Minneord, Lotte Sandberg (1956–2021)

Det stemmer ikke at Lotte forsvant i 2014. Alle vet at Lotte var blant de fremste kritikere av fusjonen som ble Nasjonalmuseet, at hun holdt dommedag over byråkratiske mantra om «synergieffekter», at hun insisterte på faglighet, og at hun skrev en masteroppgave i urbanisme som utkom som boken Alle snakker om museet (2008). Noe ikke alle vet er at Lotte dro på befaring på byggeplassen Nasjonalmuseet i oktober 2019. Det finnes vidunderlige fotografier av Lotte i vernehjelm og gul vest – og forøvrig, som alltid, uklanderlig elegant fra støvlettene til de glamorøse solbrillene. Hennes aldri hvilende kritiske sans var også på plass, og faktum er at Lotte figurerte mange steder disse årene, også offentlig. Hun kunne bli observert på Nationaltheatret, fremoverlent oppslukt av En handelsreisendes død. Mange møtte Lotte på utstillinger i Oslo, men man kunne også treffe på henne i Trondhjem, Nord-Norge, Berlin, København og på private fester – helt til pandemien gjorde slutt på alt sosialt. Med støtte fra familie og gode offentlige hjelpere kunne kulturverdenen fremdeles være Lottes verden.

På besøk hos Lotte har vi, og sikkert også mange andre, følt at det kan virke trivielt og selvopptatt å snakke i vei om alt vårt med en venn som ikke lenger kunne delta i det som en gang var vårt felles, daglige, private og profesjonelle liv: Én skal dø og vi andre skal ikke dø akkurat nå, og døden er så stor og da blir det feil å snakke som om alt er normalt. Men er det noe vi alle har lært av Lotte de siste årene, så er det at alt, alltid, kan være viktig. Lottes velutviklede sans for faglig sladder og alle slags nyheter – om alt fra lokale samlere til intriger på MoMA i New York – forble intakt, og hennes krystallklare dommer over folk og fe ble fremmet med liv og lyst. Lotte var kritiker, men også journalist, og holdt seg alltid med et innfløkt nettverk av kilder. Hukommelsen hennes var legendarisk, og ble ikke minsket selv om hun etterhvert hadde problemer med å snakke: Hun var kilden man oppsøkte når man skulle prøve å pusle sammen fragmenter av hendelser langt tilbake i tid. Noen ganger har Bernt sagt, «Ikke bli for lenge, Lotte blir trett, og for mye latter er ikke tilrådelig». Vi lærte at uttrykket «å dø av latter» faktisk er en medisinsk realitet. Men Lottes komiske sans lot seg ikke disiplinere av legenes råd.

For mange år siden fortalte Lotte, med sin karakteristiske galgenhumor, at det føltes som om hun skulle sitte på orkesterplass et sted i sin egen panne og skue bakover, innover mot hjernen, sinnet og forstanden og se det hele gå i oppløsning, for sitt eget indre øye. Hun var allerede dødsdømt, og visste det. Men hun tok også feil. For hjernen, den kritiske forstanden og følsomheten gikk aldri i stykker. Lotte sto oppreist og levende i sine mange vennskap og i sin hvileløse kritikergjerning. Hun fortsatte å være intenst opptatt av folk, hendelser og kunstverk; årvåken og oppdatert, også da stemmen forsvant og familien eller logopeden steppet inn som fortolkere. Vi har kjent Lotte siden vi alle tre var kritikere i Oslo-pressen på 1990-tallet, og har siden holdt sammen som kollegaer og venner, privat og offentlig, i inn- og utland. Lotte elsket divaer; Lotte var en diva selv. Hennes stilfølelse og engasjement viste seg å være sterkere enn sykdommen. Lotte levde til hun døde.

Mari Lending og Ina Blom