En dreining mot sør

Bak etableringen av Kunstmessen i Cape Town ligger en tydelig ambisjon: å skape en profesjonell plattform der afrikanske gallerier og kunstnere kan møte et internasjonalt samlermarked direkte – uten nødvendigvis å måtte gå veien via Europa eller USA. Kunstmessen oppstod i en periode der sørafrikansk og afrikansk samtidskunst fikk økende global oppmerksomhet, ikke minst gjennom profilerte kunstnere som fotografen Zanele Muholi, som for øvrig nettopp var i Sverige og mottok den berømte Hasselblad prisen, «fotografiets Nobelpris».

Zanele Muholi er kanskje den av Sørafrikanske kunstnere som er best kjent i Norge. Muholi insisterer på å bli kalt "they" og utforsker egen identitet på utsiden av tradisjonelle kjønnsroller. Muholi var aktuell på Kunstmessen med et kurs i selvportrett, som ifølge en jeg snakket med var så populært blant unge fotografer at det ble fylt opp før det ble åpnet. Foto: Frank Malaba

At Cape Town ble valgt som messearena er ikke tilfeldig. Byen har lenge vært et kulturelt tyngdepunkt i Sør-Afrika, med sterke gallerier, kunstutdanninger og museer, men også en kompleks historie preget av kolonialisme, apartheid og postkolonial transformasjon.

Samtidig er Cape Town blitt en av de byene der en ny global elite samles når noe «skjer». Investorer, samlere, teknologigründere og kulturaktører har bygget smarte funkisvillaer i åssidene langs kysten syd for byens sentrum, og når kunstmessen åpnes, blir det invitert til champagnefester, private visninger og uformelle sammenkomster. Hvem som inviteres hvor og hvem som gått til innkjøp av hva, blir, etter at dagens program i VIP loungen er over, fort en snakkis – mer eller mindre diskré – mellom utstillingsbodene. Kunstmessen fungerer dermed både som marked og sosial arena. Her etableres nettverk, nye kunstnere oppdages, og kunstens symbolske og økonomiske verdi forhandles. Samtidig demonstres den nye kunstelitens livsstil. Nå skal det være enkelt, bærekraftig og sofistikert. Naturlige materialer, økologisk mat og gjerne med et tydelig uttrykk for sosial og politisk bevissthet. Kunst kjøpes ikke bare for å demonstrere økonomisk evne, men også for å uttrykke ansvar – for klima, for mangfold og for dem som ofte omtales som the underrepresented.

Steven Cohen er en omstridt preformancekunstner som nylig ble sensurert av myndighetene for å utfordre tradisjonelle verdier i forhold til rase og kjønn. Når Kunstmessen lar Cohen fremføre sine «forbudte» opptredener, kan oppleves som et statement i seg selv. Foto: Frank Malaba

Ute i byen

Kunstmessen har også betydning for byens totale kunstøkologi. Salg av kunstverk genererer inntekter til både kunstnere og gallerier, men aktiviteten påvirker også andre sektorer: trykkerier, kunsttransport, installasjonsteknikere og kuratorer får oppdrag i forbindelse med utstillinger og arrangementer. For yngre kunstnere og mindre gallerier kan møter som oppstår under kunstmessen være avgjørende, og føre til invitasjoner til internasjonale utstillinger, residensopphold eller representasjon hos gallerier i andre land.

Særlig viktige roller spilles av institusjoner som samtidskunstmuseet Zeitz Mocca, (storesøsteren til Kunstsiloen i Kristiansand) og veletablerte gallerier som Goodman Gallery og Stevenson Gallery. I områdene rundt «Grünerløkka-aktige» Woodstock og i sentrum kan besøkende delta på et stort antall åpninger, kunstnersamtaler og kuraterte visninger. Resultatet er at messen utvides til en form for byomfattende kunstfestival, med walkabouts, åpne verksteder og mye annet moro.

Dweba Gallery - Kunst og hverdagsrealisme

Et av stedene jeg besøkte i sentrum av Cape Town mens kunstmessen pågikk, var Dweba Galleri – en hip og uformell blanding av kafé og visningssted. Da jeg spurte gallerist Thobile Ndarhana om hvorfor hun ikke var med på messen, svarte hun at hun ikke hadde råd, men at hun heller ikke hadde behov for det. «Mange av dem som besøker messen kommer innom her også, og heldigvis er noen av dem ute for å faktisk kjøpe noe», fortalte Ndarhana. Hun sa videre at messen er viktig, selv om hun ikke deltar og at messen i tillegg til å være viktig for mindre gallerister også er av stor betydning for transportfirmaer, pakkemannskaper, Ubersjafører og cateringfirmaer.

Thobile Ndarana er en ung gallerist som brenner for Cape Towns kunstliv, og gjerne stiller ut lokale kunstnere med tema som kretser rundet «det nære», som relasjoner, familie og kropp. Foto: Dag Blakkisrud

Over en kaffe forteller Ndarhana mer om galleriet og engasjementet for lokale kunstuttrykk. For henne er det viktig å formidle kunst som fremhever hverdagsliv, familierelasjoner og township-miljøer i Cape Town. Motivene er ofte enkle situasjoner – et ansikt, en kropp og en gest – slike motivkretser er veldig kjent i en afrikansk kontekst, men jeg er ikke sikker på hva det kan kalles på norsk. Kanskje det går an å si kunst som befinner seg et sted mellom sosial observasjon og en poetisk form for hverdagsrealisme?

Lytting som kuratorisk idé

Det er tredje gang jeg besøker Cape Town Art Fair som invitert VIP-gjest. Årets utgave oppleves imidlertid annerledes enn de foregående. En viktig grunn til forskjellen er nok det overordnede kuratoriske temaet: Listen – Lytting

Her må jeg bare si det. Til tross for oppfordringen til å lytte: Nesten alle går med nesen i mobiltelefonen. Hele tiden. Er det bare meg som er en grumpy old man, eller er det digitale nærværet grunnen valget av årets tema?

Hvis ikke ville vel valget av lytting som overordnet idé i en kustmesse fremstå som litt av et paradoks? Kunstmesser er vanligvis organisert rundt synlighet, tempo og omsetning. Men her introduseres i stedet en slags etikk: en oppfordring til å senke tempoet, åpne sansene og oppleve møtet med kunst og mennesker som noe relasjonelt.

Men klarer vi det? undres jeg.

Det kuratoriske grepet kommer til syne i messearkitekturen, som for anledningen er inndelt i ulike seksjoner – Tomorrows/Today, Solo og Generations. Enkeltkunstnerskap løftes frem i konsentrerte formater, mens dialogen mellom generasjoner og geografier tydeliggjøres. Det som oppstår er en slags arkivaktig opplevelse, som jeg antar er tilsiktet. Jeg er ikke så glad i å bli påført en slik styrt opplevelse, men det virker som publikum liker det. En ung gallerist fra Kamerun jeg kommer i snakk med slutter seg til begeistringen: «It is just fantastic!»

Du skal også delta og lytte

Det mest markante grepet er likevel at Talks-programmet er fysisk plassert inne i utstillingsrommet. Kunstnersamtaler og diskusjoner blir dermed ikke sidearrangementer, men en del av den samlede estetiske opplevelsen. Grepet bidrar til å jevne ut motsetningen mellom å være utstiller og publikum. Jeg får en følelse av å være inne i en slags Joseph Beuys-aktig sosial skulptur der flere sanser tas i bruk samtidig. Performance og interaktive formater understreker det samme: du skal ikke bare se – du skal også delta og lytte.

Oda Tungodden eneste norske kunstner på Investec 2026. ble representert av Cape Town galleriet 99 Loop, hvor hun også hadde separatutstilling uken etter kunstmessen var over. Foto: Frank Malaba

Mellom Bergen og Cape Town: Oda Tungodden

Mens jeg vandrer rundt i den enorme messehallen og kjenner på spenningsfeltet mellom interesse og irritasjon kommer jeg til Galleri 199. Visstnok det eneste galleriet som representerer en norsk kunstner: maleren Oda Tungodden.

Tungodden er født i Bergen i 1992, men har i flere år beveget seg mellom Norge og Sør-Afrika. Hun tok sin bachelor ved Michaelis School of Fine Art ved University of Cape Town og senere mastergrad ved Kunstakademiet ved Universitetet i Bergen. Studieoppholdet i Sør-Afrika ble imidlertid formativt for den videre utviklingen.

Tungodden deltok i kunstmiljøet i byen, arbeidet med veggmalerier og tegneprosjekter og begynte etter hvert å stille ut. I dag er maleriet fortsatt kjernen i hennes praksis. Bildene er ofte figurative, men beveger seg i et poetisk og psykologisk rom hvor hverdagslige situasjoner får en mer tvetydig eller drømmeaktig karakter.

Tungodden er opptatt av det bakenforliggende: hvilke erfaringer og opplevelser er det som har fått et menneske til å tenke slik eller slik – eller mene det eller det?

I flere arbeider har hun invitert publikum til å delta i samtaler eller situasjoner som oppstår rundt kunsten. I et prosjekt i Zambia sydde hun for eksempel store sakkosekker av malt lerret og inviterte publikum til å sitte ned og snakke sammen, mens hun samtidig malte portretter av deltakerne.

For Tungodden er slike møter en viktig del av kunstens rolle. «Jeg er opptatt av hvordan kunst kan skape rom hvor mennesker faktisk kan bruke tid sammen», sier hun og forteller at hun nylig har etablert et fellesverksted i Bergen, der hun planlegger å gi plass til mange kunstnerkolleger og kanskje også få til residens opphold for kunstnere fra Afrika.

Størst i Afrika, men mindre enn Frieze og Art Basel

Verdien av kunstsalget på messen er vanskelig å fastslå nøyaktig, siden det ikke blir offentliggjort samlede salgstall. Basert på rapporterte salg fra gallerier anslås det likevel at det hvert år omsettes kunst på messen for et sted mellom 100 og 200 millioner sørafrikanske rand, altså rundt 100-120 millioner kroner.

Til sammenligning kan messen Art Basel generere kunstsalg for flere hundre millioner dollar på én uke, mens Frieze London også ligger i en helt annen økonomisk liga.

Kunstmesser er kanskje først og fremst markedsplasser. Inngangsbillettene er dyre, og publikum består i stor grad av folk med økonomiske ressurser til å delta i dette kretsløpet.

Dermed oppstår en litt utrivelig situasjon, som i verste fall demonstrerer den utestengingsmekanismen som messen er tenkt å skulle motvirke: en messe som presenterer kunst fra og om det afrikanske kontinentet, men som samtidig blir utilgjengelig for store deler av lokalbefolkningen i byen der den finner sted.

Eliot Moleba har nylig ferdigstilt sin doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid på Kunsthøgskolen i Oslo, og stilte spørsmål ved konseptet: "hvis det handler om kunst av og for folk i Afrika så burde det være tilgjengelighet for alle". Foto: Frank Malaba

Det er et spørsmål flere kunstnere og kulturarbeidere i Cape Town også selv reflekterer over. Blant dem finner vi den sørafrikanske dramatikeren og forskeren Eliot Moleba, som nylig fullførte sin doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo. Moleba har bakgrunn fra University of the Witwatersrand i Johannesburg, der han studerte dramatisk kunst, og har, blant annet, arbeidet som dramaturg ved The South African State Theatre.

Som en av grunnleggerne av dramatikerkollektivet PlayRiot har Moleba vært opptatt av å utvikle nye fortellinger om post-apartheid Sør-Afrika – særlig historier som berører unge mennesker og spørsmål om identitet, makt og sosial ulikhet. Arbeidet hans befinner seg ofte i skjæringspunktet mellom kunstnerisk praksis og sosial refleksjon. Det perspektivet tok han også med seg inn i samtaler rundt årets kunstmesse i Cape Town.

Selv om det er prisverdig at messen tiltrekker seg et internasjonalt publikum av samlere, kuratorer og kunstinteresserte, påpekte Moleba at inngangsbillettene kan være så høye at store deler av byens egen befolkning i praksis stenges ute. Hans forslag var enkelt: at messen burde sette av én dag der lokalbefolkningen kunne komme inn gratis.

En kamp for å holde seg moderne og eksotisk nok

Historisk kan kunstmesser ses som en videreføring av verdensutstillingene på 1800-tallet. Den gang konkurrerte nasjonene om å vise fremskritt, teknologi og kultur, og kunst var mer eller mindre tilstedeværende.

Gjennom 1900 tallet overtok biennalene mye av den rollen som internasjonale arenaer for kunstnerisk prestisje, som i dag i stor grad fylles av kunstmessene. Men messefenomenet er også utsatt for svingninger i mote og popularitet. Noen messer vokser seg større og mer populære, andre forsvinner. Det er en stadig kamp for å holde seg attraktiv. På begynnelsen av 2000 tallet var jeg hjelpekurator for den første nordiske stand på kunsthåndverksmessen Collect i London. Den gangen med noen få deltagere plassert inne i Victoria & Albert Museum, nå med fast tilholdssted i Somerset House og med stadig stigende ry. Altså et vellykket eksempel. Men kunstpublikum er notorisk utro, og messer oppstår og forsvinner. Derfor er det viktig for arrangørene å stadig oppgradere konseptet sitt – slik at man ikke risikerer å ende som gammeldags eller gjentagende.

Jeg snakker i telefonen med en kuratorvenninne fra Roma. Hun har reist til Mexico City for å være med på kustmessen der, hun synes det er mer eksotisk enn Cape Town. Mange snakker om at Midtøsten kan bli det nye kunstsentrum og at Dubai seiler opp som en kandidat.

Vi får se.