En kunstens landmåler: Om Johannes Flintoe

Åpnet folks øyne for fjellenes skjønnhet

Vi sier gjerne at de oppdaget fjellet, disse kunstnere som tok med seg skisseblokken sin inn i fjellheimen. Selvfølgelig gjorde de ikke det. Mennesker hadde gjennom århundrene valfartet mellom Østlandet og Vestlandet. Kongen måtte naturligvis gjøre sine reiser gjennom riket, men også pilegrimer som skulle til Nidaros og kjøpmenn på vei til Bjørgvin, var nødt til å ta den vanskelige veien over fjellet. Anekdoter forteller hvordan fint folk på 1700-tallet dro gardinene ned i vognen mens de kjørte over Dovre, slik at de kunne slippe å se det «stygge», karrige landskapet. Bare en generasjon senere var fjellet selve bildet på den norske folkesjel og menneskets evige skjønnhetslengsel. Slik sett kan man kanskje likevel si at fjellet ble oppdaget i denne tiden: Gjennom malerier åpnet slike som Flintoe, folks øyne for fjellenes dramatiske skjønnhet. 

Hvem var Flintoe?

Johannes Flintoe ble født i København av en dansk mor. Hans far, som var soldat og klokkestøper, var norsk. Etter å ha studert i København flyttet Flintoe til Christiania i 1811, der han gjorde lykke som teatermaler. Han fikk i 1819 jobb som lærer ved den nystartede Tegneskolen. I løpet av sin tid som lærer reiste han med og uten studenter gjennom Norge på kryss og tvers, og malte praktfulle landskaper fra Jotunheimen, men han skildret også bygdekultur og folkeliv i Telemark, Hardanger og Trøndelag. Kanskje var det fordi han var en landveiens maler at han valgte bort oljemaling til fordel for gouache, et noe enklere medium å jobbe med underveis. Men gouachen har også sine kunstneriske begrensninger, da den gir et mer opakt og flatt uttrykk enn oljemaling, som er mer gjennomskinnelig.

Med interesse for teater

Johannes Flintoe er en utrolig spennende skikkelse, ikke bare fordi han er vår aller første kunstner, og fordi han var så teknisk dyktig, men også fordi bildene hans legemliggjør et tidsskille i norsk historie: en viktig brytningsperiode mellom opplysningstid og romantikk. Han er på mange måter en rendyrket klassisist, med sine nesten arkitektoniske komposisjoner, og sine nitide detaljer, men samtidig bærer hans vakre utsyn bud om en ny tid, og en flunkende ny kunstforståelse. I mange av hans mest berømte verk ser vi den karakteristiske ryggvendte skikkelsen mot det veldige landskapet, som er selve romantikkens grunnmotiv. Personen i bildet står ikke som en skuespiller på en scene, men representerer betrakteren selv, som en identifikasjonskarakter, som trekker oss inn i opplevelsen. 

Likevel er det noe umiskjennelig teatralsk ved Flintoes arbeider. Det at han var utdannet, og også i noen år jobbet som teatermaler og dekoratør, er i kunsthistorien ofte blitt brukt mot ham. Ingen kan fraskrive ham en stor teknisk dyktighet, men maleriene hans har ofte blitt kritisert for å være flate, litt kulisseaktige og oppstilte. Og lysbruken blir gjerne beskrevet som hard. Men dette er en ganske misforstått kritikk, for Flintoes intensjon var faktisk vel så mye å kartlegge et landskap, som å skildre det kunstnerisk. Han var en kunstens landmåler. 

Flintoe ville beskrive det han han så

Han var ikke først og fremst opptatt av å dramatisere naturen med virkningsfulle lyseffekter, han ville beskrive det han så, så nøyaktig som mulig. Han skapte jevn belysning av den enkle grunn, at det i dagslys er lettere å se detaljene. På sine lange reiser inn i Jotunheimen fungerte han som en førfotografisk dokumentarist. Han tenkte neppe på seg selv som en stor kunstnerånd, slik J. C. Dahl gjorde en generasjon senere. Nei, Flintoe tilhørte den gamle tid, han bar opplysningstidens fornuftsidealer og store kunnskapsprosjekt med seg inn i det nye århundre. Dette ser vi også i hans nitide tekster til bildene, for eksempel til «Bjønnestigvarden, Aurland» fra 1820 [øverste bildet i denne teksten], der han gir meget nøyaktige beskrivelser av fjellet, dalen, selv mosen på avsatsen foran det mektige utsynet. Her er det målangivelser, og til og med beskrivelser av hvordan det er å ferdes i terrenget. (Se nederst i saken, i kilder: Messel, Nils: «Oppdagelse» Fjellet i Norsk kunst: Oppdagelse/formasjon/Visjon)

Fugleværelset

Blant hans mest populære verk er «Fugleværelset», utformet mellom 1840 og 43. Fugleværelset er et venterom på Slottet, der han har skapt en illusjon av at man ser ut over et landskap fra en åpen paviljong. I taket svever er en ørn med et mektig vingespenn. Fugleværelset bærer også i seg denne brytningen mellom klassisisme og romantikk, som går som en rød tråd gjennom hele Flintoes kunstnerskap. Den stramme, arkitektoniske oppbygningen, som rammer inn det åpne romantiske utsynet.

En mann med mange talenter

Johannes Flintoe var en utrolig aktiv mann. Ikke bare var han en svært produktiv maler, han var også en samvittighetsfull og høyt respektert lærer, som spilte en helt avgjørende rolle for den kunstneriske utviklingen til flere av sine elever, som for eksempel Hans Gude. Men det få er klar over et at Flintoe også fungerte som designer. Han formga alt fra arkitekturdetaljer, ornamenter, pengesedler, stoler, gjerder, ovner, vinkanner, ja til og med likvogner. Produktene hans var preget av tidens romantiske, historistiske stil, de var skikkelige og dyktig utført, men manglet originalitet, og det er nok grunnen til at det er som maler, og ikke som designer vi husker ham. Han deltok forøvrig også i foreningslivet, som frimurer, og som styremedlem i det nystartede Nasjonalgalleriet, og han kastet seg aktivt inn i kulturkonflikten mellom Wergeland og Welhaven. Han tok Wergelands parti, og var i 1845 med på å illustrere hans selvbiografiske bok Hasselnøtter. 

Som illustratør viser han også sitt samfunnsmessige engasjement. I sine satiriske karikaturtegninger, skildret han både komiske scener med vognhavari langs landeveien, men også sosialkritiske tegninger som skildret det industrialiserte storbylivet med alkohol og fattigdom. 

Det er rett og slett utrolig hva Johannes Flintoe klarte å skape gjennom et kunstnerliv, og det på tross av ganske alvorlige helseplager. Han skal ha slitt med dårlige nerver, og var også revmatiker, noe som faktisk var grunnen til at han valgte å flytte fra København til Christiania, da det norske klimaet ble ansett som bedre for hans revmatisme. Ironisk nok er det denne helsemessige vurderingen som gjør at vi i dag kan smykke oss med Flintoe som en del av vår kunsthistorie.  

KILDER: Berg, Knut: «Kretsen rundt Tegneskolen i Christiania». Norges malerkunst Bind 1, Gyldendal Norsk Forlag, ss. 197 - 216 
Berg, Knut: «Kretsen rundt Tegneskolen» Norges kunsthistorie: Det unge Norge. Bind 4, Gyldendal Norsk Forlag, Ss 138 – 156. 
Hellandsjø, Karin: «Fjellet i norsk kunst» Fjellet i Norsk kunst: Oppdagelse/formasjon/Visjon, Labyrinth Press, ss.7 – 10. 

monapbjerke@gmail.com