Fearnley, Frankenstein og frosne kjemper

Mary Shelleys ikoniske roman Frankenstein er stadig aktuell. Sist med Guillermo del Toros nytolkning på Netflix og podcasten Leseklubben på NRK Radio. 200 år etter den ble skrevet, er Shelleys fortelling om den tvilsomme vitenskapsmannen Victor Frankenstein og hans makabre monster like fascinerende. Denne artikkelen vil derimot handle om et uventet møte mellom Shelley og den fem år yngre kunstneren Thomas Fearnley, og om isbreer, naturkrefter og historiske klimaforandringer.

Skjermdump fra offisiell trailer til Guillermo Toros Frankenstein, 2025 / NETFLIX

Frankenstein og breen

Mary Shelley gav ut Frankenstein i 1818, bare 20 år gammel og den ble raskt en stor suksess. I 1831 kom en nyutgivelse med noen endringer og utvidelser til den opprinnelige teksten, blant annet mer detaljerte naturbeskrivelser. I den reviderte utgavens kapittel 10, finner vi doktor Frankenstein som, tynget av angst over sin monstrøse skapelse, søker trøst i den storslagne alpenaturen nær sitt barndomshjem i Genève. I første avsnitt kan vi følge hovedpersonens tanker i møtet med Mer de Glace, den største isbreen i Mont Blanc-massivet:

«Jeg sto ved Aveirons kilder, som bryter frem under utløperne av den breen som i langsomt tempo arbeider seg ned fra fjelltoppene, tydeligvis i den hensikt å barrikadere hele dalen. Foran meg så jeg de kolossale fjellenes steile stup; over meg hang breens tunge ismasser; rundt omkring vokste noen spredte furutrær.»

Steile stup, massiv isbre og spredte furutrær. Høres det kjent ut?

Et malerisk ekko

I Nasjonalmuseets utstillingssaler henger Thomas Fearnleys Grindelwaldgletscher som et visuelt ekko av Mary Shelleys tekst. Den norske kunstnerens store maleri av den Øvre Grindelwaldbreen i Sveits er malt i 1838 og måler ca. 1,5 x 2 meter. Bildet viser den enorme isbreen velte frem mellom fjellene. Foran breen står tre medtatte furutrær og en gjeter som kikker opp på de kaotiske ismassene. Med Shelleys hjelp kan vi sette oss inn i gjeterens sted:

«… den opphøyde stillheten i denne naturens strålende utstillingssal ble bare brutt av bekkestrykenes bulder, av tordenbrakene fra fjerne snøskred, eller skrallene som ga gjenlyd mellom fjellsidene når breens ismasser som følge av uomstøtelige naturlover slo sprekker som om hele den enorme opphopningen av is og snø skulle vært et leketøy i naturlovenes hender.»

Både utdraget fra Frankenstein og Fearnleys maleri er inspirert av nære møter med breer i vekst. Begge i de sveitsiske alper, i henholdsvis 1816 og 1835. Ved brefronten må både forfatter og kunstner ha blitt omgitt av de samme lydene som beskrevet over: sildrende bekkevann, tordenlyder fra fjerne snøskred og knakende ismasser – i tillegg det kalde gufset som oppstår når luften avkjøles av breen.

Klimaforandringer for 200 år siden

I dag er lydene og gufset fra Alpenes breer i ferd med å stilne. Fearnleys og Shelleys breer forsvinner i takt med global oppvarming. På begynnelsen av 1800-tallet var det derimot synkende temperaturer som vakte bekymring. Hele perioden mellom 1790 og 1830 var preget av kulde. De lave temperaturene førte til mislykkede avlinger, hungersnød og epidemier – samt voksende breer.

Mary Shelley besøkte området rundt Genfersjøen i 1816 sammen med sin kommende ektemann Percy Shelley og stesøsteren Claire Clairmont. Selskapet oppholdt seg en periode i villaen til den beryktede poeten Lord Byron. 1816 er ofte kalt «året uten sommer» på grunn av at det var uvanlig kaldt. I tillegg til den generelt lave middeltemperaturen i perioden, var den ytterligere nedkjølingen dette året en konsekvens av det kraftige utbruddet av vulkanen Tambora i Indonesia i 1815. Mengden av vulkansk aske og gasser førte til blokkering av sollyset og kaldere temperaturer. I Europa tok klimaforandringene form som heftig uvær og oversvømmelser, noe Shelley og hennes reisefølge fikk merke. For å fordrive tiden inne i regnværet, foreslo Lord Byron at de skulle skrive hver sin spøkelseshistorie. Det var her, i samspillet mellom samtaler om livets mysterium, mektig alpenatur og dårlig vær, at Shelleys fortelling ble til.

Forsiden til romanen «Frankenstein», oversatt av Arne Moen, 1976. Gyldendal Norsk Forlag.

Frosne kjemper og furutrær

For Thomas Fearnley var Frankenstein åpenbart en del av den kulturelle bagasjen. Selv om det ikke kan fastlås med sikkerhet, er det svært sannsynlig at han har lest den populære romanen. Likheten mellom tekstlig og malerisk tolkning av møtet mellom menneske og isbre, kan likevel også være et resultat av tidsånd og felles natursyn. I det romantiske verdenssyn inngikk menneske og natur i samme enhet og var gjennomsyret av samme kraft. Breene var ikke bare massive opphopninger av is, men fylt av liv, som frosne kjemper.

I Sveits fikk Mary Shelley se det enorme Mer de Glace, «Ishavet», med egne øyne. Møtet gav inspirasjon til både utdraget over og en av hovedscenene i boken, der skaperen møter sin skapning oppe på de kaotiske ismassene. Shelley tillegger breen en hensikt i å «barrikadere hele dalen», og i de sveitsiske alpene var bretungene på god vei til å gjøre nettopp det. I reisedagboken de ga ut sammen i 1817, beskriver Shelley-paret hvordan de dødelige breene gikk helt ned i dalene og rev med seg skog og mark. Da Fearnley besøkte Grindelwald i 1835, var stedet allerede et populært turistmål, kjent for de to massive breene som gikk helt ned til landsbyen. På grunn av de kalde temperaturene, ble breers vekst og tregrenser målt og overvåket. De spredte furutrærne hos begge, som egentlig er en umulighet foran en bre slik vi ser i Fearnleys maleri, kan derfor ses som et uttrykk for klimaforandring.

Alene med naturen

I de voksende isbreene møtte 1800-tallsmennesket den sublime naturen, det vil si storslagne og overveldende krefter, utenfor menneskets fatteevne og kontroll. Det sublime i breene var ikke bare deres størrelse, men at de som tikkende klokker advarte om muligheten for en kaldere fremtid. I de ufattelige naturkreftene kunne det likevel også finnes trøst. For Victor Frankenstein ble møtet med isbreen en påminnelse om hans minimale rolle på jorden og ubetydelighet i sammenligning med naturkreftene. Han søker denne naturen alene fordi «et annet menneskets nærvær ville ødelegge inntrykket av storslagen ensomhet». Den ensomme vandrer i møtet med stor natur er også et gjennomgangstema i 1800-tallets billedkunst, og Fearnleys verk er et godt eksempel.

Et mulig møte

Da Grindelwaldgletscheren sto ferdig i 1838, ble det vist på Royal Academys årlige sommerutstilling i det flunkende nye National Gallery på Trafalgar Square. Utstillingen var en viktig offentlig begivenhet i London, og den kulturbevisste Mary Shelley kan godt ha tatt turen dit og sett Fearnleys frosne kjempe, der den hang kald og mektig i østre sal. Mon tro om hun da så en bit av sin egen skapelse i hans?

Thomas Fearnley, Den øvre Grindelwaldbreen, 17. august 1835. Blyant på papir. Nasjonalmuseet. Foto: Morten Thorkildsen / Nasjonalmuseet