Kanonball – Kunstavisen

KRONIKK

Dette er en kronikk. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Med overskriften Kanonball tenker jeg ikke på ballspillet i gymsalen på Bragernes folkeskole i Drammen tidlig på 1960-tallet. Det jeg tenker på er hvor lett en diskusjon om en kulturkanon går i ball. Og det synes jeg er litt synd. For jeg, som var konservativ lenge før noen snakket om «neocons», skulle man tro var tilhenger av en norsk kulturkanon, slik enkelte tar til orde for, og andre land har utarbeidet. Tilogmed Klassekampen har jo laget en oversikt over venstresias kulturkanon, så det er ikke noe gærent med kulturkanoner i og for seg. Så, hvorfor er jeg likevel skeptisk til å skulle opprette en norsk kulturkanon?

Før jeg begynner å reflektere over noen av problemene knyttet til å lage en kanon som må hvile på «norske verdier», er det en lettelse å kunne stryke enkelte navn. «Norsk bistandpolitikk», avslørt av Terje Tvedt som «Det humanitærpolitiske komplekset» i boken Det internasjonale gjennombruddet i 2017, og 2026- avsløringene av adferden til ledende representanter for «Norge som fredsnasjon», kan rykkes et godt stykke ned på – eller eventuelt fjernes fra– kandidatlisten til en Verdikanon for Norge. For enhver kanon må hvile på ekte verdier.

Som liberal, konservativ person, og avantgarde kunsthistoriker, som elsker landet sitt, har avtjent verneplikten og som delvis lever av å snakke og skrive norsk språk, anser jeg meg allikevel ikke for å være «nasjonalkonservativ». For hvis Grieg og Sæverud skal på musikklisten, må for meg Sibelius og Carl Nielsen også med. Og det er med vemod jeg leser Kaj Skagens Norge, vårt Norge fra 2013. Norge har stått for noe mer en sekularisme og materialisme og mange ser at deler av vår fortid forsvinner fra bevisstheten. Det skal vi ta på alvor. Men jeg finner like stor kulturell trøst i å lese Richard Tarnas’ The Passion of the Western Mind (1991) som i Draumkvedet og Nordlands Trompet.

Så hvorfor tror jeg det trasler seg til?

Det er mange grunner. Mye ligger i den enorme utvidelsen av kulturell aktivitet. Kunstner er blitt en temmelig elastisk kategori, noe som raskt øker produksjon av antall «kunstverk». En annen ting er tidens gang og erkjennelsen av at det ikke bare er formen og innholdet i kulturuttrykk som endrer seg, men også resepsjonen, publikums preferanser og kunnskap. De som lenge har undervist på universiteter og høyskoler har sett at referansene til studentene skifter. Man kan ikke lenger ta for gitt at alle har dyp innsikt i beatlemania, og nesten ingen har hørt om krimserien Tim Frazer, selv om siste (analoge) episode tømte bygatene da den ble sendt i statskanalen på 1960-tallet. Tenk bare på betydningen av énkanals barne-TV som bandt årskullene kulturelt sammen. For meg var det Falkeklubben i sort-hvitt som var ukas høydepunkt, da jeg var ute på byen var det for neste generasjon, Pompel og Pilt. Senere ble det på andre plattformer, blant annet, Super Mario og Pokemon, som var tilgjengelig 24-7. Og antall nye spill og underholdningstilbud baller bare på seg og spres ut i en gigantisk vifte som blir bredere og bredere.

Så det kan ikke bare være de gamle og kunnskapsrike som skal lage kanon, og det er antageligvis en enda dårligere idé at det er den pixelbombarderte «ungdommen» som skal gjøre det. En kanon kan uansett ikke bli et generasjonsspørsmål eller være et privat anliggende. Enda en god grunn til ikke å falle for fristelsen til å lage en kanon er at ordet for utvalgskriterier – i mangel av kvalitetskriterier - fort vil være «relevans». Det ordet forvirrer i en slik grad at det alltid burde ledsages av en varselslampe, siden det er et ideologisk redskap i dagens hegemoniske kulturpolitikk, der samfunnsnytte synes å trumfe kunstartenes egne budskap og historie.

Hvilken betydning har postmodernismen?

Postmodernismen som kritisk praksis har langt større betydning som trussel mot en kulturkanon enn det enkelte frykter vil kunne skje med stadig flere nye nordmenn med en annen tro og andre minner og tradisjonelle verdier enn ditto norske og vestlige. For postmodernismens dekonstruksjoner har nettopp til hensikt å demontere hele forestillingen om at det kan lages en kanon. I det postmoderne er en kulturkanon å anse som en «stor fortelling». Utviklingen av moderne industristater i Vesten brakte med seg et kulturelt oppbrudd, godt beskrevet i sosiologien og kulturhistorien. Med individualisme, ja, selv med definisjonen av klasser, ble samfunnet en arena for strid og konflikter. Antropologi og kolonialisme brakte inn kunnskap og myter om andre måter å leve på og å organisere menneskegrupper og samfunn på.

Oppsplittingen, fragmenteringen av samfunnslivet, like mye som de kubistiske fragmentene og kollasjene i moderne billedkunst og den oppstykkede fortellerstrukturen i avantgarde-litteraturen, er ytterligere forsterket av de siste tiårenes identitetsbevegelser. Utviklingen av strukturalistisk språkfilosofi og religionskritikk har rystet grunnvollene, og mening er blitt noe som skifter hver gang konteksten skifter.

En siste ting som vanskeliggjør en kulturkanon for ny kunst er at mange kunstnere har gått bort fra de hevdvunnede kategoriene og mediene og istedenfor å formgi materielle objekter, skaper hendelser og flytende situasjoner. Disse kan være vanskelig å plassere i en kanon, og de må i så fall slås sammen med kategorien «ikke-materiell kulturarv.»

Hva er norsk i norsk kultur?

Norge som et lite land har helt siden vikingtiden vært i kontakt med andre kulturer, nære og fjerne. Vi har vært i århundrelange unioner med naboland, og våre kunstnere har både fått utdannelse og mottagelse i andre vestlige land. Som en gammel kulturredaktør i Drammens Tidende sa da vi diskuterte hvilket kulturstoff som skulle prioriteres: «Godt lokalstoff er det som skjer her og det som interesserer folk som bor her». Ikke bare modernistisk arkitektur, men også arkitekturopprørets kjære klassisisme og nybarokk er hentet inn og gitt lokalpreg her. Og det er klart at I.C. Dahl er stor som norsk maler selv om han hadde nær kontakt med Tyskland og Henrik Sørensen er en erkenorsk maler selv om han var utdannet hos Matisse i Paris.

Istedenfor Kanon, noen fromme ønsker

Jeg tror at vi må innse at postmodernismen og betydelig innvandring til Norge og Europa gjør det nødvendig å sette en grense for tidsspennet det er mulig å ha en nasjonal kanon for. Det er vanskelig med en kulturkanon etter ca. 1980, eller kanskje 1970. Det som skjedde før det, kan vi fortsette å lese om i norsk kunst- og kulturhistorie og la pensum i skolen og samlingene i museene, bibilotekene og konsertprogrammene være stabile med støtte i den konsensus som har utviklet seg. Dette må få lov å råde i årevis som en kulturell forsinkelse og forsikring, felles for alle som bor i Norge og leser, ser og hører på norsk. Jo større de demografiske endringene blir, jo lengre bør denne forsinkelsen vare. Skiftende utstillinger og innslag av nye, gjerne radikale, uttrykk kommer i tillegg.

Bibelhistorien er helt grunnleggende og den må vi fortsette å fortelle siden kristendommen har vært Norges kulturskapende religion i 1000 år, og etter hvert historier fra Koranen og andre religiøse skrifter også. Vi får håpe at dette kan gjøres i skolene uten forkynnelse, og at alle religioner og politiske ideologier behandles etter historisk-kritiske metoder i undervisningen.

Språket er det som teller mest

Ureflektert kulturelt mangfold og et ustabilt språk kan tjene noens maktinteresser. Men hvis vi skal få til et fredelig kulturelt mangfold i morgendagens Norge må vi innse at språket er under angrep. Ikke minst ser vi dette i møte med KI, for hvem er det vi egentlig vi snakker med? KI tiltaler meg som «Du» og betegner seg selv – hvis det gir mening i å si det – som «Jeg». Dette griper direkte inn i grammatikken vår. For hittil har «betydningsintensjonen» hatt som utgangspunkt at en person respekterer og henvender seg til en annen person med noe personen ønsker å meddele. Slik har vi også oppfattet kunstneriske uttrykk, som noe et menneske henvender seg med til et annet menneske. KI kunne sikkert snekret sammen enkulturkanon på noen sekunder, men den tror jeg få ville ha mulighet til å begripe.

Alternativer til å jobbe frem en kulturkanon

Hvis vi innser at en fredelig, kulturell sameksistens er avhengig av at vi bevarer et rasjonelt, bevisst, logisk forsvarlig fellespråk, kan så å si alt av radikale, undergravende og revolusjonære skrifter leses, og diverse visuelle og auditive uttrykk få lov å bli fremsatt, heiet på og kritisert. Jeg vil foreslå at i stedet for en kulturkanon, bør Bertrand Russells majestetiske A History of Western Philosophy (1945) og Arne Næss’ saklighetslære (En del elementære logiske emner, 1947) være pensum på alle høyskoler og universiteter, særlig i lærerutdannelsen. Disse og tilliggende tekster er gyldige og vil være det lenge. Men det forutsetter at vår befolkning ikke får gli tilbake til analfabetismen.

Bildene inkludert i teksten er små blader fra forfatterens egen verdiminnebok.