Det gjelder å holde fokus

Utstillingsaktiviteten ved de store kunstmuseene og det stadig økende antallet mindre, men knallsterke visningssteder for kunst – både kommersielle og ikke-kommersielle – er høyere enn på mange år i Norge. At det satses på å kuratere og formidle kunstutstillinger av høy kvalitet til publikum over hele landet er et faktum. I den forbindelse skulle man tro at de store riksdekkende avisene fulgte opp med å dokumentere og synliggjøre den økte aktiviteten i kunstfeltet – og at anmelderiet tok seg kraftig opp. Det er ytterst få eksempler på at så har skjedd. Det hele er merkelig, for med den økte aktiviteten i kunstfeltet, den store satsningen på kunstformidling som inkluderer «alle» og det hyppige skifte av påkostede utstillinger – flere av dem på internasjonalt nivå – burde ha gjort det attraktivt og enkelt for aviser som Dagbladet, VG og Aftenposten å følge opp regelmessig. Hvis ønsket er å speile det som skjer i samfunnet. Kunstfeltet er på ingen måte lenger så smalt som det det en gang ble oppfattet som. Oslo har i løpet av kort tid fått to nye kunstmuseumsbygg og lanseres som kunsthovedstad, Trondheim disket i fjor opp med et rålekkert, nytt privatfinansiert visningssted for kunst – og i løpet av kort tid etableres nok et svært påkostet visningssted for samtidskunst i samme by. Kristiansand får snart sin egen kunstsilo osv. osv.

Når det kommer til anmeldelser av kunst i offentligheten, er det likevel ikke helt svart: Oppgaven med å anmelde kunstutstillinger er ivaretatt i NRK, i Klassekampen, i Morgenbladet og i Dagsavisen. For øvrig er kunstkritikken overlatt til mindre redaksjoner og nisjemagasiner. Det er i denne kategorien også Kunstavisen befinner seg.

Når de store avisene lukker øynene for hundrevis av kunstutstillinger – mange av høy kvalitet – hvert eneste år, fyller nisjemagasinenes omfattende anmeldervirksomhet en svært viktig rolle. Kunstavisen har siden oppstart for snart tre år siden hatt flere hundre tusen besøkende på siden og antall lesere kryper sakte, men sikkert oppover hele tiden. Det er en positiv tendens. Og som om ikke det er nok: Det begynner etter hvert også å bli flere av oss. Regionalt er nettmagasinet Pute og Lorgnett og Tidens ånd siste skudd på nisjestammen denne høsten, og de ønskes med dette begge velkommen. Noe annet ville da også ha vært ukledelig. Det er, slik forholdene er i dag, selvsagt plass til flere aktører og flere kunstkritikere i en offentlighet som bugner av kunstproduksjoner, bokutgivelser, biennaler og nye fellesskaper. Nykommerne på sin side heller ikke tuppe til de allerede eksisterende magasinene og den formen for kritikk som allerede bedrives for å rydde plass til seg selv og sitt eget produkt. For det går bra: det er, enn så lenge, plass til oss alle. Det er jo dessuten flere ting som binder oss sammen enn som skiller oss: vi – med naturlig utgangspunkt i hvem vi er og hvor vi kommer fra – forenes i interessen for kunst og estetikk, i vår tro på verdien av offentlige diskusjoner av utstillinger og kunstnerskap og i vår ambisjon om å tilby noe mer enn ren forbrukerveiledning.

I dagens situasjon gjelder det for nisjemagasinene, herunder de allerede veletablerte med høy anseelse, å ikke overse / tie i hjel nye sammenlignbare aktører. Kunstfeltet er ikke en slagmark selv om det kjempes om å vinne frem med eget syn og egne vurderinger.

Det er et problem for en opplyst offentlighet at kunstkritikken er fraværende på kultursidene i landets mestselgende aviser. Det er positivt at flere stemmer slippes til. Vi må holde fokus.

    Stikkord