En alternativ opprinnelse

Dag Erik Elgin: Et modernistisk punktum 
Vigeland-museet
31. januar - 16. mai 2020

Vigeland-museet har i flere år invitert inn samtidskunstnere til å lage egne utstillinger innenfor rammen av Vigeland-museet – som faktisk også var kunstneren Gustav Vigelands hjem: Urnen hans står i toppetasjen, en liten rotunde hvor hans levninger omkranses av en serie paneler med relieffer fra menneskelivets gang. En livsfrise. Men tilbake til utstillingene av samtidskunst: Resultatet av denne serien har vært et knippe stimulerende kunsthistoriske kommentarer, hvor kunstnere har bearbeidet forelegget – Vigelands verk – ut fra sitt eget kunstnerskaps synsvinkel. Denne dobbeltgangen mellom Vigeland og samtidskunst er en spenstig øvelse, særlig fordi kunstnerne i overraskende stor grad har holdt på sitt eget uttrykk uten å henfalle til en illustrasjon av Vigelands virksomhet eller kunstuttrykk. 

Dag Erik Elgins versjon av serien må likevel sies å være blant de mest originale, rett og slett fordi han ikke bare bearbeider Vigeland innenfor rammen av sitt eget uttrykk, men gjennomfører en kunsthistorisk utgravning. 

Utgravning

I museets arkiver har han funnet frem noen små gipsfragmenter som de fleste ville ha oversett, men som Elgin rammer inn som en alternativ begynnelse for fortellingen om Vigeland. Disse figurene kan betraktes som formeksperimenter som kunne hatt mange forskjellige formål da Vigeland utferdiget dem. Han kan bare ha lekt seg, testet ut materialets viskositet eller jobbet med en skulptur som er tapt for ettertiden. For eksempel. Men hva Vigelands rent faktiske, historisk korrekte intensjon kan ha vært, er underordnet det arkeologiske eksperimentet Elgin legger for dagen. Disse bruddstykkene fra fortiden kan jo ikke, uansett hvordan man snur og vender på det, være fange av en forestilling om hvilken intensjon som egentlig brakte dem inn i verden, synes Elgin å hevde. Det er bedre å tolke dem, med en åpen forståelseshorisont, inn i en dragning mot det nonfigurative eller et formspråk som avviker fra Vigelands øvrige heroisering av den robuste menneskekroppen. 

Javisst: Betraktet gjennom disse fragmentene kan ganske riktig Vigeland betraktes som en skapmodernist, som Elgin påstår. Gipsfragmentene kan til og med sees som en type minimalistiske objekter med litt stofflig overflate. Slik forstått manifesterer fragmentene ikke bare i hvor stor grad kunsthistorien kan reforhandles gjennom ting eller verk som har vært glemt og nå hentes frem. Men, de demonstrerer også hvordan kunnskapen om kunst kan snus på hodet og vri betrakterens begrep om en kunstner gjennom noe så enkelt som å ramme dem inn med sin egen nysgjerrighet. 

Dag Erik Elgin, Et modernistisk punktum, installasjonsfoto, 2020 © Dag Erik Elgin/BONO Foto: Vegard Kleven

Villet blindhet

Elgin nekter å betrakte disse fragmentene som deler av en figurativ helhet, som de fleste ville ha gjort. Han hengir seg til en historisk fantasi om Vigeland som fragmentet innbyr til, og  ønsker ikke å være en del av den realitetsorientering gjenstanden ellers ville bli forstått gjennom. Denne uviljen er produktiv fordi den skjerper møtet mellom disse to kunstnerne, og understreker Elgins arkeologiske eksperiment som erkjennelsesforankret viljeshandling: Å utforske en modernistisk Vigeland er ikke styrt av hva som objektivt sett er mest rimelig, men av hva som er mest fruktbart å tenke over. Jeg har stor sans for å ta detaljer som på dette viset appellerer til en med det største alvor, ikke minst fordi det på den måten skapes et rom for den som ser og ikke bare det som betraktes. Kunsten er ikke bare noe som plasseres i en forsøksvis nøytral kronologi, men i Elgins fascinasjon for anomalier og alternative kunsthistorier.  

Dette ser vi også ellers i utstillingen, spesielt i maleriene hvor han gjengir de 8 ufullførte panelene i rommet hvor Vigelands urne står. Elgin viser dem jo frem som monokrome malerier, som om det var det de var. Og, ja, de opprinnelige panelene er også monokromt hvite, og ja, de minner om andre monokrome flater fra modernismen. Samtidig er det jo heller ikke tvil om at Vigeland ville fylt dem med den type figurative motiver som de andre panelene, om han hadde hatt mulighet. Elgins villede blindhet for den uteblitte figurasjonen forløser en tenkemåte som vi kan plassere et sted mellom det kunnskapsarkeologiske og feil-lesningen – og det er også her hvor innsikter kan frigis fra beretningene om kunst som ofte holder kunsten på plass i et kronologisk fangenskap. 

Dag Erik Elgin Et modernistisk punktum, installasjonsfoto, 2020 © Dag Erik Elgin/BONO.  Foto: Vegard Kleven

Inderliggjort kanon

Elgin tenker Vigeland kuratorisk, på samme vis som han tidligere har realisert sitt eget forhold til kunsthistorien gjennom nye versjoner av kanoniserte kunstverk, deriblant av Malevich og Picasso. Flere av disse verkene vises også her, som en type inderliggjort og håndverksmessig bearbeidet historisk ramme: Fortidens kunstverk er ikke lenger noe man betrakter på avstand, som punkter på en historisk akse, men de håndteres som et visuelt felt kunstneren går inn i og gjentar, bokstavelig talt, ved å lage dem på nytt. Ved å jobbe seg gjennom historien på denne måten, fratar Elgin verkene deres «hellige» mesterverkstatus og gjør seg immun mot den andakt et kronologisk begrep om kunsthistorie tvinger oss inn i. 

Som Walter Benjamins historiebegrep, hvor fortiden erkjennes gjennom løsrevne fragmenter som slår ned i individets erfaringsliv, legger også Elgin frem en inderliggjort forestilling om hvor fortidens kunst er i forhold til dagens kunst: Kunsthistorien er ikke tapt i museets arkiver, men er nært knyttet til våre egne drømmer, vårt eget begjær her og nå, vår egen fantasis krumspring (som jo også definerer hvem vi er i dag) – og vår eksistens som historiske vesener. Han gjør kunsthistorien til en del av sin egen praksis, sitt eget liv, sin egen historie, sin egen erfaring. 

kjetilroed@gmail.com