fbpx Nødvendigheten av alternative historier

Nødvendigheten av alternative historier

Små monumenter av Lars Sandås
Lars Sandås, Små monumenter, 2019. Foto: KORO/Niklas Hart
En samtale med Lars Sandås om skulpturprosjektet «Små monumenter».
Små monumenter av Lars Sandås
Lars Sandås, Små monumenter, 2019. Foto: KORO/Niklas Hart

I fjor høst ble det lansert tre nye offentlige kunstverk i Oslo av Lars Sandås (alle finansiert av KORO). «Små monumenter» setter fokus på steder og hendelser som har vært sentrale i rusmiljøet i hovedstaden de siste 40 årene. En av skulpturene skildrer kampen mellom politiet og rusmiljøet på Nisseberget i slottsparken natt til 1. mai 1978. Siden slottet ikke vil ha skulpturen på stedet den var tiltenkt – til tross for at figurene bare er 3,5 cm høye – står verket nå foran Kunstnernes Hus inntil videre. «Eika» ved Akerselva var navnet på et faktisk bøketre, men også området rundt hvor den såkalte Eika-gjengen hang her på begynnelsen av 80-tallet. Gjengen, som hovedsakelig bestod av sniffere, minnes av Sandås gjennom en trebenk av typen som stod der da miljøet var størst. Fortellingen om dem er skåret inn i rygglenet hvor en av plankene er støpt i bronse. «Plata» består av en minnestein med relieffer av skikkelser hentet fra det sagnomsuste rusmiljøet på plata ved Oslo S, som var det viktigste tilholdsstedet for rusmiljøet i byen mellom 1998 og 2004.

– Hvor kom ideen til disse monumentene fra, Lars?

– Det begynte med boka om rusmiljøets historie hvor jeg lager kart over hvor de befant seg til forskjellige tider i historien de siste femti åra.1 Som Osloborger har jeg siden jeg kunne lese aviser sett at de samme narrativene utspiller seg hver sommer omtrent. Næringslivet klager og politikerne sier de skal «rydde opp» i det åpne rusmiljøet, og da syns jeg det har vært interessant å følge med på hvor kort hukommelse folk har hatt. De samme oppslagene dukker opp år etter år, uten at noen løsning på problemet kommer. Rusmiljøene flyttes som regel noen kvartaler, kanskje kommer de tilbake etter en tid.

– Det er vel også der din interesse for kart kommer inn? Som kartlegging av disse forflytningene?

– Det var spennende å ha et fugleperspektiv på dette, for selv om det er journalister som har hatt denne type historiske gjennomganger har ikke dette formatet blitt forsøkt før. Det er klargjørende, fordi linjene er så tydelig gjennom kartene. Perspektivet er tørt og tilsynelatende distansert, men jeg vet hele tiden at det er menneskeskjebner det er snakk om; det er naboen, det er faren til vennene mine, folk jeg kjenner. 

– Tenker du verket som et innlegg i rusdebatten? 

– Absolutt. Jeg prøver å legge frem historien så nøkternt som mulig, uten å velge side. Selv om det blir veldig tydelig underveis hva som ikke funker. Det er mange som jobber i rusfeltet som har vært interessert i prosjektet også, og da har jeg oppnådd noe, tenker jeg. Jeg har egentlig aldri vært så interessert i å lage kunst for andre kunstnere. 

– Om vi tenker i forlengelsen av boka og Små monumenter har vel statens politikk ikke vært å løse problemer i det hele tatt, men snarere forsøkt å skjule dem? Med tanke på turister og plata for eksempel, var det vel nettopp hensynet til turistnæringen som gjorde at rusbrukere ble flyttet fra plata, ikke et ønske om å komme de svakest stilte i møte? 

– Da Sylvi Listhaug (FrP) var helsebyråd ba hun faktisk rusmisbrukerne skamme seg og vise hensyn til det lokale næringslivet! «Ute av syne, ute av sinn» er greia, for det er lite tvil om at det finnes flere borgere som ikke er verdige brukere av offentlige rom og bevisst usynliggjøres. Det som pleide å være offentlig og tilgjengelig for alle er ofte ikke det lenger, heller. Haller på Oslo S og slike ting leies gjerne ut til næringslivet og sånn privatiseres det og holdes fritt for uromomenter av vektere. Det er noe av det jeg forsøker å bote på med boka mi og disse skulpturene. Det er direkte retta mot menneskene i rusmiljøet, jeg ville gi dem anerkjennelse og et rom for å minnes disse miljøenes historie. 

– Det er derfor disse verkene er så viktige, tenker jeg. Fordi de ikke låses i et gallerirom eller en utstillingsperiode, men er der ute i vårt fellesrom, tilgjengelig for alle. Det er del av det fellesrommet som alle ferdes i og dermed blir det også knyttet til det kollektive minnet byen bærer i seg som steder, merker av slitasje, bygninger og alt som markeres av en levd fortid. 

– Nettopp derfor var det så trist at slottet ikke ville ha «Natt til 1. Mai 1978» – som verket heter – på det stedet denne kampen mellom politi og aktører fra rusmiljøet faktisk fant sted, i Slottsparken. De sier ja til kunst og kultur som setter dem i et godt lys, smykker seg med dét, og her får de tilbud om å bidra med denne mørkere del av parkens historie. Verket sier jo ingenting negativt om slottet. Men det virker som det er case closed derfra. 

Små monumenter av Lars Sandås
Lars Sandås, Små monumenter, 2019. Foto: KORO/Niklas Hart

– Trist at det ble sånn. Men for å heve blikket litt finnes det en del andre verker også som synliggjør deler av Norgeshistorien som ikke nødvendigvis er et lyst kapittel. Snublesteinene (Gunter Demnig, 1993–) som viser hvor jødene som ble deportert under krigen bodde før de forsvant, for eksempel.

 – Sånn mot slutten, har du noe å si noe mer generelt om dette med kollektivt minne og alternative historier? 

Snublesteinene hadde jeg med meg da jeg jobbet med skulpturene. Men, generelt er det fint og viktig med parallelle historier. For eksempel står det en plakett ved Lilleborg skole hvor nazistene hadde fengsel under krigen, men hvor også motstandsfolk lagde en anti-nazistisk publikasjon som het «Avantgarden». Så jeg liker at det er sånne påminnelser om hvor sammensatt fortiden er. Samtidig er det alltid huller i det kollektive minnet, som rusmiljøets kjernesteder; tenk på hvor mange familier og skjebner som er forbundet med dem? Det er det jeg ville gjøre noe med. For når de blir jaga vekk blir jo også alle spor av dem vaska vekk. Alt bare forsvinner. Jeg ville minne alle andre om at disse menneskene har eksistert og vært der

1 Lars Sandås: Narkoatlas (Stripa forlag, 2016). 

kjetilroed@gmail.com

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.