Et alternativt monument

«Ingen skal få bombe oss til taushet, ingen skal få skyte oss til taushet», sa Jens Stoltenberg etter terroren på Utøya 21. juli 2011. Han delte ut røde roser, og appellerte til enda mer fellesskap og demokrati. Men hva skjedde senere, da Utøya skulle få sitt minnested? Min påstand er at det ble taust. Det var svært få kunstnere og kritikere som støttet Jonas Dahlbergs vinnerutkast, Memory Wound, da det begynte å storme i pressen.

Men hva kan vi lære av dette? Spørsmålet melder seg når vi besøker Bomuldsfabriken i Arendal og utstillingen FREIHEIT, som viser frem Lars Ø. Rambergs (1964) kunstnerskap. «Sommerens viktigste utstilling», sa NRK’s kunstkritiker Mona Pahle Bjerke. «Gripende og meningssterk». Men den er ikke blitt anmeldt noen andre steder.

Alternativt monument
Det første verket på utstillingen er en installasjon med tittelen 495 LOUDSPEAKERS. Det er laget som et alternativt monument over det som skjedde på Utøya 22. juli 2011.

Ordene er Rambergs kunstneriske materiale. Han har brent noen av dem inn i treverket på de grove, håndlagede kassene som fyller hele utstillingsrommet: «TERROR», «ALENE-MOR», «ENTEN» «BROILER» «KOPI». Trekassene er talerstoler, en gave til av hver av dem som var på Utøya den dagen og overlevde.  Noen ord er hverdagslige og hører til privatsfæren, de andre er tatt ut av den offentlige diskursen om 22. juli.

Trekassene står tett i tett, som en labyrint. Det er ubehagelig; vi må finne veien ut selv. Kunstneren trekker en linje tilbake til de trekassene som en gang befant seg på Speakers Corner i Hyde Park i London, stedet for offentlige henrettelser. Her fikk de dødsdømte lov til å holde en «Last Dying Speech». Etter at offentlig henrettelser ble avviklet på slutten av 1700-tallet, fikk talerstolene den funksjonen de har i dag: hvem som helst gripe ordet og bli en «Loud Speaker».

Ordets kraft
Vi står på dødens grunn, inne i installasjonen. Allikevel følte jeg meg oppløftet, eller tilkoblet noe som var større enn meg selv. Dermed var også interessen vakt for resten av utstillingen, hvor ord og gjenstander setter oss på sporet av smertefulle hendelser i norsk og tysk etterkrigshistorie.

Hva er det Ramberg gjør som skaper denne nesten magiske effekten? Når vi går inn i installasjonen, forventer vi lite. Utøya 22. juli er en historisk hendelse som er forbundet med traumer og språkløshet, redselen for å krenke noen; det være seg de døde, naboene eller andre. Det gjør de fleste tause. Minnesmerker på slike steder har derfor skapt en egen estetikk: de avbilder ingenting, virkemidlene er abstrakte og minimale, De dødes navn er det sentrale. Tenk bare på det nasjonale Memorial september 11 i New York, hvor den tomme plassen etter tvillingtårnene – fraværet – er hovedsaken.

Ramberg gjør noe helt annet: han hyller det levende livet og det frie ordet. Taleforbudet oppheves. Ordene er noe vi har felles, en kollektiv eiendom. Når vi i fantasien stiger opp på talerstolen, snakker vi ikke bare til oss selv. Vi får en følelse av at vi er del av noe mye større. Der terroren hadde lagt alt øde, bygger vi et nytt fellesskap.