Om samtidskunst, grammatikk og maktstrukturer

Eline Mugaas regnes som en av Norges ledende og mest anerkjente fotokunstnere. Følgelig er hun mest kjent for sine fotografier, men arbeider også med film, skulptur, installasjon, fanziner og bøker. Hun har både som kunstner og kurator vært med å prege den norske kunstscenen, ikke minst ved å løfte frem kvinnelige kunstnere fra generasjonene forut. Hun har hatt en rekke utstillinger i Norge og utlandet. I 2017 mottok hun Ulrik Hendriksen Ærespris fra Bildende Kunstneres Hjelpefond sammen med Elise Storsveen, som gjennom mange år laget fanzinen «Album» sammen – og som nå også er blitt publisert i bokform. Videre co-kuraterte de sammen med Kunsthall Oslo den viktige utstillingen «Hold stenhårdt fast på greia di: Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89» som ble vist i Kunsthall Oslo i stemmerettsjubileumsåret 2013 og deretter i Kunsthall Stavanger. Dette var den første større utstillingen om norsk kunst og kvinnekamp fra 1960-tallet og frem til 1980-tallet.

Eline Mugaas har samarbeidet med Galleri Riis i snart tyve år – siden 2002 – og det er den ellevte separatutstillingen for galleriet. Da regner en også med galleriets solopresentasjoner av henne på Market Art Fair i Stockholm og Paris Photo. Hun bor og arbeider i Oslo og har atelier på Tøyen.

Jeg har avtalt å møte Eline Mugaas i hennes utstilling i Galleri Riis i Arbins gate i Oslo. Utstillingen kan ses frem til og med 8. mars. I forkant har jeg sendt henne en rekke spørsmål som utgangspunkt for samtalen. Disse spørsmålene skal det vise seg å bli vanskelig å holde seg til. I tillegg til å snakke om hennes kunstnerskap, ble det også en engasjert samtale om kvinnelige kunstnere og ulike maktstrukturer, der det viste seg at vi gjennom årene har gjort oss mange felles erfaringer – hun som kunstner og jeg som kunsthistoriker. 

Først og fremst: Gratulerer med Lorck Schives kunstpris i fjor! Utstillingen i Galleri Riis har tittelen «Nødvendigheten av leddsetninger». En leddsetning er en setning som ikke kan stå alene, det som tidligere ble kalt bisetning. Kan du forklare hva du mener med det og hvordan tittelen oppsto?
Takk! Jeg lette etter en måte å si noe om alle elementene som bandt installasjonen sammen. Først tenkte jeg at «Komma» kunne fungere som tittel. Et komma forteller noe om å stoppe og dra pusten, men «Nødvendigheten av leddsetninger» favner videre. Første gang jeg hørte ordet leddsetning, som jeg ikke kjente til fra før, fikk det meg til å tenke helt konkret på en arm, eller en albue, hele armens bevegelighet, på viktigheten av å støtte kroppens bæreevne i utfordrende situasjoner 

Er du spesielt opptatt av grammatikk?
Jeg er dyslektiker, og lærte meg ikke grammatikk mens jeg gikk på barneskolen. Siden jeg lærte å lese seint, hadde jeg heller ikke tilgang til grammatikkens systemer. Det handler ikke om å være redd for språket. Etter hvert har jeg kommet til at nettopp denne motstanden har gitt meg et annerledes utgangspunkt i forhold til å se og formidle gjennom kunst. I forbindelse med den forrige separatutstillingen min i Galleri Riis, i 2017, «This is a Song», ga jeg ut første nummer av en publikasjonsserie som har den overordnede tittelen «Dyslexic Times 1». Jeg har tenkt at disse publikasjonene skal fokusere på aspekter ved mitt kunstnerskap gjennom visuelle essays. «Dyslexic Times 1– «Go gray Gracefully» i 2017 handlet om fremkalling av analoge bilder i mørkerom, oversettelsen av foto i trykkteknikker, og oppdagelsen av at håret mitt begynner å bli grått. Med utgangspunkt i gråskalaer, møtes disse tankene - som tilhører vidt forskjellige aspekter i mitt liv - i et tilsynelatende selvfølgelig rom. Slike rom kan skapes med ord, men de kan også skapes med bilder. Når man skriver, bruker man setningenes og grammatikkens logikk, men den visuelle verdenen har også sin egen iboende logikk, og sine regler. Hvis du følger dem, kan du få bilder til å si noe veldig presist. Du kan til og med få bilder du har laget, til å endre innhold.

Eline Mugaas verk ”Sunlicked” fra utstillingen ”Nødvendigheten av leddsetninger” i Galleri Riis  2020. © Eline Mugaas/BONO 2020. Foto: © Eline Mugaas / Courtesy Galleri Riis

Et element av installasjonen i utstillingen består av sammensunkede hyller. Kan du fortelle litt mer om hvordan ideen oppstår og hvordan verket ble til?
Da jeg ble invitert til Lorck Schives kunstprisutstilling bestemte jeg meg for å gi meg selv et år til å jobbe og reflektere på atelieret, uten avbrudd. Jeg har i mange år jobbet veldig tett med Siri Aurdal og hennes kunstnerskap – for å løfte det fram og gjøre hennes kunst kjent – og har det siste året brukt mye tid på å reflektere over hva det har betydd for meg og mitt kunstnerskap. Derfor ble det de erfaringene som dannet grunnlaget for Lorck Schives prisutstillingen – og nå denne utstillingen på Galleri Riis. Det foregår en kontinuerlig undersøkelse av ideer og materialer på atelieret, som jeg ikke vet hva jeg vil med, og som ikke blir til verk eller utstillinger. I dette prosjektet kunne jeg plutselig bruke noen av de undersøkelsene. Jeg har skjært og bygget med pappesker i noen år, fordi jeg har glede av det, og denne gangen hang aktiviteten sammen med de tankeprosessene jeg arbeidet med. Pappeskene kom fra trykkeriet og hadde rommet bøkene jeg laget om Siri Aurdal - «Siri Aurdal by Eline Mugaas», Primary Information, 2016. Jeg var opptatt av objekter som holder andre objekter, og tok utgangspunkt i disse eskene. Jeg stablet og limte eskene til de begynte å synke sammen og skulpturene begynte å kommunisere med min egen kropp, som for eksempel når en knekker i knærne, må en forskyve vekta oppover i kroppen for å holde balansen. Når papiret og limet tørker blir det sterkt og kan bære mye i forhold til sin egen vekt. Disse erfaringene ledet meg til noen spørsmål: Hva vil det si å være noens støtte? Hva vil det si å løfte? Å bære noe frem. 

Hva slags forhold har du til det abstrakte? 
Som student var jeg veldig opptatt av formalisme og da særlig av minimalistene. Kunsthistorielærerne underviste ikke om minimalisme på slutten av 1980-tallet, men jeg bodde i New York, så det var mulig å oppsøke verkene på museer og gallerier i Soho. Personlig var jeg veldig opptatt av Eva Hesse, men så også på Donald Judd, Sol Lewitt, Carl Andre og Dan Graham – som den gangen opplevdes som mer i tiden i forhold til materialbruk og i konseptuell rigiditet. Men posisjonen deres i kunstverdenen var i konflikt med den feministiske kritikken. Det var Felix Gonzales Torres som ble den viktigste kunstneren på tidlig 90-tallet, da han løste hele problemet med å ta for seg av minimalismens formspråk og blande det med et intenst, personlig narrativ. Helt suverent blandet han feminismens «det personlige er politisk», med de stramme og sexy, blanke overflatene til minimalistene. I fotografiene mine tenker jeg mye på balansen mellom det abstrakte og det deskriptive i motivet. Det er ikke noe problem å gå så tett på et motiv at det kun blir en komposisjon av farger og former, men jeg har vært mer interessert i hvordan en abstrakt komposisjon, med referanser til tidligere kunstverk, kan leve sammen med livets mer trivielle gjenkjennelige rusk og rask. 

Da jeg jobbet med bildene som skulle bli utstillingen «Face of Young Man – Half in Shadow» i 2010, tenkte jeg mye på det å fotografere det abstrakte i et motiv. For å se hvor tett jeg kunne forene det som opplevdes som motstridende interesser, fotograferte jeg i et års tid utelukkende i leiligheten jeg bor i; uoppredde senger, stabler med bøker, sofaputer osv. Det er noen lysfenomener som oppstår i en kort periode på vinteren, som lager noen intense lysende former på veggen, kvadrater, romber og trapezoider; det minner om verk av den amerikanske kunstneren James Turell, og det varer bare noen minutter. Mye av den kunsten jeg har sett, har jeg med meg i hodet, og den blander seg med den hverdagen som er rundt meg. Det gjør at jeg føler meg rik.

Fotomural av Eline Mugaas: Siri Aurdals ”Havbølger”, 1972, og ”Bølgelengder-rekomponert”, 2016. © Siri Aurdal og Eline Mugaas/BONO 2020. Foto: Adrian Bugge / Courtesy Galleri Riis

Du flyttet til New York som 18-åring. Hva fikk deg til å velge New York?
Det var litt tilfeldig. Jeg dro over for å lære meg engelsk og gå på et ti måneders språkkurs. I løpet av 1989 kom jeg inn på The Cooper Union, der jeg studerte på et fire-års stipend. Før jeg dro hadde jeg søkt Kunst- og håndverkskolen og ikke kommet inn. Det var først da jeg begynte på Cooper Union at det åpnet seg en verden som jeg ikke engang hadde drømt om at eksisterte. Jeg trodde jeg skulle bli maler, men maleriprofessorene var veldig tradisjonelle og konservative. Lærerne så på gutta som genier og på oss jentene som om vi drev med en hobby, så jeg gikk raskt over til skulpturavdelinga. Der var miljøet mer levende, og alt kunne diskuteres. En kunne ta med seg hva som helst inn i klasserommet til diskusjon, og så lenge en var villig til å diskutere et objekt i relasjon til rommet vi satt i, ble det sett på som skulptur. 

Du har i tidligere intervjuer uttalt at den amerikanske fotokunstneren, Nan Goldin, har betydd mye for deg. Hvordan var ditt første møte med hennes kunst?
Jeg så Nan Goldins «Ballade of Sexual Dependency» da jeg var student. Det ble vist som slideshow med musikk til. Det handler om unge menneskers søken etter mening, med narkotika og sex og delvis med vold, men også med glede og kjærlighet. Det som fikk det til å gå sånn under huden på meg, var at avstanden mellom liv og kunst var så liten, som en tynn hinne. Jeg strevde med å få tak i dette. Goldins bilder fikk meg til å reflektere over grensene for når noe blir kunst. Jeg forsøkte å forstå det – både intellektuelt og emosjonelt. I tillegg var bildene tatt i en veldig liten radius i East Village hvor kunstskolen jeg gikk på lå, og jeg kjente igjen mange av stedene og menneskene i bildene fra barene og gatene i nabolaget. Møtet med Nan Goldins kunst satte i gang en prosess som jeg trengte tid til å artikulere. Som 20-åring var det viktig å komme nærmere kunsten, å dra livet mot kunsten. Nå er det akkurat som om det er blitt omvendt -at jeg vil dra kunsten mot livet.

Du har gjort banebrytende arbeid som kurator, blant annet med den viktige utstillingen «Hold stenhårdt fast på greia di». Den utstillingen handlet også om at mange kvinnelige kunstnere ikke har fått samme muligheter som menn. Fortell litt om tankene og erfaringene som førte fram til utstillingen!
Elise Storsveen og jeg erfarte da vi begynte å undervise på kunstskolene på begynnelsen av 2000-tallet, at det blant studentene var en sterk interesse for materialer og metoder vi kjente igjen fra kunst vi vokste opp med – uten at de kjente til tidligere generasjoners opptatthet av det samme. Det var ingen steder å ta med studentene for å vise dem en bredde i hva som ble laget av kunst på1960- og 70-, og delvis 80-tallet i Norge. Særlig kunst laget av kvinnelige kunstnere, var vanskelig å finne, både på museene og på biblioteket. Med den erfaringen i hodet, inngikk vi et samarbeid som co-kuratorer med Kunsthall Oslo, og utformet sammen det som skulle bli den store mønstringen med kunst fra årene 1968 til 1989, der kunstnere som blant annet Siri Aurdal, Sidsel Paasche, Eva Lange og Elisabeth Haarr ble presentert – i alt tyve kunstnere. 

Da vi startet å lete etter verk av disse kunstnerne, møtte vi ofte på overraskende og merkelige holdninger som at det ikke fins nok materiale, det var jo så små kunstnerskap, så små produksjoner…. Men vi fant masse materiale. Vi kunne ha kuratert mange slike utstillinger. Likevel var det vanskelig å få støtte til utstillingen, så det ble ingen publikasjon. Først seks år etter åpningen kunne Kunsthallen gi ut Jorunn Veitebergs bok «Hold stenhårdt fast på greia di: norsk kunst og kvinnekamp 1968-1989». Erfaringen med dette prosjektet gjorde meg oppmerksom på hvor viktig det er for meg med kontinuerlige samtaler og samarbeide med andre kunstnere. Samtalen jeg har gående med Elise Storsveen har pågått siden vi var barn; det er utrolig verdifullt fordi det har vevet seg inn og ut av så mange forskjellige livssituasjoner. Det er også viktig med samtalene med kunstnere fra andre generasjoner enn min – som for eksempel Silje Linge Haaland, Marianne Hurum, Elisabeth Haarr og Siri Aurdal. Jeg er opptatt av hvordan vi har så mye til felles, samtidig som vi også er tydelig formet av den tiden vi ble voksne i.

Det er rart å høre deg fortelle om disse erfaringene og holdningene, for de er tett opp til hva jeg møtte da jeg gikk i gang med å samle materiale til min magistergrad, som omhandlet tre norske avantgardekunstnere - Ragnhild Keyser, Ragnhild Kaarbø og Charlotte Wankel - men det var rundt 1990! Jeg ble også møtt med at det ikke var nok kildemateriale tilgjengelig, kunstnerskapene var små, ikke gode nok, at deres verk var uorginale - at verkene lå for tett opp til deres mannlige lærere på kunstskolene. Det stemte overhodet ikke! Og så viser det seg at slike holdninger fortsatt er ganske utbredt 20-25 år senere…! Det er forstemmende.
Ja, det er seige maktstrukturer, som det tar tid å endre. Det er mange kvinnelige kunstnere som har hatt en stemme i sin samtid, eller så lenge de er i stand til å holde prosjektet sitt aktivt oppe i det kollektive synsfeltet. Det er etterpå de forsvinner ut av syne. Se på prosjektet til Marit Paasche om Hannah Ryggen, for eksempel. Paasche har avdekket at det var ingenting usynlig ved Hannah Ryggen i hennes levetid. Hun stilte ut både nasjonalt og internasjonalt og hadde en sterk stemme i norsk kunstliv. Det er det historiserende feltet som har fortiet henne. Det samme gjelder Sidsel Paaske og – i en litt annen versjon – også Siri Aurdal. Og sikkert mange, mange flere. Og ja, jeg blir sinna på vegne av disse kunstnerne og deres kunstnerskap, men jeg blir også sinna på vegne av alt det vi – publikum, kunstelskerne, kunststudentene – ikke har fått; arven, samtalene, diskusjonene og de nye kunstverkene vi har gått glipp av. 

Hva er planene fremover? 
Dan Graham hadde en utstilling for noen år siden som het «Dan Graham- More of the Same», ha-ha-ha!  Jeg kjenner litt at jeg har kommet dit. Ingen tid å miste. Det er bare å dra pusten dypt og fortsett der jeg slapp.

Lørdag 29. februar kl 15:00 arrangeres det en kunstnersamtale mellom Eline Mugaas og Lotte Konow Lund i Galleri Riis, Arbins gate 7 i Oslo. Velkommen!

hilde.moerch@kunstavisen.no