fbpx Kvinnens plass er ikke lenger på kjøkkenet

Kvinnens plass er ikke lenger på kjøkkenet

Kvinnene er i flertall blant norske kunstnere. Men de omsetter for en brøkdel av det mannlige kunstnere selger for. Irmelin Slotfeldt Papafava er én av mange ukjente, kvinnelige kunstnere som nå kan få ny oppmerksomhet. Nasjonalmuseet har kjøpt inn ett av hennes store malerier, «Albero della Vita no 1», eller «Livets tre» fra 1981. Det ble vist på hennes utstilling i Oslo Kunstforening i 1985, men da solgte hun så å si ingen ting.  FOTO: Nasjonalmuseet / Børre Høstland 
Den selvfølgelige tittelen over denne kommentaren burde være totalt unødvendig. Men den står der fordi det ikke finnes noen proporsjonal sammenheng mellom antallet kvinnelige kunstnere og deres representasjon i statistikkene på kunstfeltet. Det er det noen som forsøker å gjøre noe med. 

Like før jul fikk vi en ny runde i mediene om menns dominans i kunstlivet. NRK slo opp at topp-ti-listen over de nålevende, norske kunstnerne som tjener mest var tapetsert med menn. Kun ni prosent av omsetningen i annenhåndsmarkedet, på auksjoner, i kunsthandler og nettsteder, var kunstverk laget av kvinner. Kun én kvinne brøt seg plass i det maskuline topp-ti-selskapet. Det var – ikke uventet – Ida Ekblad (født 1980). Se NRKs reportasje her

Mathilde Dietrichson, Sigarrøykende gutter, 1877, FOTO Nasjonalmuseet / Børre Høstland 
Mathilde Dietrichson (1837–1921) er blant de glemte kunstnerne Nasjonalmuseet har kjøpt inn. Hun var en av få kvinnelige kunstnere som greide å leve av kunsten sin på 1800-tallet. «Sigarrøykende gutter» ble malt i München i 1877.  FOTO: Nasjonalmuseet / Børre Høstland 

Da NRK slapp nyheten var Nasjonalmuseet tidlig ute med informasjon om sin satsing på innkjøp av kunst laget av kvinner. Under Karin Hindsbo og Stina Högkvists ledelse har det å øke andelen kvinnelige kunstnere i Nasjonalmuseets samling vært prioritert. Hindsbo har fremsnakket kvinnelige kunstnere siden hun kom til Norge i 2012. Før Högkvist rykket opp til stillingen som avdelingsdirektør for museets samling, gjorde hun seg bemerket som kurator for flere utstillinger med kvinner i Museet for Samtidskunst, inkludert Sidsel Paaske (2016) og Tori Wrånes (2017). Les om Nasjonalmuseets innkjøp her.

Underrepresentasjonen av kvinnelige kunstnere gjelder de fleste kvantitative statistikker i kunstlivet. Bortsett fra kvinneandelen i yrket og ved utdannelsene, der kvinnene er i flertall. Slik var det ikke for hundre år siden. Det at menn dominerer omsetningen i annenhåndsmarkedet skyldes primært døde kunstnere som Edvard Munch (1863–1944), Harald Sohlberg (1869–1935) og Jakob Weidemann (1923–2001). Men det at det nesten bare var mannlige kunstnere da disse var virksomme, er en sannhet med modifikasjoner.

Charlotte Wankel, Uten tittel, 1932, FOTO Nasjonalmuseet _ Børre Høstland
Charlotte Wankel (1888–1969) er blant de kvinnelige kunstnerne Nasjonalmuseet satser på med innkjøp den siste tiden. Hun malte «Uten tittel» i 1932, etter at hun var blitt sablet ned i norske aviser ved to anledninger. Etter slaktofferet av hennes separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1930 stilte hun aldri mer ut i Norge. I fjor fikk Wankel sin renessanse da Galleri F15 viste en meget populær utstilling med hennes livsverk. Våren 2020 skal vises i Nasjonalmuseet – Arkitektur.  © Charlotte Wankel/BONO FOTO: Nasjonalmuseet / Børre Høstland 

På et bilde fra Fernand Légers Academie Moderne i Paris i 1929, gjengitt i Hilde Mørchs bok «Charlotte Wankel og l’esprit noveau» (Forlaget Press 2019) er det fem mannlige og åtte kvinnelige studenter. Så hypotesen må være at det har vært mange kvinnelige kunstnere opp gjennom historien, men at de er blitt glemt fordi de måtte gi opp kunstnerkarrieren som en følge av tidens kjønnsrollemønster. Eller fordi de er blitt overkjørt av den mannsdominerte kunstbransjen.

Jeg nevnte Weidemann tidligere, og en av dem som klart tåler en sammenligning er Irmelin Slotfeldt Papafava (født 1933). Hun giftet seg med en italiener i 1960, og bor i Padova. Nasjonalmuseet kjøpte ett av hennes malerier i høst, men hun burde vært innkjøpt av Nasjonalgalleriet allerede i 1985. Da holdt hun en oppsiktsvekkende utstilling i Oslo Kunstforening uten å selge stort. Maleriene hadde stort format, og de var malt i en stilisert flateteknikk med store, abstrakte fargefelt. De var gode da, og de er gode nå.

Irmelin Slotfeldt, fotografert foran ett av de store maleriene hun viste på separatutstillingen i Oslo Kunstforening i 1985
Irmelin Slotfeldt ble lagt merke til da hun debuterte på Høstutstillingen i 1959. Hun hadde studert med Kai Fjell, men hadde utviklet sin egen stil. Året etter giftet hun seg med en italiener, og siden er hun (grovt sett) blitt glemt i Norge. Her er hun fotografert foran ett av de store maleriene hun viste på separatutstillingen i Oslo Kunstforening i 1985.  FOTO: Elin Mack 

Kvinneandelen i norske kunstmuseers samlinger er lav. Når du legger til at den gjennomsnittlige innkjøpsprisen for kvinnelige kunstneres verk ligger på en brøkdel av hva mennene blir innkjøpt for, får du en dobbel diskriminering. Og selv om Nasjonalmuseet nå har begynt å kjøpe kunst laget av kvinner, er det fortsatt store hull i samlingen. Flere har påpekt at veldig mange kvinnelige kunstnere som lever og er virksomme knapt nok finnes i samlingen. Bevisstheten rundt den skjeve kjønnsrepresentasjonen begynner å sive inn i museene. Men det er fortsatt langt igjen – veldig langt – før vi er fremme ved kjønnsmessig likestilte samlinger som speiler demografien i den norske (kunstner-)befolkningen, i dag og gjennom historien.

lars.elton@kunstavisen.no 

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.