Minneord, Christopher Rådlund (1970-2022)

Det var med stor sorg vi mottok budskapet om Christopher Rådlunds tragiske bortgang. Galleri Ismene hadde gleden av å samarbeide nært med Rådlund over mange år, og han vil etterlate seg et stort tomrom både som maler og menneske.

Rådlunds malerier hører hjemme i det nordiske landskapet, men hever seg over det stedsspesifikke og konkrete. Det ligger en drømmeaktig, melankolsk stillhet over hans arbeider, og de kan kanskje sees som en visjon og et ideal, mer enn en realistisk nedtegnelse av omgivelsene. På samme måte som et landskap setter spor i de som vandrer gjennom det, setter også kunstneren som fortolker det, sine uutslettelige spor hos betrakteren og bidrar til en større og dypere forståelse av verden rundt oss.

Det tidløse landskapet, elvens symbolikk og de ruvende fjell er alle sentrale tema i Rådlunds særegne univers, og i det norske landskapet sto han som en kompromissløs bærer og fornyer av den klassiske maleritradisjonen.

Rådlund var fra Göteborg, men understrekte alltid at han var en norsk maler. I Norge fant han en ubrutt linje med figurative malere han følte et slektskap med. Men hans forfedre i kunsten var i særdeleshet romantikkens store mester, Caspar David Friedrich, symbolisten Arnold Böcklin, samt danske Vilhelm Hammershøi med sine vakre og avstemte interiører.

I en periode var Rådlund svært ofte i Trondheim og lot seg inspirere av området rundt Nidarosdomen og Nidelven, og den karakteristiske Munkholmen, som ligger i ensom majestet i Trondheimsfjorden. Besøkene resulterte i en storslagen utstilling, men også i en vakker mappe han kalte Domen og elven. Der fikk han sin gode venn, Marcus Paus, til å spesialkomponere et korverk og lagde selv fem litografier, hvor motiver fra Domen og elven symboliserer tema som tid, evighet og avstand.

På tross av, eller kanskje snarere på grunn av, de store og eksistensielle spørsmål Rådlund ønsket å belyse i sitt arbeide, var han som person en stor humorist. Christopher var alltid full av spøk og humoristiske betraktninger, og hans nærvær bød på høy stemning og latter. 

At Christopher hadde sterke meninger og idealer, er det ingen tvil om. Han var en uredd og tydelig stemme når det gjaldt arkitektur, byrom og estetiske idealer. Disse levendegjorde han også gjennom egen fremtoning; hans konsistente garderobe, det vakre interiøret i hjemmet og poesiutsendelser på sms i de sene nattetimer, bar alle vitnesbyrd om en genuin overbevisning og et ekte engasjement. Han var i sannhet en kunstner i sinn og skinn, og følte seg vel også kanskje som en ensom rose til tider. 

Ett av våre siste store prosjekter sammen var jubileumsutgivelsen av Johan Bojers roman Den siste viking i samarbeid med Gyldendal Forlag. Rådlund valgte å tolke romanen gjennom rene landskapsbilder fra Lofotens barske natur, og klarte på denne måten å få frem det ubarmhjertige og harde livet på Lofotfisket, uten å miste sitt eget særpreg og tråkke i Kaare Espolin Johnsons fotefar. Maleriene som illustrerte romanen ble til en flott utstilling som vakte stor begeistring, men det ble også klart for oss som var rundt Christopher da, at han psykisk ikke hadde det like godt. Suiten med malerier beveger seg gjennom et øde og folketomt Lofoten i vinterskrud, kun på seriens siste maleri, med tittelen Den siste reisen, finner vi en ensom fisker, liten og alene mot elementene.

Christopher Rådlund fant sin plass i kunsten, men slet som så mange andre, med å finne sin plass i livet. Hans første utstilling i Galleri Ismene hadde den skjebnetunge tittelen Avstand – Avskjed, og nå har tiden kommet for å ta inn over oss den største og mest definitive avstand og högaktningsfullt ta en endelig avskjed med vår kjære venn.

I år måtte høstens fargesymfoni vike for Christophers blygrå farger.

Marte Høiem, Galleri Ismene