Påskehelgenen: Maria Magdalena

Det er ikke vanskelig å forstå at Maria Magdalena har vært et yndlingsmotiv for kunstnere gjennom århundrene. Hun er den vakre, gåtefulle synderinnen som sto Kristus så nær; skjøge og madonna i en om samme skikkelse. Hennes menneskelighet og feilbarlighet gjør henne til en skikkelse det er lett å identifisere seg med.

Mens vi forbinder jomfru Maria med fødselsfortellingen og juleevangeliet, er Maria Magdalena påskens viktigste helgen (hvis vi ser bort fra Kristus selv.) Hun var til stede ved både korsfestelsen og oppstandelsen, og hun var den som forkynte budskapet om Kristi tilbakekomst.

Den som elsker
Maria Magdalena er den som elsker, den som lengter, en person i sine følelsers vold. Selv i eldre kunst, ser vi hvordan hun ved korsfestelsen uttrykker sin lidenskap og sorg mye mer ekspressivt enn både jomfru Maria og Johannes. For eksempel i den ellers litt stive korfestelsesfremstillingen til den italienske ungrenessansekunstneren Masaccio, ser vi Maria Magdalena i en skinnende rødoransje kappe som voldsomt kaster seg ned ved korsets fot, med armene strukket i været i overgiven sorg.

Barokk-kunstneren Rubens fanger også lidenskapen og de stormfulle følelsene i sitt bilde, der han skildrer hvordan hun desperat kysser Kristi føtter.

Historisk skikkelse
Maria Magdalena omtales i alle fire evangelier og i et vell av apokryfe og gnostiske skrifter, fra så langt tilbake som til 60 år etter Kristi fødsel. At hun er å regne som en historisk skikkelse, eller blandingen av flere, er rimelig sikkert. Hun er blant Bibelens mest myteomspunne karakterer; Hun beskrives blant annet som demonbesatt. Det er Kristus selv som driver syv onde ånder ut av henne. Hun er den falne kvinnen som blir tilgitt, men hvilke synder hun trenger tilgivelse for, fremgår ikke av Bibelen.

Et vitne til oppstandelsen
I fortellingen om påsken spiller altså Maria Magdalena en hovedrolle. Hun er den som finner graven tom. Det i seg selv er oppsiktsvekkende. På denne tiden er kvinner nemlig ikke regnet som troverdige vitner i en juridisk forstand. Likevel er hun den første Kristus velger å vise seg for.

I den høymiddelalderske kunstneren Giottos skildring av dette skjellsettende øyeblikket, ser vi hvordan Maria Magdalena bringer inn noe menneskelig i den drømmeaktige scenen. Med en fortvilet lengsel vil hun berøre frelseren, men han sier «Noli me Tangere  –  Ikke ta på meg!». 

Også senrenessansekunstneren Correggio har skapt en gripende skildring av dette motivet (Red.: se under)

Den pelskledde
I kunsten kan vi ofte gjenkjenne Maria Magdalena på hennes store, flommende hårmanke. En versjon av historien forteller at hun etter oppstandelsen trekker seg tilbake til ørkenen, der hun lever i en hule helt asketisk. Etter hvert blir klærne til filler og faller av kroppen hennes, og som et mirakel vokser håret ut og dekker henne for å beskytte hennes bluferdighet. Til slutt likner hun knapt nok noe menneske, hun er omsluttet av sitt eget hår som rekker helt til bakken. Men er det håret som blir så langt at hun kan hylle seg inn i det, eller vokser det ut en slags pelsdrakt som skal beskytte hennes nakenhet? Dette fremstilles litt ulikt hos forskjellige kunstnere. Og hos mange er brystene blottet. Slik sett rimer det ikke helt med forklaringen om at håret vokser ut for hennes bluferdighet skyld. Det ser mer ut til å inngå i akt-tradisjonens dårlig skjulte agenda; En ikonografi laget som en unnskyldning for å skape en form for kunstnerisk mykpornografi.

Påskehelgenen
Men det er ikke bare gjennom håret vi kan kjenne Maria Magdalena. Hun har mange ulike attributter; blant annet hodeskallen og salvekrukken. I noen få tilfeller kan vi også se henne fremstilt med et egg. I tillegg til at hun spiller en hovedrolle rent teologisk i påskeevangeliet, er hun faktisk også opphav til tradisjonen med påskeegg. En Maria-legende forteller hvordan hun bærer med seg en nistekurv med egg til graven, der hun skal møte sine venninner og salve den døde Kristus. I en versjon fortelles det at eggene i kurven blir røde i det hun ser den oppstandne. Mens en annen versjon forteller at hun tar med seg et egg for å overbringe budskapet til Keiser Tiberius.

https://www.catholiccompany.com/magazine/mary-magdalene-first-easter-egg-6029

Hun rekker ham egget som en gave, mens hun forteller at Kristus er oppstanden. Men keiseren gjør narr av henne og sier at det hun forteller er like lite trolig som at egget i hånden hennes vil skifte farge. I samme øyeblikk blir det skinnende rødt. 

Enten du ser på Maria Magdalena som en trosskikkelse eller som en fargerik karakter i et stykke eldgammel litteratur, så er det uansett utrolig spennende å dukke inn i kunsten og se hvordan fortellingen om denne lidenskapens og kjærlighetens helgen er tolket og formidlet gjennom tidene.