Minneord, Jan Åke Petterson (1953-2023)

Ved Jan Åke Pettersons bortgang

Jan Åke satte høye krav til den kunsten han ville arbeide med og «Det som kjennetegner stor kunst, er kraften og styrken i det egnede formspråk. Det er altså ikke formspråket i seg selv som er det avgjørende, men hva det brukes til» (VG 21.11.1987).

Det har kanskje overrasket mange at Jan Åke Pettersson på samme tid viste glødende engasjement og entusiasme for så ulike kunstnere som Kjartan Slettemark, Odd Nerdrum og Andy Warhol. Men, for å sitere ham selv fra et intervju om forholdet mellom museum og kommersialisering: «Vi selger ikke det som er lettest å selge, men det som er verdt å selge, nemlig en meningsfylt kulturopplevelse» (Fremtiden 7.09.1987).

Jan Åke kom til Norge i november 1972 som nittenåring og jobbet som platearbeider på Ankerløkken verft i Fredrikstad. Snart etter var han i Oslo der han studerte kunsthistorie, filosofi og sosiologi. I studietiden arbeidet Jan Åke som pleiemedarbeider på Gaustad sykehus. Sammen med pasienter gikk han på malerkurs. Gjennom møtet med verdenskunstens mestre på studiet i kunsthistorie, kom han til at han ikke hadde tilstrekkelig talent og teknisk ferdighet til å bli profesjonell kunstner. 

Hans første oppdrag som kurator kom i 1978 i forbindelse med utstillingen «Rädda Varven» i Göteborgs konstmuseum, senere vist i Galleri F 15. Oppdragsgiver i Göteborg var den fremtredende kunsthistorikeren Folke Edwards som ble hans livslange venn. Sin første reise til New York foretok Jan Åke med studenter fra Valand kunstskole i 1979 med Edwards som reiseleder. Edwards og Harald Flor introduserte Jan Åke for Kjartan Slettemarks kunst på en utstilling av norsk kunst i Stockholm i 1979.  

Deltagende observatør skriver om Slettemark og Nerdrum
Alt som student ble Jan Åke forbundet med Kjartan Slettemark og Odd Nerdrum. Han gjorde en formidabel innsats for å gi dem den plassen og oppmerksomheten de fortjente i museumsinstitusjonene. Slettemark representerte for Jan Åke en kunstner som gikk på tvers av ideen om at virkeligheten fullt ut kan gripes av fornuften eller av tanken. Tittelen på magisteravhandlingen han forsvarte i desember 1984 var: «Tilintetgjørelsen av det rasjonalistiske universet.»

Svein Christiansen, som nylig gikk bort og som Jan Åke satte stor pris på, inviterte i 1982 Jan Åke til å lage den store Kjartan Slettemark-utstillingen i Trondhjems kunstforening, som gikk videre til Kunstnernes Hus. Jan Åke lanserte Slettemark som «Pan-estet» og «Videosjaman». Morgenbladets kritiker omtalte utstillingen som pompøst sludder og beskrev katalogen Jan Åke hadde skrevet som «proppfull av progressiv moteterminologi, et ikke uvesentlig redskap om man skal trenge inn i Slettemarks samfunnskritiske grisebinge» (Morgenbladet 5.07.1982). Det ble ikke siste gang Jan Åke vakte forargelse og diskusjon. Det var inspirerende å være sammen med Jan Åke, enten man var enig eller uenig. Den faglige diskusjonen beveget seg raskt til prinsipielle, teoretiske og viktige spørsmål. Tonen kunne være tøff, men hans humor og korrekte fremtreden avvæpnet de fleste motstandere.

Den andre norske kunstneren Jan Åke skrev om var Odd Nerdrum. Han utga to bøker om Nerdrum, i 1988 og 1998. Bøkene kjennetegnes av at han benyttet deltagende observasjon som metode og dermed vanket i flere år i kretsen omkring Nerdrum. Det vakte debatt. Gikk han for nær inn på kunstneren og ikke minst på kunstnerens egen forståelse og tolkning av sin kunst? Der han tolket verkene i lys av kunstnerens liv, førte det til avisoppslag med kritikk av at fremstillingen var støtende for personer i kunstnerens nære krets av familie og venner. Jan Åke fastholdt at deltagende observasjon var en legitim metode også i kunstvitenskap.

Kunstakademiets eneste eksterne rektor
Jan Åke ble ansatt i 1993 som rektor ved Kunstakademiet i Oslo. Året etter kastet han inn en brannfakkel på skolen, da han sørget for å få opprettet to professorater i håndverksmessig skolering og figurative teknikker. Han selv lanserte Nerdrum som professor. Det ble av enkelte karakterisert som et kunstpolitisk kupp. Selv mente Jan Åke at det dreide seg om å gi studentene redskapene til å kunne velge sin egen vei. Forholdet til lærere og elever surnet i den grad at både stortingsrepresentanter og statsråd Hernes gikk ut i pressen med bekymring over at rektor ble utsatt for trakassering og mobbing. Konflikten som hadde oppstått merket ham nok sterkere også for fremtiden enn han var villig til å innrømme. 70 etablerte norske kunstnere med Håkon Bleken i spissen gikk ut med en støtteerklæring til rektoren.  Da Kunstakademiet ble en del av en konsolidert kunsthøgskole i 1996 gikk Jan Åke over i en stilling som avdelingsleder, og senere fikk han studiepermisjon frem til åremålet ble avsluttet.

Museumsmannen
Jan Åke ble ansatt som intendant i Drammens Kunstforening i mars 1985. Samme år kunne lokalavisen melde at intendanten allerede var i ferd med å slippe den ene kunstbomben etter den andre over Drammen. Internasjonale stjerner som Andy Warhol, Joseph Beuys, Carlo Maria Mariani og Sol LeWitt vekslet med nasjonale og lokale kunstnere. Jan Åke var en mester på programmering, og kjernen i sammenstillingen av program var vekslingen mellom motsetninger som samlet sett vakte oppmerksomhet i forskjellige publikumsgrupper. Dette førte han videre da han ble direktør i Bergens kunstsamlinger 1990 – 94 og Vestfold kunstmuseum 1998 – 2021.  Første året som direktør i Tønsberg doblet han besøkstallet fra 13 til 26 000 og siden holdt det seg der. Han ble en legendarisk skikkelse i byen og antakelig den eneste svensken som har holdt 17.mai tale i nasjonens eldste by.

Jan Åke var opptatt av samlingsforvaltning og startet opp omfattende konserveringsprogrammer, først i Drammen. Senere fikk han opprettet egne konserveringsatelierer for kunstmuseene i Bergen og i Tønsberg. Han ertet på seg kunstnere når han mente at museenes fagpersonale burde bestemme hva som skulle inn i samlingene og var skeptisk til innkjøpskomiteer der kunstnere hadde flertall. I Tønsberg satset han på å bygge opp en samling der det samtidige figurative maleriet fra 1980 -årene fikk en fremtredende plass, med en spennvidde fra Sverre Malling og Morten Viskum til Bjarne Melgaard. 

Museet hadde ikke penger til å bygge en samling av Munch, men satset på utstillinger som aktualiserte kunstneren. Gjennom Sparebankstiftelsen DNB fikk han anledning til å bygge opp samlingen av Andy Warhols malerier og grafiske blad med motiver hentet fra Edvard Munch. En internasjonalt attraktiv samling, deponert på Haugar. Han sto i spissen for utstillingene «Munch og Felicien Rops» i 2006, som også ble vist i Brussel og i Seoul, "Munch by Warhol" i 2010 og utstillingene «Kjærlighetens strand. Munch i Åsgårdstrand» og «Munch by Others». 

Jan Åke ga rom for kuratorer til å utfolde sine ideer. Gjennom utstillingene bygget han et solid nettverk opp mot kunstnere, samlere, gallerier og museer. Han var opptatt av at opplevelsen av kunstverket ikke skulle forstyrres, og dyrket rene, stramme monteringer der lyssetting og veggfarger skulle bidra til å skape veksling mellom spenning og harmoni. Han kunne ligge søvnløs med tanke på om et bilde var plassert galt og tilkalle kuratorer for å teste om to bilder kanskje skulle bytte plass?  

Kunsten og eksistensen
Jan Åke var opptatt av kunst som et tilsvar og en forundring over livets eksistens og de store spørsmål: hvor kommer vi fra, hvem er vi og hvor går vi? Jan Åke besøkte William Burroughs på Chelsea Hotel våren 1983 da forfatteren forberedte seg til å besøke Norge. Han kaller forfatteren «Apokalypsens humorist» i Aftenposten 27.10 og forteller at Burroughs er illusjonsløs på vegne av menneskets fremtid, tror verden snart går under i en apokalypse og håper han vil bli reinkarnert for å «få bolig i paradisets romstasjon.» Vi lyser fred over Jan Åkes minne, og med Jan Åkes ord: På gjensyn i «paradisets romstasjon.»

Øivind Storm Bjerke
Åsmund Thorkildsen
Svein Olav Hoff