fbpx En utstilling med mange høydepunkter

En utstilling med mange høydepunkter

Fabrice Monteiro, Prophecy #6, 2013 © Fabrice Monteiro.  Courtesy of the artist and MAGNIN-A gallery

Alpha Crucis – Afrikansk samtidskunst
Astrup Fearnley Museet 
31. jan. - 17. mai 2020

Astrup Fearnley Museet har i presentasjonen av sin storsatsing Alpha Crucis, (stjernebilde på den sørlige himmelhvelving) lagt vekt på mangelen på en etablert infrastruktur for produksjon, visning og salg av samtidskunsten på det Afrikanske kontinent. I fravær av å kunne bygge på kompetansen i etablerte gallerier og museer for å kunne orientere seg og gjøre sine valg, noe som har vært prosessen når de har arbeidet med utstillinger fra andre verdensdeler, har museet valgt å henvende seg til André Magnin. 

Kurator Magnin

Magnin er en nestor i formidlingen av kunst fra Afrika. Han har arbeidet med dette materialet siden han i 1989 var del av kuratorteamet bak utstillingen Magiciens de la Terre. En utstilling som var et ledd i feiringen av 200 års jubileet for den franske revolusjon. Kunstnere fra hele verden ble der ført sammen ut fra en vilje til å løfte frem ideen om kunst som et ledd i å skape en universell samforståelse blant mennesker av alle etniske, kulturelle, religiøse opphav og geografiske plasseringer. Kunstnere var ikke talspersoner for lokale agendaer og tradisjoner. De representerte kunstens magiske kraft til å skape en egen verden av estetiske opplevelser. 

Likeverd og mangfold ble hedersord for en fremtidig kulturpolitikk, og idealer for en fremvoksende slekt av frihetselskende verdensborgere. Det er denne tradisjonen Magnin fører videre i sitt kuratoriske arbeid.

Verkene plasseres inn i relevante sammenhenger

Magnin understreker at han har en forkjærlighet for kunst som utfordrer konformitet og den gode smak. Ut over dette finner vi i liten grad noen dyptgående analyse eller drøfting av kunstverkene og deres estetikk i katalogen. De fleste av kunstnerne er ukjente for et norsk publikum. Museet har derfor fått utarbeidet informative veggtekster om den enkelte kunstner, og plasserer dessuten verkene inn i en konkret politisk, kulturell og historisk relevant sammenheng. Noe som er helt avgjørende for at flere av de mest slående enkeltarbeidene får en ekstra dimensjon av aktualitet. De blir noe mer enn eksempler på at vi også på det Afrikanske kontinent finner et mylder av kunstneriske uttrykk som spenner over et bredt spekter av medier. En aktualitet som nok er nødvendig, dersom kuratorens ønske om at denne kunsten skal bryte med konvensjoner, god smak og springe ut av en tvingende nødvendighet til å uttrykke seg, skal gå i oppfyllelse. 

Fargesterke innslag

Mye på denne utstillingen er flott og tiltalende. Maleriene er fargerike og vitner om en dyp malerisk kultur. Til de mest forløste arbeidene hører arbeider der kunstnerne har eksperimentert i et grenseland mellom maleri, applikasjon og broderi. Vi har tidligere sett arbeider av Nicholas Hlobo (Født i Cape Town i Sør-Afrika i 1975), som er en stjerne på den internasjonale kunsthimmelen. Hans rimelig ekle skapning med en overdimensjonert erigert penis dandert i rødt stoff, går i ett med stolen den sitter i og overlates best til den enkeltes fantasi. 

Seyni Awa Camara, Sans titre, 2008 © Kleinefenn

Inn på lokale referanser

Til utstillingens høydepunkter hører også Seyni Awa Camara (Født i 1945 i Senegal). Hennes terrakottaskulpturer ser ut til å springe ut av drømmesyner og bisarre fantasier. I det hele har høydepunktene på utstillingen til felles at de forener en eksperimentell tilnærming til medier med sterke fortellinger.  Med fortellingene er vi straks inne i det minefeltet som dannes av hvilke politiske, sosiale og kulturelle referanser som har relevans for tolkningene. Det er når kunstnerne i utstillingen går tettere inn på de lokale referansene, at den er som mest spennende både i sin form og tematikk.

Romuald Hazoumè, Elf rien à foutre, 2005 © Kleinefenn

Nye afrikanske masker

Romuald Hazoume (født i 1962 i Porto-Novo i Benin) lager skulpturer av plastkanner som han omdanner til maskeliknende skulpturer. De fyller en hel vegg og gir assosiasjoner til de afrikanske maskene som på 1900-tallet ble populære, ikke minst blant modernistiske kunstnere. For å peke på noen som har vist bredden i nedslaget av afrikanske masker som motiv i modernistisk kunst, kan nevnes malere som den tyske ekspresjonisten Emil Nolde  som oppsøkte de tyske koloniene i Øst Afrika og har malt bilder av masker derfra, den spanske kubisten Pablo Picasso, den kubanske surrealisten Wilfredo Lam og fotografen Man Ray. For ikke å glemme COBRA-kunstneren Asger Jorn. I dag er restitueringen av afrikanske masker fra vestlige kunstsamlinger et hett tema. Hazoume har brakt motivet hjem igjen og gir det en ny og skremmende dimensjon. Han løsriver det fra opprinnelige rituelle sammenhenger og gir det ny betydning knyttet til Benins nære historie. Bilen som er overlesset av kanner som er snudd så håndtak og tut peker rett mot deg, har et skremmende uttrykk av fiendtlighet. Og peker på at det vi er vitne til, er hvordan plastkannene i dag inngår i en økonomi hvor smugling av bensin i plastkanner utgjør en livsfarlig næringsvei. 

Fabrice Monteiro, Prophecy #8, 2013 © Fabrice Monteiro.  Courtesy of the artist and MAGNIN-A gallery

Trekker veksel på egen bakgrunn

Fabrice Monteiro (Født i 1972, arbeider i Senegal), har bakgrunn som modell før han selv begynte å fotografere. Erfaringene bruker han i fotografier som kommenterer hvordan varekapitalismen har bidratt til å forsøple naturen i hans næromgivelser, på samme tid som søppelet kan brukes til de fargerike kostymene han kler sine personer i. Nevnte personer utfører rituelle handlinger i et landskap merket av en økologisk katastrofe. 

Omar Victor Diop, Selma, 1965, 2016.  Liberty  © Omar Victor Diop Courtesy of the artist and MAGNIN-A gallery

Bruker seg selv som modell

Omar Victor Diop (født i Senegal 1980), har bakgrunn som motefotograf. En bakgrunn han benytter til å lage en fotografisk serie av iscenesatte fotografier, med utgangspunkt i historiske hendelser fra 1720 og fremover. Hendelser der den afrikanske befolkningen både på det Afrikanske kontinent og for øvrig i verden, har øvet motstand mot hvite undertrykkere, utbyttere og voldsherredømme. I bildene iscenesetter han seg selv som modell for sentrale historiske personer i denne motstanden. Han går igjen i alle roller og fyller bildene med sitt eget bilde. Noe som understreker at dette ikke er bilder av den faktiske hendelsen, men en kunstnerisk fortolkning som utnytter fotografiets realitetseffekt til å skape fiksjoner. Spenningen mellom de tunge og konsekvent kritiske tilnærmingene til den historiske bakgrunnen, den tekniske perfeksjonen, dramatiske belysningen og forførende fargebruken skaper den nødvendige friksjonen i bildene. En friksjon som gjør dem estetisk forlokkende og skremmende på samme tid.  

Lebohang Kganye, Mohlokomendi wa Tora, 2017. Courtesy AFRONOVA GALLERY

Historie og identitet

Lebohang Kganye (født i Johannesburg i Sør-Afrika i 1990) er blant de yngste skuddene på stammen. Hennes bidrag er en installasjon der hun har arbeidet med svart – hvitt fotografier av familien og deres omgivelser, for å utforske sin slekts historie og identitet. Hun har samlet bilder som en arkivar, klippet og limt dem på pappskiver som er skåret til som figurer av dyr og mennesker, bygninger og landskaper, festet til stativer i tre og plassert inn i tablåer. Kganye omskaper fotografiene til små glimt av minner om fortiden. Historiene ligger ikke fast, men er satt sammen av fantasieggende fragmenter i et scenisk rom, der alt kan flyttes rundt på.   

Godt skjønn

Som pioner og stifinner har Magnin ikke blitt servert ferdig utformede oppfatninger av hva som er interessant og viktig. Det er hans skjønn som har vært avgjørende. Flere av kunstnerne i utstillingen kan takke ham for at de har blitt trukket frem og fått anledning til å utfolde sin skaperevne på en større arena enn den lokale. Med avspark i den radikale kunsten på 1980-tallet som motsatte seg at kunstscenen var dominert av et sentrum, en samlende ide, eller en overordnet estetikk, har Magnin tatt for seg de ulike kunstuttrykkene på en afrikansk arena. Magnin velger å stille sammen individuelle uttrykk som bryter mot hverandre. Det skaper friksjon mellom de utsilte arbeidene. Dette er ikke en utstilling der alt går opp i en harmonisk helhet. Opp mot en tiltagende strømlinjeforming av næringskjeden står krefter som prioriterer en kunst som er opptatt av rollen den spiller innenfor en lokal kontekst. Astrup Fearnley Museets utstilling kan oppfattes som et uttrykk for idealer om likeverd mellom et mangfold av aktører på en global kunstscene, men også som et uttrykk for at samtidskunsten er i ferd med å formidles i et felles kunstmarked.

lorents@online.no

Stikkord

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.