Snakker vi for mye?

Are Blytt: Being
Galleri K, Oslo
5. mai – 7.juni 2020
Monografien «Being» (Galleri K, 2020)

Hvis du foretrekker å nyte kunsten uten forstyrrelser er din tid nå. De som helst vil se utstillinger i flokk, med et glass vin i hånden og god stemning på en vernissasje, de må fortsatt vente. Galleri K følger smittevernanbefalingene og slipper maksimalt fem personer inn i galleriet samtidig. Det er en grei forholdsregel, ikke minst fordi det sjelden er mange mennesker til stede samtidig i galleriene, på hverdagene etter vernissasjens trengsel. I helgene kan det ofte være flere enn fem til stede, men det bør ikke være noe problem å ordne køen slik at makstallet overholdes.

Skulle det bli nødvendig med køordning, er det verdt å tilbringe litt tid i kø for Are Blytts utstilling. Da får du jo også anledning til å prate litt med dem du står sammen med i køen (på betryggende avstand). Samtalene i køen kan du se som en forberedelse til det du vil møte innenfor. På én måte dreier utstillingen seg om språk og bakgrunnen for det vi mener og hevder. Men det språklige innholdet er av et slag som krever tid og innlevelse. Det er ikke en umiddelbart enkel utstilling å sette seg inn i, fordi den krever både forestillingsevne og nysgjerrighet. Skulle det bli en for stor utfordring skal du vite at utstillingen er estetisk tiltalende og vakker på et lavmælt vis. Den maleriske teknikken ligger på et høyt nivå, og utstillingen er variert nok til å gi en fin opplevelse.

Are Blytt mønstrer 17 malerier og fem fotografier. De 17 maleriene er påført ulike elementer i form av tekstfragmenter og fotografier. Alt presentert innenfor et rektangel i A4-format som er plassert ulike steder på lerretene. Disse elementene er overført til lerretet som silketrykk, slik at de er en integrert del av flaten. Fotografiene viser svært ulike motiver: Venus-skulpturen fra Willendorf; en hånd som holder en sigarett; en svart katt; et fotavtrykk i sand; en detalj av en skulptur fra Peterskirken i Roma; flasker og en ostebit i et uryddig interiør; ulike blomsterbilder; og et portrett av den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813 – 1855). Hans hovedverk «Enten-Eller» (1843) får et konkret, fysisk uttrykk i maleriet «Double Kierkegaard» der Are Blytt har malt sin egen versjon av den tegningen han har silketrykket på lerretet i form av et fotografi av tegningen.

Tekstfragmentene er knappe utsagn. De har ulikt meningsinnhold i en større sammenheng. Eksempler er «Single / individ / ual»; «Sensiti / ve»; «Beginni / ng / of / the / end»; «Center / and / periph / ery»; «Sensiti / ve / health». Ordene er delt opp med linjeskift, og alt er skrevet med store bokstaver. De kan leses som små dikt. De er enda knappere enn den tradisjonstunge, japanske kortformen Haiku-dikt. De knappe utsagnene stiller ofte opp motsetninger, og innholdet er åpent for tolkninger. Det er godt gjort å få til dette i så konsentrerte utsagn.

Are Blytt gir maleriene tittel etter tekstene han har silketrykket på lerettene: Bildet med katten heter «Beginning of the End» (2020). © Are Blytt / BONO – Foto: Vegard Kleven / Galleri K

Ifølge Arve Rød, som har skrevet et essay som følger utstillingen, kan katten være et symbol for lykke, ulykke, eller oppvigleri. Med andre ord kan du legge alt og ingenting i disse fragmentene. Sett som en helhet setter fotografiene og tekstfragmentene på maleriene en stemning som demper, eller nedjusterer, vår persepsjon av verden. Dette harmonerer med bakgrunnene for firkantene med fotografier eller tekst, som jo er malerienes egentlige hovedmotiv. De kan sees som malte tolkninger av slitte marmorplater eller andre ting det er vanskelig å feste konkrete begreper til. Mønstrene som fyller flatene har et organisk, ikke-kontrollert preg. «Motivene» peker mot en ikke-språklig verden som eksisterer i sin egen rett, uavhengig av menneskelig påvirkning.

Flertallet av maleriene er malt i nyanser av grått. Enkelte brytes mot rødt og andre dempede farger. Kun et fåtall har lerretsflater dominert av farge, som det dempede røde i maleriet med katten, eller den grønnaktige bakgrunnen for hånden som holder en sigarett. Samtlige malerier har høydeformat som varierer litt i størrelse, men ikke mer enn at det oppleves som en suite som skaper en kontinuerlig linje gjennom galleriets to rom. Dette bidrar til å gi utstillingen et helhetlig preg.

Dette er første gang Are Blytt (født 1981) viser foto som selvstendig verk. Galleriet presenterer fem stykker, alle er i sort-hvitt, og de fungerer i forlengelsen av, og som en utvidelse av malerienes tekst- og fotofragmenter. Ett fotografi viser en bille som flyr over Albert Camus roman «Pesten» («The Plague»), en bok som har fått ny aktualitet nå i disse koronatider. At den er en del av fotografiserien må vi kunne anta er en tilfeldighet fordi de ble laget i fjor. Men det passer veldig godt i en utstilling som åpnet like etter at de første lettelsene kom i tiltakene mot pandemien.

Både maleriene og de fem fotografiene er del av større serier som gjengis i en bok som utgis til utstillingen. Et annet av de utvalgte fotografiene viser en hånd som holder en sigarett, samtidig som den holder åpen en bok der det står «We Always Talk Too Much». Det er et utsagn det står respekt av. For det er liten tvil om at ord og språk kan brukes aktivt, for eksempel, for å unngå å ta stilling til konkrete problemer. Vi så det i Debatten på NRK 1 tirsdag, om rivningen av Y-blokken (som jeg har engasjert meg i). Der presterte de to politikerrepresentantene å snakke og snakke uten å svare på det de ble spurt om. Når vi møter slike unnvikende flommer av innholdsløst språk er det en lise å tenke tilbake på Are Blytts åpne minimumspoesi – som manifesterer seg både i tekst, foto og malte flater.

lars.elton@kunstavisen.no