Femten år med hemmelige opptak

FILM
Jafar Panahi: Bare et uhell (2025)
På kino i Norge fra 20. februar 2026

Jafar Panahis filmer har i femten år vært uatskillelige fra omstendighetene de skapes under. Siden han i 2010 ble dømt til seks års fengsel, tjue års filmforbud og utreiseforbud av iranske myndigheter, har hver film vært en en form for motstand i seg selv. This is Not a Film (2011) ble skutt under husarrest og smuglet til Cannes på en USB-pinne. Taxi (2015) brukte førersetet i en bil som filmsett, der Panahi kjørte rundt i Teheran og lot passasjerene sine fortelle. I 3 Faces (2018) beveget han seg ut av byen og inn på landsbygda, og i No Bears (2022) våger han seg helt til landegrensa. Med stadig mer komplekse sammenvevninger av fiksjon og dokumentar, spiller han selv versjoner av «regissøren Jafar Panahi». Han ble igjen fengslet, i 2022, og løslatt etter en sultestreik i februar 2023.

Det kaotiske og ukontrollerte

Det som kjennetegner filmene til Panahi er en formell konsekvens: det kaotiske og ukontrollerte er en følge av betingelsene han skaper under, som hemmelige opptak, håndholdt kamera, et minimum av folk tilstede, men det er også dét som gir dem en særegen kvalitet. Og kaoset stopper ikke ved estetikken, det smitter over på fortellingene selv. I No Bears gir Panahi kameraet til utleieren sin, Ghanbar, en graver som aldri har filmet før, og ber ham dokumentere en lokal seremoni. Ghanbar filmer entusiastisk og ukontrollert, glemmer å slå av kameraet og tar opp seg selv mens han baksnakker Panahi. De rotete opptakene blir stående i filmen. I 3 Faces dukker det opp scener som tilsynelatende ikke har noe med handlingen å gjøre: en gammel kvinne som har lagt seg ned i sin egen forhåndsgravde grav med en lampe for å holde slangene unna, en okse med brukket bein som blokkerer en fjellvei.

Direkte kritikk av regimet

Bare et uhell skiller seg fra de ovennevnte filmene og for første gang siden forbudet har Panahi laget en gjennomkomponert spillefilm der han selv ikke står foran kameraet. Filmen er fortsatt skutt i hemmelighet, uten tillatelse, med håndholdt kamera og et lite team, og opptakene ble smuglet ut av Iran for etterarbeid i Frankrike, men resultatet er hans mest konvensjonelle og tilgjengelige film, med en strammere regi og mer kontrollert billedkomposisjon og en mer direkte kritikk av regimet.

Gjenkjenning via lyd

Filmen åpner med en kveld på et bilverksted der mekanikeren Vahid hører en kunde komme haltende inn. Lyden av protesen mot gulvet utløser noe i ham, en kroppslig gjenkjennelse, et traume som vekkes til live. Han følger etter mannen, kidnapper ham, kjører ham ut i ødemarken og forsøker å begrave ham levende. Vi forstår etter hvert at denne haltende mannen kan være Peg Leg, en fengselsvakt som torturerte Vahid og andre politiske fanger. Men, Vahid, som hadde bind for øynene under fengselsoppholdet, har aldri sett ansiktet til torturisten sin og det eneste han har er lyden.

Et kollektivt moralsk dilemma

Når Peg Leg insisterer på at Vahid har tatt feil mann, forsøker Vahid å bekrefte Peg Legs identitet. Han oppsøker andre tidligere fanger: fotografen Shiva, Hamid, brudeparet Goli og Ali som er midt i bryllupsforberedelser. For alle har møtet med Peg Leg vært så brutalt at muligheten for å konfrontere ham ikke kan ignoreres. Én etter én stiger de inn i varebilen der den bundne mannen ligger, og det som begynte som én manns impulshandling utvikler seg til et kollektivt moralsk dilemma. Premisset er bekmørkt, men i kjent Panahi-stil er filmen samtidig gjennomgående morsom. Brudeparet setter seg inn i varebilen i fullt bryllupsutstyr. Vahid må bestikke alle han møter på veien, fra vakter til sykepleiere, i det som fungerer som en tørrvittig kommentar til den hverdagslige korrupsjonen under et autoritært system. Det farse-aktige blandes med det dypt alvorlige, og det er i denne spenningen filmen finner sitt Panahieske uttrykk.

Forenkler ikke spørsmålene

Filmens poeng ligger heller ikke i hevnplottet, men i spørsmålene det tvinger fram. Spørsmål ingen av dem er forberedt på, ikke bare om dette er riktig mann, men på om forløsning er mulig i det hele tatt. Panahi, som selv ble fengslet to ganger og har sagt at filmen er direkte inspirert av mennesker han møtte i fengsel, vet bedre enn å forenkle spørsmålene. Filmens siste ti minutter, en lang og ubrutt sekvens av rå emosjonell kraft, tilbyr verken forsoning eller forløsning, men er en påminnelse om hvor høy prisen er for å stå opp mot overmakten. Det er vanskelig å skrive om denne filmen uten å tenke på de tusenvis av unge iranere som har mistet livene sine de siste ukene for å kreve grunnleggende rettigheter. Bare et uhell er kanskje Panahis mest eksplisitte uttrykk for hva som står på spill.