Folket og (kunst-)samlingen

«Har vi møttes før? – Kunst fra samlingen gjennom 200 år»
Lillehammer Kunstmuseum 
23/11 2019 – 19/4 2020

De fleste vil kjenne igjen situasjonen der du møter noen du mener du kjenner, men du greier ikke å komme på hvem det er, hva vedkommende heter, eller hvordan dere kjenner hverandre. Med utstillingstittelen «Har vi møttes før?» inkluderer Lillehammer Kunstmuseum publikum fra første stund. I det åpne spørsmålet ligger det både en invitasjon og en utfordring. Den sier at den nye samlingspresentasjonen vil by på gjensyn. Samtidig antyder spørsmålet at publikum kan og vil møte ting de ikke har sett før, og at disse kunstverkene likevel kan vekke minner. Eller at de kan være en utfordring å kjenne igjen. I spørsmålet ligger også en kalkulert forventning om forvirring. Det skyldes at den nye samlingspresentasjonen kan sette kjente kunstverk inn i sammenhenger du aldri har sett dem i før. Dette kan publikum reagere på og oppleve på mange måter.

Det å jobbe med samlingens innhold og presentasjonen av den, går som en bølge gjennom vestens kunstmuseer. Blant flere andre åpnet Moderna Museet i Stockholm og Museum of Modern Art/MoMA i New York med totalt nye samlingspresentasjoner i løpet av høsten. Dette behovet for å revurdere hvordan samlingene presenteres skyldes blant annet fornyet og oppdatert interesse for spørsmål knyttet til representasjon og identitet, der kjønn, minoritetsgrupper, geografisk tilhørighet og etnisitet er blant de faktorene som granskes med nye øyne. Det hører også med at de store kanoniserte kunstnerne ikke lenger skal få trone alene på pidestallen, men at det er kommet til en anerkjennelse av at kunsthistorien er mer fasettert og mangfoldig enn publikum har vært vant til å se. Denne tendensen har vi sett her hjemme med en rekke utstillinger som har trukket frem glemte og ukjente kunstner.

Den økte bevisstheten rundt identitet knyttet til samlingene strekker seg også inn i Norge. Her hjemme vil mange huske at Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) i Tromsø stuet bort samlingen i 2017. I forbindelse med hundreårsjubileet for samefolkets første landsmøte i Trondheim, overlot NNKM bygningen midt i Tromsø sentrum til Riddo Duottar Museat, også kjent som De samiske samlinger i Karasjok. Det kom en del kritikk mot museumsovertagelsen «Sámi Dáiddamusea». Men det var samtidig et så radikalt grep at NNKM både ble tildelt Kunstkritikerprisen og hedret som «Årets museum 2017». NNKM tar samme grep når de i mars nok en gang tømmer museets utstillingsrom for å fylle dem utelukkende med kunsthåndverk.

Revisjoner av samlingene er i ferd med å bli vanlige. I Bergen jobber Kunstmuseet Kode mer eller mindre kontinuerlig med sin samlingspresentasjon. Det er jo prisverdig, men det har blant annet ført til at de fjernet den engasjerende og veldig fine presentasjonen av den banebrytende og radikale Bergensskolen fra andre halvdel av 1960-tallet. Datoen er ennå ikke bestemt, men til sommeren åpner Munchmuseet i nytt bygg og med en ny presentasjon av egen samling. I tillegg til Munchs testamentariske gave til Oslo, omfatter samlingen også Stenersen-samlingen og samlingene etter kunstnerne Amaldus Nielsen og Ludvig O. Ravensberg. Hvordan de vil bli presentert er et sentralt spenningspunkt. Størst spenning knytter det seg like fullt til Nasjonalmuseet og deres samlingspresentasjon. Det har vært noe debatt rundt spørsmålet, blant annet om samiske kunstneres representasjon. Museet har en kjempeutfordring, blant annet fordi de skal kombinere billedkunst, design og arkitektur fra de fire tidligere museene som ble slått sammen til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i 2003. Det knytter seg også stor spenning til Kunstsiloen i Kristiansand, der Sørlandets Kunstmuseum og Nicolai Tangens samling skal samles under ett tak.

Men først ut er altså Lillehammer Kunstmuseum, som har tatt hele museet i bruk for å presentere samlingen. Tidligere har vi vært vant til at arkitektkontoret Snøhettas nybygg, som stod ferdig til De olympiske vinterleker i 1994, blir brukt til skiftende utstillinger, mens samlingen er blitt presentert i den øverste etasjen av arkitekt Erling Viksjøs kinobygg fra 1964. «Har vi møttes før?» presenterer over 300 utvalgte kunstverk fordelt på 28 historier, gruppert rundt i museets mange saler. Det er museets nye sjef, Nils Ohlsen, som har stått for utvalget, og det er verdt å merke seg at han opererer med «historier», ikke «temaer». Det innebærer at han som kurator er mer opptatt av å fortelle om sammenhenger og kunstens forhold til samfunnet rundt, enn å se på rene kunsthistoriske sjanger- og temakategorier. I all hovedsak følger monteringen en normal kronologi, men historiefortellingene griper over ulike tidsepoker og blander kunstverk fra ulike stil- og tidsepoker.

Dette er et grep som er lett å like. Det kommer til syne blant annet gjennom bruk av historiske fotografier og ulike (bruks-)gjenstander som knytter an til de kunstverkene som presenteres. Flere steder er det også små installasjoner spesielt tiltenkt barn der de tillates en viss interaktiv involvering. Historiene tar gjerne utgangspunkt i ulike spørsmål, som «Hva er spesielt med fargen rødt?», «Hvordan har barn blitt fremstilt i kunsten opp igjennom tidene?» og «Hva har tresnitt fra Japan og Frits Thaulows landskaper til felles?» Kurator har uttalt at hensikten med denne løsningen er å snakke til et bredt publikum, og at dette er viktigere enn å gjøre noe originalt som ingen andre har gjort før. Nils Ohlsen, som var Avdelingsdirektør eldre og moderne kunst ved Nasjonalmuseet i perioden 2010–18, ønsker å gjøre kunsten relevant for alle og knytte den til livet som sådan.

Lokal forankring: Hans H. Lies portrett av Ole Nilsen Knipen (1805-1901) er med i utstillingen, selv om det vanligvis befinner seg i Maihaugens samling. Det historiske fotografiet viser både staselige omgivelser og en nøysom klesstil. Lie levde fra 1867 til 1918. © Hans H. Lie / BONO – FOTO: Hans H. Lie / Maihaugen

Sammenlignet med Nasjonalmuseets kommende samlingspresentasjon er ikke Lillehammer Kunstmuseums drøyt 300 verk spesielt stor. Utstillingen er like fullt såpass omfattende at den gjerne kan fordøyes gjennom flere besøk. Men det er like vel noe som skurrer. Til tross for de publikumsvennlige grepene blir jeg ikke så begeistret over utstillingen som jeg hadde ventet. De ytre grepene, som komponist Jon Balke og billedkunstner Tone Myskjas aktivisering av trappehusene og bruken av «fremmede» elementer som utdyper historiene, er tiltalende. Det min manglende entusiasme koker ned til er at jeg opplever at de ukjente verkene og de overraskende sammensetningene er for få og lite markante. Det ligner litt for mye på slik samlingen er blitt presentert tidligere. Jeg opplever, med andre ord, ikke at den kraftige utvidelsen av arealet bidrar, i vesentlig grad, til å skape en ny og annerledes oppfatning av kunstmuseets samling.

Lillehammer Kunstmuseum har en av de fineste kunstsamlingene i landet. Og de holder til i ett (eller rettere sagt, to) av de fineste museumsbyggene i Norge. Og det er verdt å merke seg at dette er det eneste kunstmuseet i den nye regionen Innlandet, et fylke hvis areal er 20 prosent større enn Danmark. Kunstmuseet er konsolidert i Stiftelsen Lillehammer Museum, sammen med blant andre Maihaugen og dikterhjemmene til Sigrid Undset og Bjørnstjerne Bjørnson. De historiske fotografiene og gjenstandene er lånt inn fra disse museene. Museumsteknisk samarbeid er én ting, men det er de egne kunstverkene som først og fremst skal bære en utstilling som dette. Derfor kunne jeg ønsket et enda skarpere blikk på de skjevhetene og manglene som sikkert finnes, og ikke fullt så stor oppmerksomhet rundt de mange verkene som er bærebjelker i norsk kunsthistorie. Men det fineste med hele utstillingsgrepet er basert i direktørens omsorg for publikum: Sentralt i utstillingen er en vegg satt av til skiftende presentasjoner av kunstverk museet har fått låne av sitt publikum. Her vises kunst som vanligvis henger på stueveggen hjemme hos vanlige folk, og de blir videointervjuet om kunsten og hvorfor den er viktig og kjær for akkurat dem som eier kunsten. Akkurat dette vil jeg huske i lang tid.

lars.elton@kunstavisen.no