Alvekongen på Polhøgda

Erik Werenskiold
Liti Kjersti
O.p.l.
1902-1907

Da Fridtjof Nansen hadde oppført sitt hjem, Polhøgda, på Lysaker i 1901, ba han vennen og naboen, Erik Werenskiold (1855–1938), om å dekorere spisestuen. Som utgangspunkt for utsmykningen valgte Werenskiold seg den naturlyriske balladen om Liti Kjersti. Oljemaleriene som er spent opp på trerammer, og dekker kortveggene og de over seks meter lange veggene, var ferdig i 1907.

Temaet var balladen om Liti Kjersti som blir lokket hjemmefra av Alvekongen, med trussel om å brenne ned gården hvis hun ikke følger med ham til berget. Han får barn med henne og fortroller henne med «villarkonn» - en drikk som får henne til å glemme sin fortid. Enkelte varianter av balladen ender med at hun greier å flykte hjem, i andre blir hun hos Alvekongen og stifter stor familie. Werenskiold valgte en fri fremstilling av temaet, mer som en fabulering over «bergtatt–motivet». Det var det dekorative han søkte i fremstillingen, slik vi også ser i Gerhard Munthes kunst, og som var forskjellig fra det franskinspirerte friluftsmaleriet vi ser hos den yngre Werenskiold. Utsmykkingen er ikke blant Werenskiolds beste, men er likevel interessant på flere plan.

Werenskiold var med i den såkalte Lysakerkretsen, et intellektuelt miljø der han selv, Gerhard Munthe og Fridtjof Nansen var nøkkelpersoner. De hevdet at et kunstnerisk og kulturpolitisk program var viktig for nasjonsbyggingen, og så på seg selv som folkeoppdragere. Kunsten skulle være oppbyggende og positiv, og fremme det nasjonale. Det gjaldt tema så vel som fargesyn, som skulle være bygget på vår kulturarv. Kretsens nasjonale og pedagogiske prosjekt møtte kritikk, blant annet fra lederen for den eldre Christiania-bohemen, Christian Krohg. Videre representerte Edvard Munch også en motsetning med sine ekspressive malerier. Siden den gang har det nasjonale og internasjonale, sistnevnte gjerne representert ved modernismen, kjempet om hegemoniet i Norge. Lysakerkretsens prosjekt må imidlertid ses i lys av frigjøringen fra Sverige i 1905. Og hva kunne være nærmere Lysakerkretsens program enn å fremstille den kjente balladen om Liti Kjersti på spisestueveggene på Polhøgda - vist til husets mange gjester fra inn- og utland. Antagelig utilsiktet, men som passet godt for Nansens internasjonale liv og virke, var at balladen ikke alene var norsk, men hadde oppstått samtidig rundt i Europa i litt forskjellige varianter.