Betydningen av presis form

Moss
Galleri F15
Camille Norment, Utstillingen Lemma Dilemma
Kurator: Maria C. Havstam
Utstillingen står til og med 7. juni

Form betyr nesten alt i billedkunst. Og da tenker jeg ikke på den forhatte «formalismen» og at formen bør gli lett inn i en kanon for hva som er bestemt som «god form». Form betyr så mye i billedkunst fordi det er den som presenterer verket for oss. Og der det er snakk om presis form, som på denne utstillingen, har selve fremtredelsen til verkene en så klar retning og motivasjon om å ville kommunisere noe viktig at jeg som tilskuer blir grepet tak i med det samme. Jeg hadde bestemt meg for å se denne utstillingen uten forberedelser og uten noen forestillinger om hva jeg ville oppleve, og allerede i første visningsrom settes tonen for en rik kunstopplevelse.

Verket Effervescent Gravities (2026) er et diptyk som henger fritt i rommet. Det er subtilt montert, med variasjoner i hvordan øvre og nedre del av acetatarkene bildene er tegnet på, blir avsluttet. Vi ser ved krumningene mot gulv og tak at acetatet er tatt fra en rull, og disse sofistikerte detaljene viser at dette er en kunstner med stor følsomhet for hvordan «ordene og stavelsene» i billed-, tone- og verbalspråket starter og slutter. Vi kan derfor gjennom utstillingen glede oss over rytme, pust og variert tempo.

Materialbruken i åpningsverket Effervescent Gravities er original, og de to gjennomlyste flatene er et sterkt tilskudd til maleri og tusjmaleri som tradisjonelle billedmedier. Det første jeg kommer på når jeg skal beskrive hva dette verket uttrykker rent visuelt, er en viss parallell til tidlige tekstarbeider av Glen Ligon (f.1960), der han bruker tykk, sort fettstift og kullstøv på hvitt lerret. Samtidig minner det om hvordan gesten i kinesisk og japansk tusjmaleri, ikebanaoppsatser og porselensdekor springer ut og sprer seg over og oppover i rom og flate. Tittelen viser samme kontrast som utstillingstittelen. Spillet mellom kontroll og spontanitet er en grunnleggende kulturell kode som strukturerer selv språket vårt.

Nederst, i brunt rustpigment, ses noe som minner om brann- eller bomberuiner over et rutenett (bygninger i brann, forlatte og tilsvinede fliselagte toaletter og storbyslummens gatestruktur med åpne rivningstomter?). Og opp av dette stiger røyk i form av elegante røyk-eller støvskyer. Det er også i fargeholdning, transparens og struktur mer enn et lite nikk til Marcel Duchamps The Bride Stripped Bare by Her Bachelors, Even (The Large Glass) fra 1915-1923. Lydvibrasjoner har vært med å bestemme figurene i dette diptyket. Et stort museum bør raskt dra kortet og sikre seg dette verket.

Gjennomgangstemaet er kommunikasjon, både mellom to elementer i selve kunstverket og mellom kunstneren og hennes publikum. I serien Spawn (2025) er todelte syngeskåler, vakkert hamret ut i messing, satt sammen og plassert på forseggjorte sokler. Pianotrådskulpturen/tegningen Rise (2025) består av to lignende former («cage crinolines»?), som både tegner form i rommet og kaster skygge på vegg og gulv. Det todelte verket Lemma Dilemma (2026) består av leste ord i det ene rommet og sunget tekst i det andre. Dette er konseptuelt pirrende siden ord settes etter hverandre både der de refererer til lignende ting og har lignende klang (Lemma) eller der de uttrykker klang- og meningskontrast (Dilemma). Spesielt viktig for meg er bruken av hvite satenggardiner, som sammen med pianotrådskjelletene viser tradisjonelt feminine former med all den omsorg som her er lagt ned i formuleringen av bølgekanten ned mot gulvet og selve grupperingen av foldene.

Serien Petalfugue (som også kan oversettes som «kronbladfuge») fra 2025, består av prikktegninger på to ark acetat lagt over hverandre slik at det oppstår et grunt rom mellom de to lagene. Det er i hver av disse tegningene en spiralbevegelse som viser at kunstneren har greid å la seg fylle av livsviljen og mønsteret i hvordan f.eks. en blomsterknopp vokser og kronbladene sprer seg ut (gresk petalos: å spre seg ut), og uttrykker dette abstrakt som håndtegning.

Styrken i Camille Norments lavmælte, men intense utstilling er at referanser fra amerikansk samtidskunst, asiatisk dekorkunst, europeisk motehistorie og asiatisk, meditativ klangkunst er fullt integrert og forenet i et rikt mangfold som føles veldig riktig i Norge, på Jeløya i Moss, akkurat nå.

FAKTA

Camille Norment (f. 1970, USA) er en Oslo-basert amerikansk multimediakunstner. Hun arbeider innenfor både samtidskunst og musikk, inkludert installasjon, komposisjon, lyd, skulptur, tegning og performance. Norment utforsker sosiokulturelle og psykologiske fenomener gjennom det hun kaller kulturell psykoakustikk, som handler om hvordan kontekst, form, rom og betrakterens kropp virker sammen i dannelsen av fysiske og kognitive opplevelser.

Camille Norment stiller ut og opptrer internasjonalt over en periode på 30 år, har flere permanente offentlige kunstverk og er representert i mange offentlige og private samlinger. Nylige separatutstillinger inkluderer blant annet The Dia Art Foundation, Chelsea New York, Bergen Kunsthall og Veneziabiennalen.