteparet seg på den lille, nederlandske øya Vlieland. Her levde de et stille liv. Men hun fortsatte å male og stilte ut på Salongen i 1900, 1901, 1902 og 1904. Og hun holdt kontakt med sine kunstnerkolleger. Betzy reiste til Norge, og flere av kollegene besøkte henne på Vlieland. Elisabeth Sinding malte et fint bilde fra gaten utenfor huset. Miljøet er ganske likt dagens virkelighet på den bilfrie øya. Det hører også med til historien at Betzy hadde kontakt med de kongelige i Nederland. Hun mottok Prins Hendrik i sitt hjem i 1908. Fire år senere solgte hun et maleri til dronning Wilhelmina.

En annen grunn til at Betzy Akersloot-Berg er glemt er at norske kunstmuseer knapt nok har noen av hennes kunstverk. Størstedelen av produksjonen finnes i museet Tromp’s Huys på Vlieland. Nordnorsk Kunstmuseum gjør et poeng ut av det sørgelige faktum at de kun har ett av hennes malerier i samlingen. Det er et fint landskapsmaleri fra Steine i Lofoten. Ellers er mesteparten lånt inn fra Tromp’s Huys. Betzys tidligere hjem ble museum i 1960, og huser nærmere 200 av hennes malerier. Utstillingen i Nordnorsk Kunstmuseum er også supplert med andre kunstnere fra samtiden som Betzy hadde et forhold til.

Betzy Akersloot-Berg revolusjonerte ikke kunsten, men dem som har gjort det har det heller ikke vært mange av. Skal jeg dømme etter det som vises i utstillingen var hun mer enn bra nok til å fortjene en plass i kunsthistorien, på lik linje med en rekke menn som ikke er blitt glemt. Hennes pasjon for havet reflekteres i en meget godt utviklet teknikk som får frem både idyll og dramatikk. Hun utviklet sin malemåte opp gjennom årene, og hun tok til seg ulike tilnærmingsmåter i maleriet. Hun levde gjennom første verdenskrig, og hun lot seg fascinere av skip, miner og eksplosjoner. I 1897 opplevde hun et skipsforlis, og hun var så opptatt av å male en død sjømann som ble skyllet opp på stranden at borgermesteren protesterte. Da hun ikke fikk lov, fikk hun en lokal gutt til å imitere lik på stranden i stedet. I et annet maleri er en eksploderende mine et flott, utpenslet motiv. Alt dette danner bildet av en kunstner med en kunstnerisk kraft det er verd å huske. Når utstillingen i tillegg er engasjerende, variert og byr på masse god kunst og en rekke fine detaljer, ja da kan jeg ikke annet enn å anbefale et besøk før det er for sent.

lars.elton@kunstavisen.no