På kanten

JEG LIKER IKKE AT DU MENER AT JEG MENER TING
Hanan Benammar, Mattias Cantzler, Jan Christensen, Anders Eiebakke, Linda Bournane Engelberth, Andreas Hald Oxenvad og Brigitte Sigmundstad.

Sagene Senter for Samtidskunst (egentlig Galleri Sagene Kunstsmie)
Kristiansands gate 2 (opp trappa ved Sagenes Samfunnshus), Oslo

Står frem til søndag 16. mai (kl 17-20 eller etter avtale med elinmack@gmail.com)

Utstillingen JEG LIKER IKKE AT DU MENER AT JEG MENER TING åpnet mandag kveld denne uka. Kunstnerne bak utstillingen viser en rekke kunstprosjekter som befatter seg med kritikk, politiske narrativer og fiksjon på ulike plan, og ønsker i tillegg å endre galleriets navn.

Utstillingen fokuserer på uenighet, misforståelser, hva som er innafor og ikke, og alle paradoksene og utydelighetene i samfunnskritikken og mellommenneskelige forhold. Et fellestrekk for verkene er at de er dokumentariske, at de er konfronterende og litt «på kant« i både det private og det offentlige – på mikro- og makroplan.

Hanan Benammar er inititativtager til utstillingen. Hun forteller at den har vært planlagt en stund og skulle ha åpnet for to måneder siden, men at den på grunn av korona-nedstengingen først kunne åpne denne uka.

Det første som møter en er et skilt hvor det står KUNSTNEREN HAR TRUKKET SEG FRA UTSTILLINGEN PÅ GRUNN AV GRUNNLEGGENDE UENIGHETER. Det er Andreas Hald Oxenvads (f. 1979) bidrag til utstillingen, som med dette introduserer utstillingens tematikk -uenighet og konflikt – en konstruert sådan - mellom ham og Jan Christensen.

Anders Eiebakke (f. 1970) presenterer en serie med fantomtegninger av sivilkledde politiagenter, som overvåker ytterliggående miljøer; blyanttegninger til en video om overvåkning - som er under arbeid – samt en skjerm der tegningene er behandlet med teknologi for ansiktsgjenkjenning. Publisering av politiagenters identitet er kontroversielt, men når de presenteres uten navn, tegnet etter minnet, blir det verk som kan plasseres mellom tradisjonell kunstnerisk portrettering og etterlysningstegninger.

Birgitte Sigmundstad (f. 1969) er representert med to verk; en film, I en ny retning, der vi møter filmskaperen Stan Brakhage og filmkritikeren Pauline Kael, spilt av Ole Johan Skjelbred og Pia Maria Roll, som berører ulike sider ved å være både kritiker og kunstner. Det andre verket består av fire fotografier, Imperiet slår tilbake, og ble til i 1998, da hun fikk tilgang til magasinene i Natural History Museum i London: Image-troféer som sebraer, giraffer og antiloper som tidligere hadde hatt tilhold i herskapshus og muséer og som var blitt mindre akseptert, var blitt stuet bort. Den gang var fotografiene institusjonskritikk, mens de i dag har fått ny aktualitet på flere plan.

Hanan Benammars (f. 1989) verk Gå og spis faren din, en serie med linoleumssnitt på rispapir, ble vist på Nitjas åpningsutstilling i Lillestrøm tidligere i år, en utstilling som dessverre ingen, bortsett fra noen kritikere, fikk sett på grunn av koronastengning. Hun har oversatt stygge, saftige ord og uttrykk hentet fra ulike språk, f. eks. somalisk og fransk, til norsk, som så igjen er oversatt til ulike norske dialekter fra Telemark, Nord-Norge og Vestlandet. Svært ulike ord brukes som bannord i ulike språk, og oversettelsene avdekker bannordenes ulike betydninger og klanger, samt sosiokulturelle aspekter knyttet til språk.

Jan Christensen (f. 1977) viser et veggmaleri i sort-hvitt, basert på teksten Ingenting for Norge – som er hentet fra et fotografi av det norske black metal-bandet MAYHEM, der de står lent opp mot en vegg med nettopp den teksten påskrevet, og kan leses som en ambivalent kommentar om kulturell identitet. Black metal som den ultimate samfunnskritiker – med distanse og avsky til samfunn og myndigheter – eller som det motsatte - ved at verket refererer til dagens voksende nasjonalisme. Verket ble for tre år siden vist på Akershus Kunstsenter (nå Nitja) og på ny – på samme vegg - ved avslutningsutstillingen før de flyttet inn i nytt bygg.

Linda Bournane Engelberths (f. 1977) Apokalypse består av slagkraftige lydopptak av folks virkelige krangler og konflikter som er blitt transkribert og så spilt inn av skuespillere. Hun har gjenskapt krangler hvor hun i noen av versjonene har byttet om på rollenes kjønn. Verket problematiserer relasjoner og følelsesliv, økonomi, språk og kommunikasjonens mange irrganger.

Mattias Cantzlers (f. 1976) animasjons- og videoverk BLUFF er innfelt i taket og lett å overse, men desto mer fascinerende når det oppdages. Det animerte og abstraherte kartet viser blant annet urfolksterritorier i et område som heter Bluff i staten Utah i USA. Kartet er abstrahert til et visuelt, levende takmaleri, eksperimentelt montert, og der kartets farger definerer ulike typer eierskap

Hanan Benammar, hva er bakgrunnen for denne utstillingen?

Ideen var bare å samle noen kunstnerkollegaer hvis arbeider jeg liker godt og ha en god utstilling sammen.  En visning utenfor store kunstinstitusjoner og uten kurator gir også mer frihet, så jeg tenkte det ville være en stor mulighet til å eksperimentere sammen, som for eksempel ved å bytte navn på utstillingsstedet. Det er ikke noe en normalt tillater seg å gjøre som kunstner, ei heller å plante historier og rykter som «konflikten» mellom Jan og Andreas.

Utstillingen har en viktig og aktuell tematikk. Planer om at den skal vises andre steder? 

Det ville vært ideelt. Vi kommer til å søke om utstillingsplass ved mindre visningssteder rundt om i landet og se om vi kan få den til å vandre – med den samme friheten og lekenheten, hvor vi kan forandre og tilføye ting underveis, avhengig av konteksten