Anniken Thue – In memoriam

Det er med dyp sorg vi erfarer at vår energiske og entusiastiske, elegante, muntre og fargesterke, kvalitetsbevisste og karismatiske kollega og venns rike liv er avsluttet, samtidig er det med stor glede vi minnes nettopp hennes tydelige personlighet, mangeårige verdifulle virke og varme vennskap.

Kunsthistoriker og museumdirektør Anniken Thue døde 7. mars i år, 82 år gammel. Hennes sterke CV og formelle meritter er omtalt andre steder (f.eks. Store norske leksikon, Wikipedia). Her vil jeg fremheve hennes personlige egenskaper, faglige bidrag og særlige innsats som museumsleder.

Annikens hovedvirke var ikke som kunsthistoriker eller museumsmedarbeider, men som museumsdirektør. Samtidig hadde hun et solig faglig gunnlag, som ga henne trygghet og autoritet, innad og utad.

Ved en tilfeldighet og med karakteristisk intensitet ble hun som student trollbundet av Frida Hansens billedvev Melkeveien. Det førte til utstilling i Kunstindustrimuseet i Oslo (KiO) i 1973, magistergradsavhandling ved UiO året etter og senere til bok (Universitetsforlaget, 1987) som i grundighet, perspektiver og fremstilling står seg godt. Frida Hansen var i sin tid et dristig valg: kvinne og tekstilkunstner, dvs lav status, men Anniken trakk henne frem fra glemselen og plasserte henne i fremste rekke. Annikens arbeid har dessuten fått fruktbar ettervekst, med utstilling i Stavanger Kunstmuseum 2015 og flere doktorgradsstudier.

Friskt var det også å foreslå historismen som tema for jubileumsutstilling i 1987 for Vestlandske Kunstindustrimuseum hvor Anniken var førstekonservtor og utstillingens primus motor. «Plysj, palmer og pomponger» ble også vist i KiO, hvor Anniken tiltrådte som direktør samme år.

Ustillinger og innkjøp var selvskrevne prioriteter for den målrettede, handlingskraftige og utadvendte, unge direktøren. Ukonvensjonelle innslag som «MC – skjønnhet og udyr. Motorsykkelens historie og design» i 1997 trekkes ofte frem; men hun slapp også til mer tradisjonelle, og faglig sterke, presentasjoner. Som direktør viste hun medarbeiderne tillit. Både for utstillingene og innkjøpene var finansiering en utfordring, og Anniken hadde en gudbenådet evne til å skaffe midler. Hun er i så måte blitt omtalt som «en dyr borddame». Et tilfeldig møte i heisen kunne resultere i et betydlig bidrag.

Anniken var begeistret for tidens trend med å slå sammen museer, og som leder av Nasjonalgalleriet (2001–2003) var hun særlig opptatt av etableringen av Nasjonalmuseet. Det ble ikke helt som hun hadde tenkt; til gjengjeld fikk hun fra 2006 styre sammenslåingen av museene i Bergen (KODE fra 2007).

Anniken hadde med seg begeistringen for kunst og musikk fra barndomshjemmet, en livskvalitet hun delte med Hans-Jakob (Brun), som hun traff tidlig i studietiden og som ble hennes livslange kjærlighet. De to var svært forskjellige, men samstemte; de støttet, supplerte og inspirerte hverandre. Det var betagende å oppleve hvordan Anniken håndterte Hans-Jakobs tiltagende funksjonsnedsettelse, og hvordan de sammen taklet Annikens første, tøffe runde med brystkreft.

Det var trist å se at Anniken den siste tiden hadde inngripende helseplager, men musikken og kunsten nød hun til det siste.

Vi minnes Anniken Thue med takknemlighet og beundring.