Helgenkåring og helsepolitikk i koronaens tid

NURSE - et digitalt kunstprosjekt av Espen Mathias Behn (maler) og Mona Pahle Bjerke (medskaper: tekst og film). 

Flere forsøk på å fornye kunstformidlingen i koronaens tid har preget disse siste unntaksukene og månedene. I det som er en politisk høysang til helsearbeideren på den ene siden, og et intimt og intenst møte mellom ord og bilde på den annen, lykkes Behn og Bjerke i særdeleshet.

Det er i de siste ukene gått inflasjon i ordspill over Gabriel Garcia Márquez’ roman om sykdom og forelskelse, Kjærlighet i koleraens tid fra 1985. Jeg har mistet telling på hvor mange ganger jeg har lest om «kunnskap i koronaens tid», «kreativitet i koronaens tid» og selvsagt «kunst i koronaens tid.» En slik betrakting skal likevel ikke ta noe ifra slike påkallelser og referanser; sistnevnte er visselig blitt politisk signifikant som innbegrepet av et nytt og mer løsningsorientert kulturliv – et som i møte med medisinske, sosiale og økonomiske barrierer har imponert i å levere alternative erfarings- og formidlingsplattformer.

ORDENE OG BILDENE

Prosjektet NURSE, et samarbeid mellom Espen Mathias Behn og Mona Pahle Bjerke, som består av bilder, tekst og film, faller definitivt innunder fanen «kunst i koronaens tid» på flere måter, så vel som innenfor et rammeverk hvor ord og bilde kretser om og rundt hverandre.

Et av de mest komplekse og dyptliggende fasetter i den tekstlige kunstens forhold til den visuelle, er nettopp relasjonen mellom ord og bilde. Kan ord og bilde definere hverandre gjensidig? Har de symmetrisk tegnverdi? Eller gjør de ulike ting, opererer på ulike måter og med så ulike språk at de i siste hånd snakker med forskjellige stemmer? Kunsthistoriefaget, til tross for at det mer enn noe annet er et gjenstandsfelt, bygget opp rundt sine objekter og intenderer fremfor alt å fortelle igjennom sine gjenstander, er også et språkfelt. En disiplin som legger språk, begreper og beskrivelser rundt, imellom, over, under sine objekter og artefakter. 

Mange kunstnere vegrer seg også for å for tydelig begrepsliggjøre og språkforklare sitt arbeid; Å heller «la betrakteren selv gjøre sine egne tanker» er et mye-repetert credo i kunstlivets ellers konstante trang til selvkommentering. Mediespenningene som utgår fra denne problematikken ligger som en rød nervetråd i Behn og Bjerkes prosjekt. 

HELSE OG HELGENER

NURSE omfatter fire malerier, tekst og en film som vi kunne si forener de to førstnevnte i ett format. Det er altså ikke noe som bare skal leses, slik denne anmelderen forstår, som et bidrag til kategorien «digitale utstillinger», men også som en utforskning i hvordan samspillet mellom ordene og bildene, utlegningen og gjenstanden kunne sies å smelte sammen. Bjerkes rolle er også, slik filmen innledningsvis slår fast, som «kunstnerisk medskaper», ikke kritiker eller kommentator. 

Utover å rent faktisk være et eksempel på kunst i koronaens tid er også NURSE et prosjekt om koronaens tid. Tittelen spiller på sykepleieryrket som hovedrolle i et drama som har vært og ennå i høyeste grad er på liv og død. I disse fire bildene, som med ulike formale utgangspunkt behandler sykepleieren som motivfigur, reflekterer Behns malerier over katastrofen som ikoniseringsinstrument. I Pahle Bjerkes intense og velfremførte tekst henvises det til hvordan sykepleierne for mange et blitt selve heltebildet i pandemien. Symboliseringsviljen i et samfunn korrelerer med krisetenkningens psykologiske logikk; i traumatiske perioder forsterkes behovene for fanebærere og forbilder. 

Det klareste eksempelet på dette er maleriet Ikon (fig. 1). Her ser vi nettopp ideen om «sykepleieren som helgen» dramatisert. For nettopp å understreke tidløsheten i spørsmålene omkring helse, død og omsorg visualiserer Behn også sykepleieren i det bysantinske ikoniske idiomet: Den klassiske gullbakgrunnen vi kjenner fra ikonmaleriet og glorien helliggjør og helgenkårer den medisinske skikkelsen, og gir respiratormaskinen den nærmest ikonografiske attributtpotensen til et krusifiks eller pasjonsinstrument. Ikon er smertefullt aktuelt motiv som på en makeløs måte kollapser stilhistorie og samtid i ett, hyperkonsentrert tablå.

HELSE OG HISTORIE

Bildene lever på denne måten med kunsthistorien inni seg, ikke bare i et bilde som Ikon, men også i et som Alkymist (fig. 2), hvor Behn benytter seg av Johannes Vermeers Kvinne med vekt som forelegg. Her ligger det samme alvoret under i drøftelsen av medisinen og legevitenskapen som frelsende instanser, samtidig som Behn tillater seg å leke med den hollandske barokkens lysmodellering på den ene siden, og surrealistiske spill på spenningen mellom dag og natt på den annen.

Gjennomgående kan Behns maleri og penselføring sende tankene til Lena Cronqvists forenklede, men umiddelbare og slående koloristiske skjema, eller Alfred Wallis’ lekne linje. I likhet med Cronqvists temakrets glir også Behns tidvis over i det ubehagelige, som i maleriet Englevakt (fig. 3) hvor vi ser en ansiktsløs kvinnelig sykepleier hvis kropp, nærmere bestemt lunger, er blitt tilkoblet det medisinske utstyret hun betjener. I det som nærmest er blitt en cyborg-aktig figur ligger den teknologiske forlengelsen som en svulst i den ene lungen og alluderer til den helserisikoen som yrkesgruppen har utsatt seg for. 

Denne får også et eksponert menneskelig ansikt i Volven (fig. 4), som iscenesetter sykepleieren som en slags arkaisk-mytologisk trollkvinne. Furene i fjeset som først kan virke som ritualistisk ansiktsmaling, og nettopp spiller på denne forbindelsen i tittelen, skjønner vi er spor etter medisinsk utstyr som boret seg inn i huden, fysiske ekko av uendelige netter.

STEMMENS OG STILLHETENS SEIER

Begrensningen til bare fire verk fungerer utmerket i å levere en intim kvalitet til selve erfaringen av maleriene og ikke minst med å legge til rette for dyplesning og betrakting. På et vis skriver dette seg inn i en slags «slow looking»-tendens, som fikk et toneangivende bidrag med Shari Tishman’s bok Slow Looking: The Art and Practice of Learning Through Observation fra 2017. Denne tålmodige konsumlogikken gjør noe med oss, virker skjerpende på den visuelle konsentrasjonsevnen, fører oss tettere innpå vår egen sansning. 

Det samme gjør også Pahle Bjerkes verbale utlegning, som jeg leser/opplever som en slags performance. Denne ville ha kunnet risikere å kollidere med bildene selv i sin retoriske tilstedeværelse og at vi som betraktere endte opp i en situasjon hvor de to uttrykkene snakket i munnen på hverandre. Tvert imot, Bjerkes inngang til og velbalanserte eksposisjon av hvert enkelt bilde ikke så mye fortetter som forløser malerienes formale og historiske premisser. 

NURSE lykkes derfor ikke bare med å være informert formidling av interessante og høyaktuelle bilder, men forener to språkformer til det punktet hvor helheten overskrider summen av sine deler. Den får frem på elegant, kontant og klart vis hvor mye språklighet som også ligger utenfor kunstverket, ikke minst med tanke på å kunne forvalte og forløse en kunnskaps- og erfaringsdimensjon uten hvilken verkene ville være fattigere. 

Både i sin intime verksnære konsentrasjon, ikonografiske relevans, velproduserte presentasjon og politiske aktualitet er NURSE både et verdifullt bidrag til utvidelsen av utstillingsbegrepet, måten kunst formidles på, så vel som et kritisk tilskudd til en kunstnerisk språkforståelse.

simenkn@gmail.com

Se videoen NURSE av Behn & Bjerke på Vimeo