fbpx Pleiemødre i lagmannsretten

Harmløs karikatur eller bitende sosialkritikk? Pleiemødre i lagmannsretten

Edvard Munch: Pleiemødre i lagmannsretten, 1902. 111 x 170 cm, kasein på ugrundert lerret, Munchmuseet. [MM.M.00809]  Foto: Munchmuseet/Sidsel de Jong 
I maleriet Pleiemødre i Lagmansretten (1902) løftet Edvard Munch fram en forferdelig praksis knyttet til det å kvitte seg med uønskede barn. Likevel var det ingen som tok maleriet på alvor. Hvorfor?

Mandag 23. september 1901 inntraff to hendelser i Oslo, eller Kristiania som byen het den gang. Edvard Munch åpnet en ny utstilling der han viste et stort utvalg av sin kunst, og fem kvinner ble stilt for retten anklaget for mord på småbarn som de hadde tatt i pleie. Rettssaken pågikk i en uke, og neste mandag brakte avisene detaljerte rapporter om den groteske historien. Alle fem ble funnet skyldige, to ble dømt til livsvarig fengsel, de andre tre fikk mildere dommer som medskyldige.

Englemakeri

Saken hadde startet sommeren 1900, da et ugift par som hadde overlatt sin nyfødte baby til en privat pleiemor, ønsket å ta tilbake barnet sitt. Men de klarte ikke å finne kvinnen og kontaktet politiet. En etterforskning ble umiddelbart satt i gang, og da politiet lokaliserte pleiemoren som hadde oppgitt både falskt navn og falsk adresse, avdekket de et grotesk nettverk for avhendelse av nyfødte barn.

Denne forferdelige historien danner bakgrunnen for en roman som utkom høsten 2019: «Ungen» av Aino Basso. Hun har også gitt en detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet, først publisert som «Englemakerskene» i Tobias 1/2012, seinere lagt ut på nettet i noe bearbeidet form. Bassos nett-artikkel er passende illustrert med et maleri av Edvard Munch: Pleiemødre i lagmannsretten. Saken er også emne for en annen bok, Ann-Christin Gjersøe: «Englemakersken» fra 2016, utgitt på Norske serier, og redegjort for på serieliv.no

Men fenomenet var selvsagt ikke begrenset til Kristiania. Over hele den vestlige verden kjente man til slike tilfeller. Søk på internet for «baby farming» eller «englemakersker» gir treff på mange artikler om tilsvarende saker. Mange englemakersker ble dømt, men uvesenet fortsatte likevel i mange, mange år. I Danmark ble faktisk en englemakerske dømt til døden så seint som i 1921, selv om dommen raskt ble omgjort til livsvarig fengsel. Også i litteraturen ble problemet tatt opp. I Norge hadde populærforfatteren Rudolf Muus beskrevet det alt i 1892 (Kristiania-gutter: original Fortælling). Det er med andre ord liten tvil om at denne måten å kvitte seg med uønskede barn var velkjent i Kristiania rundt 1900. 

Rettssaken i Kristiania

Som man kunne vente, trakk rettssaken mot pleiemødrene mange tilhørere i siste uka av september 1901. Vi vet ikke om Munch var blant dem, men siden han var i Norge på den tida, er det ikke helt umulig å tenke seg. I alle fall tar et av hans nye malerier som ble vist hos Blomqvist året etter, opp dette temaet. 

Fem kvinner kan ses tett samlet til høyre i bildet, omgitt av menn med uttrykksløse ansikter. Mennene i bildets underkant ser imidlertid ut til å være ivrig opptatt med å skrive eller snakke sammen. Personene er gjengitt svært nær karikaturen, og kan minne svakt om Honoré Daumier’s karikerte scener fra rettssalen. Det er ikke funnet skisser eller andre gjengivelser av dette motivet blant Munchs arbeider, og det er heller ingen omtaler av verken saken eller maleriet i hans skriftlige nedtegnelser.

Ingen av anmeldelsene av Munchs utstilling i 1902 nevnte tilknytningen til fjorårets store skandalesak - til tross for at ankesaken foregikk samtidig i Høyesterett. Selv om utstillingen ikke hadde noen katalog, framgikk bildenes titler sannsynligvis av merkelapper. I Ørebladet og vittighetsmagasinet Tyrihans vises det til titler som «Pleiemødrene for Lagmandsret» og «Lagmandsret over pleiemødre». Det er med andre ord ingen tvil om at motivet ble oppfattet og forstått. Ørebladet betegnet maleriet som et «ganske morsomt, men løst henkastet Udkast til en større Dekoration», mens Tyrihans brakte en lengre, harsellerende tekst formet som en dialog, mellom en «kunstekspert» og en ganske skeptisk jeg-person:

«Hansen snøftede af beundring: "Har du nogengang i dit liv seet en mere gribende gjengivelse af en tragedie fra hverdagslivet? Se dommernes kolde, ubevægelige og dog strengt rettfærdige aasyn! Se den anklagedes sammenknugede holdning, der i enhver mesterlig detalje røber skyldbevidtshed! Og se hendes medskyldige, der blir grøn i ansigtet af slet samvittghed!"

Jeg mumlet nogle svagt samtykkende ord. Specielt kunde jeg give min tilslutning til, at den ene anklagede dame var grøn i ansigtet, men havde ikke evnen til med samme lethed som Hansen at opdage at dette skrev sig fra slet samvittighed. Det strengt retfærdige i dommernes aasyn maatte i tilfælde være antydet ved sterkt lysegule pletter, og naar grønt antyder samvittighedsnag, kan jo lysegult ligesaa godt være retfærdighed».

Dialogen ender med at forståsegpåeren Hansens begeistring kulminerer foran maleriet av «Den jødiske ligvogn paa Potsdamerplatz». Og dette er i og for seg en interessant observasjon, ettersom dette maleriet har flere visuelle likheter med «Pleiemødre». Begge er omtrent like store, med en koloritt dominert av gråbrune toner, og malt med fortynnet maling på ugrundert lerret. Begge ble sannsynligvis malt i Berlin i løpet av 1902, og begge handler i ytterste konsekvens om liv og død. Mens likvogna drar som et uhellsvangert dødsvarsel over plassen, fortsetter gateselgerne og alle andre helt uanfektet med sine hverdagslige gjøremål. I maleriet av pleiemødrene synes heller ingen av de tilstedeværende å være spesielt opptatt av de grusomme detaljene om barnedrap som kom fram under avhørene.

Edvard Munch: Likvogn på Potsdamer Platz, 1902, 110 x 166 cm, olje på ugrundert lerret, Munchmuseet. [MM.M.00736]  Foto: Munchmuseet/Svein Andersen 

Manglende avsky for den bakenforliggende saken kom også til å prege Pleiemødre i lagmannsretten´s videre historie. Maleriet ble vist på ny i Berlin året etter, og beskrevet i Berliner Tageblatt (3.2.1903) som en «rettssal av en merkverdig intensitet», men heller ikke der ble bakgrunnen for bildet trukket fram. Men da det ble vist i København i 1904, hadde Socialdemokraten (4.9.1904) en lengre og overveiende positiv anmeldelse der dette maleriet ble omtalt spesielt: «Og betragt nøie det store Billede, som fremstiller et Komplot af "Englemakersker" i en norsk Retsal. Se, hvorledes Munch med ganske saa sikre Træk og enkle Farver har karakteriseret de anklagede Kvindemennesker i al deres Hæslighed, Dommerne, Bønderne, som hører til, og Referenterne nedenfor Tribunen. Det er en genial Karikatur af Tilværelsens humoristiske Bedrøvelighed».

Etter dette er ikke maleriet identifisert på noen utstillinger, før det var med på åpningsutstillingen i Munchmuseet i 1963.

Referansen til systematiske barnedrap ble oversett

Man kan vel bare konstatere at Munchs forsøk på å ta tak i et alvorlig sosialt problem ikke var spesielt vellykket, om det nå skyldtes kunstneren eller publikum. Det er nærliggende å minne om at i 1886-87 hadde Christian Krohg vakt stor oppsikt med den beslaglagte boka om ungjenta Albertines vei inn i prostitusjonen og den påfølgende utstilling av maleriet «Albertine i politilegens venteværelse». Dette temaet gikk rett inn i den aktuelle debatten om avskaffelse av den offentlige prostitusjon, noe som også skjedde i 1888. Men Munchs mer tvetydige referanse til systematiske barnedrap, ble altså enten tiet i hjel eller oppfattet som en morsom karikatur. Selve pleiemødresaken førte imidlertid til gjennomgang av praksis og endring av lovverket for tilsyn med fosterbarn, men ennå skulle det gå svært mange år før fokus ble rettet mot behovet for prevensjon og lovlig abort. 

Munchs bruk av karikatur gjorde det kanskje vanskelig å ta bildet helt seriøst, men det faktum at han malte et stort bilde med utgangspunkt i en opprørende aktuell hendelse og stilte det ut, tilsier at han mente alvor med sin framstilling. Var selve saken så triviell at folk faktisk kunne se dette som en «Genial karikatur av tilværelsens humoristiske bedrøvelighet» eller var den for grotesk til at de ønsket å ta alvoret inn over seg? Kanskje var det nettopp likegyldigheten Munch ønsket å vise med sitt maleri? Dette hadde folk visst om i årevis, men ingen hadde stoppet uvesenet.

gerdwoll@yahoo.no

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.