Nakenmodell og radikalt maleri

Lars Elton omtaler
En verden av lys
Telemarksgalleriet, Notodden
15. februar – 26. april 2020
Utstillingen er stengt inntil videre

Kviteseid-sommeren i 1900 og Holmsbu-somrene fra 1911 er blitt stående som noen av de viktigste vendepunktene i norsk kunsthistorie. I Telemarksgalleriet på Notodden kan du, når koronaepidemien forhåpentligvis er over, se kunsten til de tre malerne som formet disse sentrale begivenhetene: Oluf Wold-Torne, Thorvald Erichsen og Henrik Sørensen. Denne omtalen av «En verden av lys» vil fortelle litt om en utstilling som tar sitt utgangspunkt i historien om tre kunstnere som preget utviklingen av norsk maleri rundt århundreskiftet og tidlig på 1900-tallet. Ifølge Telemarksgalleriet regnes kunstnerkolonien i Holmsbu som den største og lengstlevende i norsk sammenheng. Men selv om forløperen i Kviteseid, midt i Telemark, var mer beskjeden i størrelse, er denne kunstnerkolonien like viktig fordi det var her vi først så overgangen til et lysere, farge- og formorientert maleri, et uttrykk som skulle prege norsk malerkunst i 50 år.

I spissen for denne bevegelsen stod de to kameratene Oluf Wold-Torne (1867-1919) og Thorvald Erichsen (1868-1939). De hadde studert sammen i København, og i 1890-årene hadde de vært i Paris og fanget opp tidens nye tendenser. Da de kom til Kviteseid jobbet de først med symbolismen i mørke og stemningsmettede bilder. I 1900 kom det viktige skiftet under oppholdet i Telemarksbygda. De slapp lyset til. Her malte de flere av det vi senere gjerne omtaler som deres hovedverk. De var i hvert fall banebrytende i sin tid, som Oluf Wold-Tornes «Unghesten» og «Aspetreet», og Thorvald Erichsens «Skogsinteriør» og «Fra Kviteseid i Telemark». Senere slo de seg sammen med 15 år yngre Henrik Sørensen (1882-1962). De ble kjent med ham, henholdsvis, i Paris i 1905 og på Lillehammer i 1907. Sammen regnes de tre som «foregangsmenn for det franskinspirerte lysfylte fargemaleriet i Norge, med farge og form som maleriets viktigste virkemidler.»

Sørensen hadde studert med Henri Matisse, en av den moderne malerkunstens banebrytende pionerer. Det var en kunstner Sørensen sa han hadde lært mer av på ett kvarter «(…) enn av samtlige lærere jeg har hørt på». Innflytelsen skulle vise seg å passe utmerket for samarbeidet med Wold-Torne og Erichsen. Han sluttet seg til de to vennene i Kviteseid i 1910, og sammen dyrket de fascinasjonen for den nye, franske kunsten. Innflytelsen fra Matisse var tydelig, blant annet slik vi kan se det i Sørensens maleri «Fra Kviteseid» (1910). Året etter, i 1911, grunnla de tre kunstnerkolonien i Holmsbu sammen, etter at Wold-Torne hadde kommet dit først.

Buen ble spent høyt i tittel og ingress, og til dem som har bygd seg opp forventninger må jeg dessverre beklage: De som fantaserer om ville fester, frivol seksualitet og rikelig tilgang på rusmidler vil bli skuffet. For selv om Henrik Sørensen fristet med nakenmodell og grammofon med Wagner-operaer for å lokke kunstnerkolleger til sommersamlingene i Holmsbu, var det familieliv og nøkterne holdninger som preget kunstnerkolonien. Ifølge Telemarksgalleriet skapte de tre kollegaene «(…) et antibohemsk miljø, der nøkternhet, arbeidsflid og diskusjoner om litteratur og kunst var viktig.» Så det var svært få paralleller mellom Holmsbukolonien og Kristiania-bohemen i 1880-årene, som med Hans Jæger og Christian Krohg i sentrum hadde fri kjærlighet og skandalemakeri høyt på agendaen – grovt sett.

De tre kunstnerne satte spor etter seg i norsk kunsthistorie. Året før de kom sammen første gang vakte Henrik Sørensens maleri «Svartbekken» stor oppmerksomhet på Høstutstillingen i 1909. Senere skulle det, ifølge Svein Olav Hoff, tidligere direktør ved Lillehammer kunstmuseum, bli kalt «verdens første ekspresjonistiske maleri» av kunstkritiker Roger Fry. Så de tre kunstnerne stod for radikale holdninger i samtiden. I dag er de to eldste, Wold-Torne og Erichsen, ikke like kjent som Sørensen, men de er like fullt helt sentrale personligheter i vår moderne kunsthistorie. 

I dag er det først og fremst Sørensens navn som knyttes til Holmsbu. Han tok lederrollen i kunstnerkolonien. Det sies at han var “pott og panne” i sommersamlingene ved Drammensfjorden. En annen grunn til at det først og fremst er hans navn som knyttes til Holmsbu i dag, skyldes, ikke minst, at den ene av to samlinger som bærer hans navn ligger her. Men det skal ikke glemmes at «Holmsbu Billedgalleri / Henrik Sørensens samlinger», som er navnet de bruker på nettsidene, ble bygget til minne om alle de tre Holmsbumalerne. Det hører også med til historien at Sørensen ble en maktfigur i norsk kunstoffentlighet. Hans utsmykning fyller fondveggen i sentralhallen i Oslo Rådhus, og han hadde mange viktige verv i sentrale kunstinstitusjoner. Hans radikale holdninger i mellomkrigstiden er blitt hyllet i ettertid, men han ble også vurdert som én som stod i veien for den moderne utviklingen i billedkunsten, både før og etter andre verdenskrig.

Da Wold-Torne døde av spanskesyken i 1919, 51 år gammel, førte Erichsen og Sørensen tradisjonen videre med årlige sommersamlinger i Holmsbu. Erichsen var tidvis på Kjelsøy i Telemark, men fra 1931 var Holmsbu hans faste sommersted. Han giftet seg aldri, og frem til han døde i 1939 bodde han hos Wold-Tornes enke i Holmsbu. Sørensen ble også værende i Holmsbu, helt frem til sin død i 1962 da Holmsbukolonien ble oppløst. Det er allerede over 50 år siden, men Holmsbu Billedgalleri holder minnet ved like. Det er for øvrig ett av landets vakreste kunstmuseer, med en markant arkitektur og et eksepsjonelt fint samspill mellom arkitektur og natur. Skogen bak galleriet står, for øvrig, urørt slik de tre kunstnerne skildret den i sin tid.

De tre kompanjongene samlet over 40 kunstnere i Holmsbu gjennom de 50 årene kunstnerkolonien eksisterte. I et intervju i 1935 sa Henrik Sørensen dette om hvorfor så mange kunstnere gjerne kom til Holmsbu: «Det er lett å svare på. Fordi Holmsbu og især Støa og Jarenskogen er så skjønn, rikartet og har et herlig `lys` som vi malere kaller denne sølvblå, varme soldisen som kommer inn med sønnavinden – og svøper hele sommerherligheten inn i noe halvt uvirkelig spill av nær og fjern.» Det skal nok legges til at det sosiale og faglige fellesskapet var minst like viktig. Men ville fester og seksuell revolusjon, det skal det ikke ha vært grunnlag for i Holmsbu.

Bli med Målfrid Ravnåsen Vangen, museumspedagog ved Telemarksgalleriet og NIA/Norsk Industriarbeidermuseum, på en vandring gjennom utstillingen:

lars.elton@kunstavisen.no