Verk og stemmer i det nye regjeringskvartalet

Det er femten år siden bomben rammet og eksplosjonen forårsaket, som kjent, store materielle skader og drepte åtte mennesker. Et tredvetall andre ble skadet, hvorav flere enn ti personer ble alvorlig skadet. De nye bygningsmassene, det høye sikkerhetsnivået og hele ombyggingen av området er direkte konsekvenser av terrorangrepet. Også kunstprosjektet, både utendørsarbeider og kunsten innvendig, inngår i denne sammenhengen.

Kunstomvisning i det nye regjeringskvartalet

Før påske inviterte KORO, ved kuratorene Helga-Marie Nordby og Drew Snyder, et knippe journalister til en omfattende, 2,5 timer lang presentasjon av kunstprosjektet i det nye regjeringskvartalet. Pressen måtte følge en fastlagt rute fra Outi Pieskis integrerte arbeid AAhkA i pyramiderommet i A-blokka, via samhandlingssonene til D-blokka og videre til Høyblokka. Den offisielle åpningen av det nye regjeringskvartalet, byggetrinn 1, er satt til mandag 13. april, etter at Statsministerens kontor og seks departementer har flyttet inn.

Overordnet fremstår prosjektet som en komplisert, men relativt vellykket sammenveving av ulike tidslag som består av etterkrigstidens integrerte kunst, restaurerte arbeider og nye, stedsspesifikke bidrag. Selv om det nye regjeringskvartalet og kunstprosjektet som inngår i dette foreløpig ikke akkurat gir assosiasjoner til et gesamtkunstwerk på Erling Viksjøs nivå, holder kunstprosjektet gjennomgående høy kvalitet. Kurateringen og plasseringen av objektene fra Departementenes kunstsamling oppleves ikke utelukkende som estetiske valg, men mer som del av en større bearbeiding.

Det nye regjeringskvartalet rommer en av Norges største offentlige kunstsatsinger i nyere tid. Av en registrert samling på 3291 verk er rundt 300 arbeider valgt ut til byggetrinn 1, supplert med nyproduksjoner. Samtidig som om lag 2100 ansatte flytter inn i byggene jobbes det iherdig med montering, lyssetting og formidling av all kunsten. Mye er imidlertid allerede på plass.

Utsikten gjennom godt bevarte teakvinduer i flere av etasjene imponerer og overrasker – det tar tid å orientere seg om hvilke bygninger som ligger hvor. Alt er så nytt. I både A- og D-blokka er det «silkemyke» grå betongvegger, gulv og trappetrinn i eik, og trapper og annet interiør i bjørk. Gjennom samhandlingsgangene mellom byggene blir det tydelig hvordan kunsten er konsentrert i fellesarealer med høy ferdsel. De grafiske arbeidene er det mange av i korridorene rundt om og en rekke av dem vil nok vekke interesse for de ansatte i departementene.

Omvisningen før påske ble ledet av kuratorene Helga Marie Nordby og Drew Snyder, godt supplert av taleføre Elise Storsveen og Mari Slaattelid som hadde tatt seg tid til å bli med for å presentere egne arbeider. Det at de to kunstnerne underveis fortalte vel og lenge om sine arbeider, ga definitivt en følelse av å få komme tett på tilblivelsen av noen hovedverk i det nye regjeringskvartalet.

Gjennomgående er det majestetisk høyt under taket, men dessverre er det også bygget saler der det – for monumentalkunsten – ikke er høyt nok. Enkelte steder er det inngått noen uheldige kompromisser der kunsten går ut, om ikke akkurat ut som en tapende part, så i alle fall som en som må finne seg i å få for liten plass for å komme fullstendig til sin rett. Rundt de tre store maleriene av Vanessa Baird (f. 1963); Lyset forsvinner bare vi lukker øynene (2012), Lenge gikk jeg tidlig til sengs (2013) og To Everything there is aSeason (2014) som nå endelig er samlet i D-blokka burde det ha vært mer rom, og, ikke minst, større takhøyde. Da holder det ikke å lage en åpning i taket for at verkene ikke skal fremstå som inneklemt: De fremstår fremdeles som inneklemt.

Heller ikke alle sammenstillingene av kunstverk er like raffinerte, men den endelige kurateringen, monteringen og lyssettingen ligger, som nevnt, fremdeles et lite stykke frem i tid. Det er i så måte å håpe at pressen får komme tilbake å se verkene til, for eksempel, både Damien Ajavon (tekstil) og Else Marie Hagen (foto) under optimale forhold.

Vel fremme i vestibylen til Statsministerens kontor i D- blokka kan vi endelig få se Hannah Ryggens teppe Vi lever på en stjerne, opprinnelig bestilt til inngangen av Høyblokka i 1958 av Erling Viksjø. Verket har blitt flyttet og står ikke lenger i sin opprinnelige dialog med Inger Sitters arbeid, men med verket Kys mik av Elise Storsveen. Storsveen beskriver eget arbeid som modulbasert og utviklet for å kunne tilpasses ulike rom. Det består av håndvevde bånd i brikkevev – en teknikk med røtter langt tilbake i tid, som hun knytter til både historisk tekstilproduksjon og senere teknologisk utvikling.

Visuelt trekker Storsveen på flere referanser samtidig: bunadsbånd, historiske tekstiler og supporterskjerf. Hun er opptatt av at arbeidet skal romme flere tider på én gang, og at det både kan oppleves som gammelt og nytt. Tittelen til arbeidet Kys mik – «kyss meg» – er funnet i arkeologisk materiale i Gamlebyen, nærmere bestemt: i en beskjed i runeskrift på et storfebein. Inkludert i arbeidet er også en del tekst, både politiske slagord «Dette er fellesskapets eiendom» og «All makt i folket», men også formanende – og i sammenhengen litt humoristiske: «Ingen skam å snu» (Fjellvettregel nr 8)

Det nye regjeringskvartalet er ikke bare et nytt bygg, men et svar på en hendelse. De ca. 300 kunstverkene som nå er innplassert i byggetrinn 1 – og som jeg på ingen måte har fått full oversikt over foreløpig – inngår i dette svaret. For meg ble det, slik det ofte gjør, møte med ett og ett verk og ikke en følelse av dialoger mellom verk i enkelte rom eller på tvers av bygg, som gjorde inntrykk. Størst var det imidlertid å bevege seg nedover i det restaurerte trapperommet i Høyblokka og kjenne på at veggarbeidene, som i sin tid enten ble karakterisert som for dekorativt eller for moderne, nå fremstår som solide og spill levende. Overordnet bidrar kunstprosjektet vi fikk se, til å synliggjøre spenningen mellom åpenhet og kontroll, mellom representasjon og avstand.