fbpx Avliver myter om kunstnergeniet

Ny forskning Avliver myter om kunstnergeniet

Omslag til Rolf Stenersens biografi Edvard Munch. Nærbilde av et geni(1944). Omslaget over er fra 1946-utgaven. Fotografi: Lars-Toft Eriksen.
Lars Toft-Eriksen er ansatt som kurator ved Munchmuseet, og disputerte i forrige uke med avhandlingen Based on a True Story: Rereading Rolf Stenersen´s Image of Edvard Munch and the Myth of Genius ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo. Doktorgradsprosjektet er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Munchmuseet. 

Lars Toft-Eriksen mener vi går glipp av andre relevante forhold som Munchs kunstnerskap inngår i hvis vi legger for mye vekt på myten om kunstnergeniet. Myten om Munch står sterkt i vårt bilde av kunstneren, og gjennom en kritisk lesning av Rolf Stenersens biografi Edvard Munch. Nærbilde av et geni (1944)utforsker han hvordan Stenersen, i nær dialog med kunstneren selv, har bidratt til mytebyggingen rundt Munch.

Kan du kort sammenfatte temaet og problemstillingen(e)?
Det er et stort tema. I avhandlingen ser jeg på Rolf Stenersens Edvard Munch. Nærbilde av et geni, hvordan Munch beskrives som kunstner i biografien, og det knytter jeg mer spesifikt opp til genibegrepet, noe tittelen legger opp til, og undersøker hva Stenersens genibegrep kan være.

 Foto av Munch og Stenersen i Villa Stenersen, 1938. Foto: Anders Beer Wilse

Hvorfor valgte du å forske og skrive om nettopp kunstnermyten og kunstnergeniet?
Rolf Stenersens Edvard Munch. Nærbilde av et geni har fascinert meg nettopp fordi den er så fri i den litterære formen, og som jeg mener og tenkte da jeg begynte, et fruktbart historisk dokument for å studere genibegrepet og den konkrete biografiske manifesteringen, forestillingen om geniet. Det handler om at Stenersens biografi er langt mindre historiografisk, forstått innenfor fagets rammer slik det ble definert og betraktet på første halvdel av 1900-tallet, hvilket kan sammenlignes med Jens Thiis biografi om Munch eller Pola Gauguins monografi om ham. Thiis er jo veldig biografisk og Gauguin er også det, men mer over i en kunstkritisk tilnærming og opptatthet av verkene. Stenersen er derimot tilsynelatende mer opptatt av å komme tett på personen, og forholdsvis lite opptatt av kunstverkene som kunstverk. I den grad Stenersen er opptatt av Munchs kunst i denne sammenhengen, er han mest opptatt av verkene som psyko-biografiske dokumenter. Boka har en fri, dokumentarisk og åpen form som man selvfølgelig må se i forhold til Stenersens øvrige litterære forfatterskap. Som helhet gjør det boka til et fruktbart sted å studere forestillinger og myter. Det er jo gjennom den litterære formen forestillingene virkelig får kropp. Dette blir tydelig i sammenligning med for eksempel der Thiis, som har et kapittel helt til slutt i sin monografi som heter Geniet, går inn på Munchs kunst og forsøker å forklare Munchs geni konkret i forhold til kunsten. I retrospekt blir det i dag fort datert og klisjeaktig, og er fullt av floskler. I motsetning til Thiis bruker ikke Stenersen genibegrepet i teksten, kun i tittelen. Det Stenersen klarer å gjøre, som Thiis ikke klarer, er å skape et naturlig og troverdig bilde av geniet uten å trekke eksplisitt på filosofiske og estetiske betraktninger. Det jeg mener retorisk utspiller seg i boka, er en uuttalt, subtil interaksjon mellom store estetiske overbygninger og det mer konkrete og livsnære. Jeg bruker en diskursiv tilnærming til det, hvor jeg leser Stenersen inn i geniets diskurser. I et intertekstuelt perspektiv klarer Stenersen å forankre de ganske komplekse begrepene ned i konkrete anekdoter, uten at han er inne på begrepet om genialitet. Han klarer å formidle bildet av Munch som genial i en rekke litterære figurer.

Du hevder i avhandlingen at Stenersens biografi om Munch, som er preget av samtidens teorier om kjønn og seksualitet, har bidratt til det mytiske bildet av Munch. Kan du utdype det?
Jeg er blant annet opptatt av Stenersens psykobiografiske tilnærming til Munch. Men også fysiognomiske og kjønns- og seksualteoretiske perspektiver, hvor jeg mener Stenersen skriver Munch inn i en tenkning rundt genialitet som preget geniforskningen på tidlig 1900-tallet.

Stenersen beskriver Munch som en androgyn karakter, hvor han ikke har et tradisjonelt maskulint uttrykk. I åpningspassasjen beskriver han nesten erotisk Munchs utseende, at han er kvinnelig vakker, og min tilnærming til det er at det inngår i en større tenkning i forhold til geniets kjønn i forskningen og tenkningen tidlig på 1900-tallet. Otto Weininger var også inne på det androgyne i forhold til genialitet. Det handler om samtidens kreativtetsforståelse hvor kreativitet ble betraktet som en feminin egenskap, men dog i en viss kvinneundertrykkende forstand – en feminitet som først og fremst er tilgjengelig for menn! Dette kunstneridealet går helt tilbake til 1800-tallets slutt, der forestillingen om det androgyne er sentralt i deler av symbolismes kreativitetsbegrep. 

I siste kapittelet av avhandlingen viser jeg at Stenersen prøver å gi en psykoanalytisk forklaring av Munchs genialitet eller kreativitet, som ligger, mener jeg, tett på Sigmund Freuds Leonardo-studie, som Stenersen muligens har lest. Stenersen var godt orientert i psykoanalytisk litteratur og gikk selv i analyse hos Wilhelm Reich, og har fått mange input der. Der er det påfallende likhetstrekk i Stenersens forklaring av Munchs kreative bedrifter og Freuds Leonardo-studie. Stenersen er svært opptatt av Munchs forhold til moren og hennes død, hvordan det har preget hans forhold til kvinner, egen seksualitet og til hans kunstneriske virksomhet. Freud utvikler der begrepet om sublimering, og hos Stenersen ligger en tilsvarende ide om at Munchs kreativitet har sitt opphav i et uforløst psykoseksuelt traume i barndommen. Han klarer ikke slippe taket på moren, i likhet med Leonardo, og moren blir et begjærsobjekt som han ikke klarer å løse seg fra. Hennes død forblir et traumatisk ubehandlet element som minner ham om døden, som fører til seksuell frykt for kvinner. Stenersen forklarer Munchs ambivalens for kvinner i forhold til den traumatiske barndomsopplevelsen. Langt på vei hinter Stenersen mot en psykisk impotens eller aseksualitet, som ikke er aseksuell slik vi tenker på det i dag, men som et undertrykt og uforløst libido som aldri frigjøres. I den forstand hevder jeg at Stenersens Munch er en aseksuell karakter som er interessant i forhold til genibegrepet. Stenersen finner en psykoanalytisk forklaring på Munchs kreative kraft. Men det Stenersen og teksten ikke helt tar innover seg, er konsekvensene av Freuds teorier om geniforestillingen og kreativiteten Etymologisk er genibegrepet nært knyttet til forplantning. Opprinnelig i romersk mytologi var genius  en ånd som hvilte over pater familias og sørget for familiens forplanting, fremgang og rikdom. Videre kan begrepet føres tilbake begrep om vekst, forplanting og kreasjon. Etymologisk kan genibegrepet altså leses i forhold til ideer om fruktbarhet, som igjen blir av betydning for romantikkens forestilling om kunstnergeniet. Slik sett dekonstruerer geniforestillingen seg selv i den freudianske lesningen hvor kreativiteten og genialiteten punkterer i Munchs mangel på kjødelige reproduksjon eller prokreasjon. Denne glidningen mellom kreasjon og prokreasjon kommer til uttrykk i Stenersens anekdote om Munch som ser på sine kunstverk som sine barn. I psykoanalytisk forstand blir kunstverkene  et substitutt for Munchs manglende evne til å videreføre seg i fremtiden via barn.  Stenersen beskriver hvordan Munch i en vanskelig kreativ fase, sparket «ungene» sine, kastet dem på loftet og kollapset til slutt og sa han ikke klarte mer. I anekdoten punkterer Munchs kreative genialitet i hans prokreative impotens, så å si. 

Hva tenker du om genidyrkningen i vår tid? Avhandlingens tema er veldig interessant, også for dagens situasjon.
Der er jo litt av utgangspunktet mitt, et møte med en rekke samtidskunstnere som fortsatt lever på genimyten, om ikke så tydelig som man gjorde for hundre år siden. I hvert fall er den fortsatt til stede i kulturen. Når man kommer til Munchmuseet og ser hvor sterkt den biografiske fortellingen om Munch står, reflekterer det tilstedeværelsen av genimyten. Selv om kunsthistoriefaget har gitt den biografiske tilnærmingen til Munch motstand og kritikk, så står den fortsatt veldig sterkt. Munchs kunstnerskap er jo et kunstnerskap der det er vanskelig å komme utenom det biografiske med et faglig kunsthistorisk perspektiv i en viss forstand. Det er også en inngang til prosjektet, ikke bare en refleksjon rundt kunstnerfiguren, men også rundt biografiens betydning for Munch, men også i en videre forstand.

Som jeg var litt inne på innledningsvis, var det litt av utgangspunktet mitt for å gå inn i prosjektet. Til tross for at man har kritisert genibegrepet og biografiens betydning for kunsten er det en videre kulturell forestilling som sitter veldig sterkt. Selv om vi i mindre grad bruker begrepet eksplisitt, så gir det seg uttrykk i hvordan vi forholder oss til kunstnere og også hvordan vi forholder oss til kunst. Originalitetsidealet er jo fortsatt av stor betydning i kunsten, og er historisk uløselig knyttet til genibegrepet. 

Det er på høy tid med problematiseringer rundt kunstnermyten og kunstnergeniet – eller genierklæringer generelt – hvilket gjør dette til en spennende avhandling. Har du planer om bokutgivelse/publisering?
På en eller annen måte skal jeg formidle dette prosjektet. Det kommer nok til å skje via flere kanaler, både i form av utstillinger, kataloger og artikler, muligens også en bokpublikasjon, hvis den anledningen gir seg. 

hilde.moerch@kunstavisen.no

Hold deg oppdatert med vårt ukentlige nyhetsbrev.