Når kunstkritikken mister fokus – en sammenligning av Tronvoll-anmeldelser

Debattinnlegg

Mette Tronvoll har i flere tiår vært en sentral skikkelse i norsk fotokunst, kjent for sin analytiske og formsterke metode inspirert av blant annet den tyske Düsseldorfskolen. Hennes nøkterne, observerende blikk og serielle komposisjoner har gitt henne en posisjon som en av landets ledende fotokunstnere. Likevel er det påfallende hvor forskjellig to kunstkritikere, Arve Rød i Kunstavisen og Mona Pahle Bjerke i NRK, forholder seg til hennes kunstnerskap.

I sin anmeldelse av Norge i det 21. århundre, 1. kapittel (15.03.22)på Galleri Brandstrup gir Kunstavisens Arve Rød en nyansert vurdering av Tronvolls fotografier. Han stiller kritiske spørsmål ved hvorvidt hennes metode fortsatt evner å fange samtidens kompleksitet, men gjør det gjennom en informert kunsthistorisk analyse. Han peker på tydelige referanser til August Sander og Thomas Ruff og diskuterer hvorvidt Tronvolls stivnede uttrykk fortsatt har relevans i en stadig mer kompleks og teknologisk drevet fotokunsttradisjon. Kritikken er balansert – han setter kunsten inn i en bredere kontekst og utfordrer leseren til å vurdere dens utvikling.

Kontrasten til Mona Pahle Bjerkes anmeldelse av Tid på Kunstsilo kunne knapt vært større. Der Rød tar seg tid til å drøfte Tronvolls metode i en større kunsthistorisk sammenheng, faller Pahle Bjerke tilbake på subjektive vurderinger uten videre analyse. Hun avfeier fotografiene som “banale” og sammenligner dem med bilder på Instagram, uten å begrunne hvorfor. I stedet for å utforske hva Tronvolls landskapsfotografier og portrettserier forsøker å formidle, forblir kritikken på et nivå hvor motivene dømmes ut fra en vag og udokumentert standard for originalitet.

Enda mer påfallende er innledningen av anmeldelsen, hvor Pahle Bjerke bruker verdifull spalteplass på å klage over en ti timer lang togreise – som om dette i seg selv skulle være en relevant faktor i vurderingen av en utstilling. Hva er egentlig poenget? At kunst kun skal vurderes seriøst dersom den er lett tilgjengelig for kritikeren? Det er i det minste et uvanlig utgangspunkt for en anmeldelse i en nasjonal mediekanal.

Dette bringer oss til et større spørsmål: Hvordan kan vi sikre at norsk kunstkritikk opprettholder en faglig standard? Når en kritiker med nasjonal plattform tyr til subjektiv smak snarere enn kunsthistorisk og analytisk forståelse, påvirker det ikke bare én enkelt kunstner – det former også hvordan publikum forholder seg til kunst generelt. Kritikkens oppgave er ikke å være et ekkokammer av anmelderens personlige oppfatninger, men å åpne opp kunstens språk og plassere den i en bredere diskusjon. Her ligger den fundamentale forskjellen mellom Arve Røds og Mona Pahle Bjerkes metoder. Rød viser hvordan kunstkritikk kan være informert, balansert og analytisk, selv når den er kritisk. Pahle Bjerke, derimot, viser hvordan kritikk kan reduseres til en smaksvurdering uten dypere refleksjon. Når den mest gjennomgående analysen i en anmeldelse er at kritikeren har sittet lenge på toget, er det kanskje på tide å stille spørsmål ved hvem som får definere den offentlige samtalen om kunst i Norge.