Banalitetens frigjøring

Sara Korshøj Christensen: When Absence Turns Present & Silence Turns Loud
Galleri K, Oslo
14. februar – 5. mars 2020

Vi omgir oss med enorme mengder symboler og tegn. Mange av dem fyker forbi i vill fart og blir ikke en gang lagt merke til før de suser vekk fra dataskjermen. En rekke av bildene er forbundet med funksjonalitet, med programmer som svusjer og svisjer, smart-telefoner som plinger og live reklameboards. Det er alltid noen som vil ha deg til å kjøpe noe eller oppdatere en eller annen software. Men samtidig sirkulerer alle symbolene tett på mer meningsfulle billedkilder. Senker vi oss ned i strømmen av fragmenter av kunst- og kulturhistorie, som også renner konstant rett under denne visualitetens overflate, vil den overfladiske salgs – eller oppdateringsretorikken kunne vippes ut av kurs. 

Flytter vi så litt på symbolene i tankene, bryter de kanskje helt av fra funksjonalitetens eller reklamens språk og blir billedfragmenter på avveie. Kanskje de blir urovekkende eller morsomme når de er fristilt fra sitt opphav?

Det er noe sånt jeg tenker når jeg ser Sara Korshøj Christensens kunst. 

Under overflaten

I to av skulpturene på denne utstillingen ser vi en hånd med kryssede fingre, uten at vi vet hva fingerkrysningen er godt for eller refererer til. De blir stående der, utformet i metall, løsrevet fra en åpenbar kontekst, med en insisterende tilstedeværelse på galleriveggen. Her er jeg, sier de. Se på meg. I en viss forstand blir skulpturene en betydningsmessig magnet for følelsene og tankene som flyter i rommet fra før. Ikke minst siden de tross alt er kunstobjekter som jo skal ha ekstra meningslag på lur, uten at noen nødvendig forbindelse oppstår. Den motsatte effekten av den vi kan observere i reklamens maniske flyt, finner sted: Det paradoksale og tvetydige fastholdes i det banales språk, og på den måten knuses banaliteten. Det er som om Korshøj Christensen vil avvise all den idiotiske visualiteten vi pepres med, men ikke vil gi avkall på det samtidsmessige billedspråket. Ved å følge dèt sporet, graver hun frem en kompleksitet som befinner seg bak det umiddelbare inntrykket. 

Gravingen fortsetter innover i utstillingen. I skulpturen Going Metal – present (2019) ser vi en stilisert hånd holde frem en bombe. Også dette bildet er høyst samtidig, siden det minner om fortidige – og mulige fremtidige terrorhandlinger. Gjennom sin nærmest parodisk demonstrative symbolikk, viser det også frem hvor raskt vi for tiden tenker at noe er terror. Både ordet, og bomben i forlengelsen av ordet, ligger rett og slett altfor lett på tungen i det offentlige ordskiftet. Det er som om hver gang vi blir vitne til vold, ja, så springer disse elementene plutselig frem som et ubedt ikon på dataskjermen. Igjen: Selve materialet – metall – demonstrerer en vilje til å holde fast ved noe, som det formulerte i skulpturen bryter radikalt med. Det overfladiske og forenklede budskapet blir aldri transformert til den varigheten og soliditeten selve materialet bærer i seg, og forsøker å skyve inn i det visuelle universet som presenteres. 

Jeg har sans for Christensens insistering på kompleksitet, treghet (gjennom metallet) og tvetydighet. Og i selve hovedverket på denne utstillingen – site – blottlegges den forholdsvis enkle kompleksiteten i de øvrige verkene, i et sammensurium av former, som henter det sammensatte helt opp i dagen. Verket er, som tittelen antyder, nettopp en site, et åsted, for alle de visuelle kreftene som sirkulerer rundt i vår kultur. Jeg ser en Atlas-lignende, mytisk figur, en stekepanne, et Guds øye på en pyramide (av typen vi kan se på dollarseddelen), to som sloss, men også mange andre tegn og billedfragmenter. 

Selvhjelp som form

Denne dissonansen mellom materiale og bilde samsvarer med andre typer lystig og interessant skurring i verkene. 

I et banner kan vi lese «Please help yourself», som kan henvise til en dyptfølt og inderlig anmodning om at vi nettopp skal gjøre en anstrengelse for å vende oss mot oss selv, hjelpende. Om det leses i den retningen, fremfører verket i tillegg en påstand om at vi er i fare eller virkelig trenger hjelp. Verket påfører oss, sett fra denne vinkelen, en slags kritisk tilstand uten at vi skjønner eller kan identifisere hva denne kan bestå av. På denne måten blir også anmodningen om å hjelpe oss selv stående som en empatisk eller vennlig gest uten substans, som et dyptfølt og ekte smil uten kontekst. Men, det kan også leses mer overfladisk, mer i stil med markedets listige anmodninger som – i tråd med slike henvendelsers nøytrale moralstatus – ber oss forsyne oss av en pose godteri som ligger ved inngangen til en butikk eller, for eksempel, en kafe.  Slike anmodninger har alltid en dobbelt bunn i seg: Når du forsyner deg (help yourself), må du gjengjelde tjenesten. Kanskje ved å kjøpe noe annet, ta deg en kopp kaffe. I et annet banner står det, i en stjerneformet snakkebobleaktig form, «You are right you are wrong.» Nok en gang er det tvetydigheten som dominerer, men smurt utover en visuell overflate med reklamens sukrede og påstandsrike retorikk. Det ene utsagnet slår det andre ihjel, samtidig som det – også her – ikke er noe som blir sagt i utgangspunktet. Null pluss null blir null, åkkesom, selv om formen ingenting formuleres i, er like snakkesalig som gjengs propaganda. 

Christensen eksperimenterer med denne visuelle kulturens kompleksitet ved å holde fast ved fragmenter av den og bevare dem i et svært så bestandig materiale: Metall. Men, hun plasserer disse elementene sammen i konfigurasjoner som nettopp frigjør dem fra endimensjonale betydningsløp. Det er både ganske artig og forvirrende. Jeg liker det. 

kjetilroed@gmail.com