Med mugg og merkverdighet

OSLO
LNM
Jeanette Christensen
Landskap eller portrett?
Utstillingen står til 1. juni

Det faste versus det flyktige
Jeanette Christensen (f. 1958) er en norsk billedkunstner som jobber på tvers av ulike medier, men mest kjent er hun for sin bruk av gelatin. I utstillingen Landskap eller portrett? ved galleri LNM, bruker Christensen materialet som vanligvis er koblet til dessertbordet, til å vekke tanker rundt formatering, tid og konservering.

Inne i galleriet blir man møtt av et relativt tomt, hvitt lokale fullt av sorte bilder. Man kan egentlig ikke kalle dem bilder i ordets tradisjonelle forstand, for disse gelékomposisjonene befinner seg i en krysning av objektkunst, noe skulpturelt og maleri, men for enkelthets skyld vil jeg her kalle dem for bilder. Hver ramme støtter seg på brosteinsblokker, hvilket skaper en spenning mellom steinens faste, permanente form kontra geleens flyktige og skiftende karakter. Christensens komposisjoner er ikke forgagne øyeblikk gjenskapt med maling på et lerret. Du ser altså ikke på en illusjon, men heller en prosess, hvor materialet er selve motivet.

I levende live
Hvert av bildene har mange av de samme karakteristikkene ved boblete og slimaktige flater, men de beholder likevel et egenartet utseende, grunnet geleens flyktige og skiftende karakter. Den må være vanskelig for kunstneren å forme. I Landskap eller portrett? I er bildet hvitflekket, og fargene glir mellom nyanser av sort og blått. For å bruke maletermer kan man si at gelatinen har en impastoseffekt over bildeflaten. Den er ruglete og ujevn, mye grunnet kratre oppstått som følge av luftbobler dannet under bildets tilblivelse. Landskap eller portrett? III viser en overflate hvor gelatinen har trukket seg sammen og vekk fra bilderammen, og motivet har en langt mer flytende karakter.

Konseptet bak tittelen Landskap eller portrett? baserer seg på om bildene gjennom format fremstår som portretter eller landskap, avhengig av om de er vertikalt eller horisontalt fremstilt. For min del holder dette dessverre ikke mål. Selv om utstillingsteksten ikke ettertrykkelig hevder at dette uten tvil er landskap eller portretter, mener den tydelig at de «fremstår» slik. Jeg mener at bildene ikke åpner for denne lesningen basert på deres formatering. Bildene er for abstrakte til å sette i bås som portretter eller landskap, uansett hvordan du stiller dem opp. Men dette materialet som «tørker, krymper og forandrer seg over tid» har andre gode grunner til å bli betraktet enn eventuelt motiv.

Mugg på flaten
Flere av bildene er flekkete, nesten som det også skulle vært brukt maling. Disse hvite spottene i gelatinmylderet er faktisk mugg, men ikke tro at bildene er ødelagt av den grunn. Mugget bekrefter heller en slags autonom organisk tilværelse i bildene. Mugget står som en påminnelse om kunstverkenes liv uten og etter kunstneren. Noe som kanskje er enda tydeligere i andre gelé-baserte verk av Christensen, er at materialets naturlige prosesser og nedbryting gjør dem forgjengelige og tidsbegrenset. Det verket du ser i dag, er ikke det samme du vil se om ti år. Nå er det jo kjipt om mattilsynet ser seg nødt til å stenge ned utstillingen fordi den er full av helsefarlig mugg, så dannelsene av det er blitt stoppet av kunstneren, trolig for at de ikke skal oppslukes fullstendig av det. Likevel forblir sporene av dem igjen som påminnere om de ukontrollerbare prosessene disse verkene gjennomgår for å bli det de er. 

Hva er det som konserveres?
Muggaspektet får hvert fall meg til å tenke over hvor grensen går for når man «bare» konserverer et kunstverk, og når man endrer et bildes utseende og betydning fullstendig. Slike problemer med hvordan naturlig prosesser sliter på et verk og konserveringen av det er ikke egenartet for geleen, og gjelder mange av billedkunstens ulike medier. Geleens organiske natur forhaster og forsterker det, og gjør problemstillingene mye mer iøynefallende og umiddelbart tilgjengelig.

Christensen anvender gelatinen godt og skaper en dialog som tar opp større kunstneriske problematikker og et fascinerende perspektiv på blant annet konservering. Selv om den kanskje litt klønete valgte tittelen tilsier noe annet, er det helt klart materialet og ikke formateringen som burde vært tyngst vektlagt, og gjør utstillingen vel verdt et besøk.

Denne anmeldelsen er en del av Kunstavisens prosjekt: Kunst og unge stemmer. Prosjektet støttes av Sparebankstiftelsen DNB.