En ny begynnelse

Skjermdump fra Lotte Konow Lunds video You ignore me, 1998 © Lotte Konow Lund / BONO 2022. Medvirkende Jonna Vejrup. 

Oppdatert 17. juni

Essay av kunstner Lotte Konow Lund

En sammensatt følelse av spenning, forventing og glede ligger over festsalen i det nye Nasjonalmuseet. Det er kunstnernes åpningskveld, og om kort tid skal vi se vårt nye bygg og møte igjen kunsten vi har savnet siden de historiske bygningene i sentrum av Oslo ble lukket og kunsten ble demontert, pakket ned og flyttet på lager. Felles for de fremmøtte kunstnerne, uansett bakgrunn, er at alle på hvert sitt vis har lagt bak seg noen år hvor det ikke har vært mulig å vise kunst, og hvor strøjobbene vi belager mye av virksomheten vår på har vært borte. Men nå er det fest. Proseccoen toppes og direktøren takker oss:

– For hva er vel et kunstmuseum uten kunstnere?

Jeg har vært gjennom gipssalen, design, kunsthåndverk og tekstil i første etasje, og så vidt begynt å arbeide meg gjennom andre etasje når jeg kommer inn et rom med konseptuell kunst, hvor jeg møter en kurator.

– Har du sett ditt eget verk, sa hun? – ikke? Følg meg!

Og dermed snur hun 45 grader mot høyre og strener fremover på parketten gjennom dør etter dør med meg halsende bak.

– Får håpe det er ditt verk som er på nå da, sier hun.

– Hva mener du med det? spør jeg idet vi kommer inn i enda ett nytt rom, merket med 1990-tallet.

– Du deler skjerm, sier hun, og stopper foran en liten TV på en tilpasset pidestall. – Med Peter Land.

Og riktignok, der er Peter Land, den kjente danske kunstneren, med videoverket 5 maj 1994. Verket som gjorde ham berømt i Norden. Skjermen viser kunstneren selv, dansende, kun iført en slapp grå truse i et tomt rom. Dette var slutten av videoen, det kunne jeg se, for Land hopper opp og ned mens han forsøker å tråkke ut av trusa, så baller og snopp kommer til syne, begge deler rister opp og ned med de spastiske og ukontrollerte bevegelsene.

Bildet går i svart – så på igjen. Denne gangen med ansiktet til en ung Jonna Vejrup, kvinnen i mitt eget videoverk You Ignore me. Det er jeg som holder kamera mot de lukkede øynene hennes, og som trekker kamera bakover idet hun åpner øyene og sier: You Ignore me! Kamera trekker seg bort fra henne, men hun blir stående der i høstskogen i en lang festkjole i sterke farger og rope høyere og høyere: You ignoore meeeee, mens hun blir mindre og mindre helt til hun forsvinner bak en fjellvegg. Filmen You ignore me ble laget til og om Astrup Fearnley museet i 1998, og var en kommentar til den nesten ikke-eksisterende kvinneandelen i museets samling. Samtidig viser det helt bokstavelig en kvinne som blir forlatt. Uten å agere, men ikke uten å si fra.

Jeg snur meg mot kuratoren og sier – Dette er ikke i orden. Dere må finne en løsning der dere skiller verkene, ellers må jeg trekke meg fra utstillingen. Og så går jeg. Nei, tramper jeg, ut av rommet og mot, skal det vise seg, Harriet Backer-rommet og etter hvert til den nye Munch-salen. Begge deler, Backer og Munch og den dypblå fargen i Munch-salen virker svært beroligende på meg, og jeg setter meg ned på en vakkert designet sittebenk foran Livets dans av Munch og forsøker å nøste opp det som akkurat skjedde. Hvorfor var dette så viktig for meg?

Jeg så dansevideoen til Peter Land for første gang i det toneangivende galleriet Herslebs gate 10, drevet av Ole Jørgen Ness, i 1996. Videoen gjorde dypt inntrykk den gangen. Først og fremst fordi det å se en mann ville utsette seg for å fremstå så uten kontroll, så hjelpeløs, og bokstavelig ute av takt, tilgjengelig for kritiske blikk og latterliggjøring, var befriende og uvant. Et år eller to etter (var det 1996, eller 1997? La oss si 1997) besøkte Peter Land kunstakademiet i Oslo og holdt en forelesning der han fortalte om bakgrunnen for 5 Maj.  

Fra benken i Nasjonalmuseet klikker jeg meg inn på Louisiana Channel, og søker på Peter Land som dukker opp i en eldre versjon, og forteller omtrent det samme som han gjorde den gangen på kunstakademiet.

I en butikk i Istedgate, gaten kjent for prostitusjon og pornosjapper i København, hadde han kommet over en lapp med en tekst: ønsker du jenter til å strippe for deg, eller til å fotograferes? Land ringte nummeret på lappen og bestilte de to jentene, og avtalte at seansen skulle filmes. De ble enige om at han selv skulle kjøpe undertøy, noe han gjorde.

Denne første videoen, The 6th of February 1994, var filmet i en helt vanlig stue fra tidlig 90-tall. Peter Land fikler med kamera og trykker på en CD-spiller som setter i gang før han setter seg ned, slik at vi så vidt ser ham i bildet under hele videoens lengde. De to jentene, 17-19 år gamle, blonde og pene, og kledd i hofteholderne, kommer frem foran kamera og kler av seg mens de danser litt hjelpeløst. Vårt blikk som betraktere er nesten sidestilt med Lands, ideen er åpenbart at vi deler hans perspektiv. Kunstneren og vi betrakter sammen. Etter en stund begynner han å befale hva de to jentene skal gjøre. – Ta sakte av deg brystholderen. Jentene følger hans befalinger. Det hele ser ut som opptakten til en av de millionene av hjemmelagede pornofilmene som ligger på nett i dag, og som popper opp om du søker på hva som helst. Bare at dette er mye mer uskyldig.

Men i 1994 til 1997 var det ikke vanlig å få pornografi i fleisen i tide og utide, og den etiske problemstillingen som lå i at Peter Land ikke bare hadde brukt sin posisjon som kunstner, men også vår som betrakter, til å ta kontroll over mennesker som kanskje ikke hadde forutsetning for å forstå kunstkonteksten – opplevdes vanskelig. En ting var at vi så jentene kle av seg og danse, en annen ting var at kunstneren kom med kommandoer og bestemte hva de skulle gjøre og at vi, som betraktere, ble medløpere. 

Land var både bevisst og i stand til å snakke om det vanskelige i dette verket under forelesningen i 1997. På Louisiana Channel gjentar han: «Det at jeg hadde vært i stand til å lage denne videoen ga meg store kvaler, og fikk meg til å ville utsette meg selv for det samme. Det fikk meg til å miste fotfestet.» «Jeg satte derfor opp et kamera og tvang meg selv til å gjøre som de to jentene, jeg måtte også strippe.»   

Jeg husker situasjonen i salen på akademiet i 1997 som beklemt når videoen ble vist. Om jeg husker riktig var det da også noen som reagerte på forskjellen det er i å utsette andre for å blotte seg, på film og i hverdagslige omgivelser, og det å sette seg selv i en ubehagelig selv- initiert situasjon i et tomt hvitt rom, i og med at det tomme hvite rommet, en white cube, er stedet der det meste er tillatt, løsrevet som det er fra virkeligheten utenfor. Så ble det da også video nummer to, kunstnerens reaksjon og selvstraff som ble det kjente verket. Det var tross alt det som var minst ubehagelig for betraktere. Videoen der Land danser og stripper, og viser mannsrollen som klønete, sårbar og latterlig, er trolig et av nordens mest innkjøpte videoverk.

Det er like selvfølgelig at videoverk som vises på samme skjerm vil blande seg for betrakteren, som at to malerier vil påvirke hverandre om de henger rett ved siden av hverandre, eller overlapper. I dette tilfellet vil Peter Land sitt ønske om å rette opp i en urett han har begått mot kvinner, blande seg inn i mitt ønske om å si høylytt fra om mangel på kvinnelig representasjon. Hva fotografi og levende bilder er og hvordan medier påvirker hverandre og oss, har blitt undersøkt kontinuerlig og parallelt med teknologiutviklingen, men som mange har påpekt – det skjer så raskt at vi ikke vil forstå hvilke konsekvenser det vil gi før lenge etter at vi har beveget oss videre.

Videokunsten på 1990-tallet var som en spådom på hvordan sosiale medier ville utvikle seg, det er både Peter Land sin 6th of February 1994, 5 maj og min egen You ignore me eksempler på. De er frempek mot hvordan nettet ville komme til å forandre forståelsen av offentlighet, politikk, kommunikasjon og selvforståelse noen år senere. Plutselig ble virkeligheten forkludret og forskjøvet i en sammenfiltring av følelser, moral, overvåking, selvutlevering og grenseløs kapitalisering.

Dette tenker jeg på der jeg sitter i den stille Munch-salen, mens jeg lar blikket vandre over de kjente bildene: Dagen derpå, der en kvinne ligger og sover bakrusen ut på en seng, bevisstløs og betraktet av både maleren og oss. Madonna som skal vise en kvinne i unnfangelsesøyeblikket eller under en orgasme, i perspektivet til personen under henne. I Pubertet sitter en ung jente med knapt utviklede bryster på en seng og ser på kunstneren og oss med hendene i kors over underlivet, som for å beskytte seg. I Livets dans blir kvinnen per se fremstilt i tre stadier, som den unge og forventningsfulle i hvitt, som moden og hengiven i dans med en mann, nå i rødt, og som en tilbakeskuende, trist eller sjalu og bitter voksen kvinne i sort. Jeg har betraktet disse bildene så lenge jeg kan huske. Er det mulig at jeg har vært så opptatt av å identifisere meg med motivet at jeg ikke har vært oppmerksom på blikket det betraktes med?

Rommet for 1990-tallskunst «makes sense,» om man synes det er nødvendig å dele opp kunsten i tidskategorier. De fleste, om ikke alle, kunstnerne i dette rommet var ferdig utdannet det tiåret, dog har mange laget sine mest kjente verk etter 2000. 1990-tallet var en tid der det fremdeles var helt vanlig å bli utsatt for seksuelt press, sexistiske og nedlatende kommentarer og holdninger som student ved kunstutdanningene, spesielt for kvinnelige studenter. Så internalisert var det, at de de fleste av oss så på det som noe vi måtte akseptere. At kunstlivet har sterke og uoversiktlige og konservative hierarkier, gjør det også forvirrende og vanskelig å sortere og reagere på urettferdighet for et ungt menneske.

Det ubehaget mange følte da Peter Land viste oss 6th of February i 1997, var antageligvis knyttet til hvordan vi opplevde oss selv i rollen vi ble tildelt, låst fast i en struktur og en situasjon og ute av stand til å yte motstand. Når jeg ser den unge kvinnen i You ignore me åpne øynene og sette blikket i meg, ser jeg mitt eget nesten desperate behov for å si fra om noe jeg opplevde som dypt urettferdig.

Jeg reiser meg fra benken i Munch-salen, på veien ut kaster jeg et blikk på Munchs Selvportrett med sigarett, og puster ut. Jeg kan virkelig ikke se for meg at han ville godta at noen plasserte et motiv av en annen kunstner på en måte som ville påvirke eller dytte på betydningen av et av hans bilder.

Jeg går ned steintrappen, ut hovedinngangen og finner bussen hjem. Der skriver jeg en e-post til Nasjonalmuseet om at de må finne en løsning med to monitorer for verkene 5 maj og You ignore me. Etter få timer får jeg svar fra avdelingsdirektør for samling, Stina Högkvist, som sier at vi kan finne en løsning sammen.

Og det føles riktig godt at den voksne versjonen av meg er i stand til å si fra for den yngre meg.

Gratulerer med nytt museum til alle.

 

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, ved avdelingsdirektør samling, Stina Högkvist, har på forespørsel fra Kunstavisen, kommentert Lotte Konow Lunds essay slik: 

På museets takterrasse møter jeg Lotte Konow Lunds blikk. Hun som pleier å være sprudlende, uansett om hun har noe positivt eller negativt å si, ser på meg stille. Jeg merker at hun har noe på hjertet. Jeg spør hvorfor hun ser så strengt på meg. Jeg er ikke fornøyd med plasseringen av verket mitt, svarer hun. Hvorfor ikke, fortsetter jeg. Hun forklarer at hun ikke vil dele skjerm med Peter Land. Det er fest. Folk og musikk overalt. Jeg ber henne maile meg, så skal vi se på det så fort vi kan. To dager senere venter en mail fra Lotte i innboksen. 

På Nasjonalmuseet er det en rad ulike kjernegrupper som har ansvar for rommene i samlingspresentasjonen. Det er tross alt 86 rom, så ansvaret må fordeles. For hvert rom er det en kurator, formidler og prosjektleder som styrer rommets faglige skute. Jeg er glad at Lotte har tatt kontakt, og sier at jeg tar det videre med dem som er ansvarlige for akkurat dette rommet. 

Tre dager etter åpning har vi en befaring med kurator, prosjektledere og tekniker i rommet der verket vises. Det diskuteres, tas mål og jakten på en ny sokkel begynner. 

Når vi har sjekket alle detaljer tar vi kontakt med Konow Lund, og så fortsetter dialogen om verkets endelige plassering med henne. 

I forkant av åpningen sendte vi ut et brev til 384 nålevende kunstnere, designere, kunsthåndverkere og arkitekter der vi informerer dem om at de er med i samlingsutstillingen. I samme brev skriver vi at de kan ta kontakt med oss hvis de har spørsmål, eller vil se deres verk i forkant av åpningen. Noen svarte. Andre ikke. 

Når vi kjøper inn verk til samlingen har vi møte med kunstneren og spør om en monteringsanvising. Mennesker dør dessverre, men ikke kunsten. Den er det museets ansvar å holde liv i. Det er disse instruksjoner som gjør at vi i fremtiden kan montere verket slik som kunstneren vil, også i den fremtid der alle vi ikke lever lenger. At vi ikke hadde dette på plass for Lottes verk er bare å beklage, men vi håper alt er i orden nå. 

Gratuler selv med nytt museum, Lotte! 

    Stikkord