Leonard Rickhard: Maleren med stor M

Leonard Rickhard var født 12. mai 1945. Mange av hans motiver er inspirert av barndomsminner der gjenstander fra disse årene finner sin plass i bildene. Han uttalte imidlertid i et intervju i 1996: «Det tok lang tid før jeg begynte å bli klar over at krigen hadde noen betydning for meg. Det fremgår av mine skissebøker at jeg kretset rundt tematikken i flere år før jeg torde å ta den opp i mine malerier. Jeg tror det var i 1979 at den første militærbrakken kom. Men i denne sammenheng er det viktig for meg å presisere at denne tematikken ikke er noen programforpliktelse for meg.» Fragmenter fra den nære historien har likevel blitt et varemerke i Rickhards kunst. Minnet om en verden som hadde brutt sammen var en levende kraft i tiden. Et splintret verdensbilde, skulle repareres. Han tok del av en generasjonserfaring preget av en voldsom spenning mellom idyll og drama, der freden hadde senket seg over landet, men meldingene om verden truet av mulig atomkrig, lokale kriger i fjerne land, strømmet ut gjennom radioen og kom oss i møte gjennom svart – hvite fotografier i pressen. Trusselen om et mulig sammenbrudd og viljen til å skape en ny verden, er et gjentagende grunntema hos Rickard, slik det fremkommer i hans mange variasjoner over temaet «Mellom konstruksjon og sammenbrudd.» Det å bore i denne problematikken var ikke en konsesjon til strømninger i tiden, men en eksistensiell nødvendighet for Rickhard. Men, det måtte skje på maleriets premisser, som han formulerte det selv; han begynte med et innhold der innholdet styrte formen, for å ende med at formen styrte innholdet.

For Rickhard gikk det beste i maleriet på tvers av epoker. Han var en klassisk modernist, i den betydning at han i sin kunst tok opp i seg modernismens erfaringer og utforskning av maleriets grense. Dette forente han med å la seg inspirere av klassikere i malerkunsten, enten det var Rembrandt, Poussin, August Cappelen eller Henrik Sørensen som ble gjenstand for hans studier.

Leonard Rickhard var en komposisjonens mester. Hvert strøk og hver flate, skulle finne sitt sted på bildeflaten. Han videreførte en tradisjon i norsk maleri fra det tidlige 1900 – tall, der malere inspirert av Cézanne og Matisse, søkte seg mot en ren form som på samme tid holdt fast ved et gjenkjennelig realmotiv. Den følelsesmessige temperaturen i Rickhards bilder kunne være voldsom, og tematikken kunne friste til å gå i retning av et vilt og oppløst maleri i tråd med arven fra ekspresjonistisk kunst, men alt det som ulmet under billedflaten måtte få en form som respekterte de grunnleggende spilleregler i maleriet. Ingen behersket dette bedre enn Rickhard. Han hadde evnen til å presse sine temaer til et følelsesmessig crescendo som forunderlig nok ikke endte i et sammenbrudd, men gir et øyeblikksbilde av en tilstand der maleren fanger en situasjon i øyeblikket der alt står og dirrer og vi ikke vet hva som skal skje. Gang på gang imponerte han ved å ha full kontroll over slike øyeblikk.  

Rickhard var en kolorist av guds nåde. Fargene kunne være sære og spesielle, men uansett fikk han dem til å klinge sammen på lerretet. Han tegnet heller ikke med fargen ved å lage spretne og suggestive organiske ornamenter; innsmigrende dekorasjon var ikke hans fag. Fargen var et selvstendig uttrykksmiddel som ikke skulle brukes til å fargelegge en form eller til pynt.  

Privat fremsto han som vennlig, oppmerksom, nysgjerrig og mild, med humor og milde øyne. Når han snakket om maleri glødet han av begeistring. Men, han tok også en sterk posisjon i diskusjoner når han følte at viktige kunstneriske prinsipper sto på spill. Han kunne bli riktig stri når han følte at hensynet til hva som var til beste for kunsten ble skjøvet til side for andre hensyn. For ham var presentasjonen av kunst gjennom utstillingen en kunstform i seg selv, og han hadde sterke meninger om hvordan det ideale rom for å vise kunst skulle utformes. Rommet skulle tre tilbake og løfte frem kunsten. Rickhard var en ubøyelig forsvarer av maleriet som en selvstendig kunstform. Menneskets evne til å skape bilder utgjorde en grunnstein i vår sivilisasjon, og det å skape nye bilder var å føre denne sivilisasjonen inn i fremtiden. Det å være en sivilisasjonsbygger, er det beste skussmål vi kan gi Leo for ettertiden.

Svein Olav Hoff, Øivind Storm Bjerke, Åsmund Thorkildsen