Kunsten som en vei til erkjennelse

Håkon Bleken gransket vedtatte forestillinger med et kritisk blikk og omformet dem til bilder for samtiden. Han hentet impulser fra historien for å se fremover. Han omga seg med kunstbøker han stadig fant nye impulser i, og som ga mening til opplevelse og erfaring av øyeblikket.

Den strenge formalismen han var skolert i, var lenge en tvangstrøye han kjempet for å komme fri fra. Blant de abstrakte malerne som gikk sammen i Gruppe 5, var han smertelig klar over at han var den mest umodne. Gruppens eksperimenter med materialer og teknikker la grunnlaget for Blekens nysgjerrighet etter å gå nye veier. Hans vilje til å eksperimentere paret med en disiplinert komposisjon, førte til at han behersket de store formater, og han fikk betydelige utsmykningsoppdrag.

Han fant sin form da han i fire serier av kulltegninger 1969 – 74 tok for seg sine personlige erfaringer, drømmer og lengsler og satte dem i relieff opp mot samtidens politiske og sosiale realiteter i lys av et dypt forankret humanistisk livssyn. Han ble en av de mest sentrale skikkelser i den nye figurasjonen på 1970 – tallet. Hans bruk av fotografier og reportasjebilder som forelegg for tegninger og som kollasjelementer i malerier, førte fragmenter av virkeligheten inn i bildene. Komposisjonene spilte ut mot hverandre organisk og geometrisk form, som flettet seg sammen til sinnrike og dynamiske mønstre. En figur ble til et mønster og et ornament til en figur. Han søkte etter et abstraksjonsnivå som løfter formen bort fra imitasjon av et motiv og åpnet bildet for betrakterens egne tolkninger og refleksjoner.

Ansporet av å hamle opp med de unge og heftige malerne på 1980 tallet, forente Bleken kubismes analytiske og konstruktive flatemaleri med ekspresjonismens voldsomme temperament og frie strøk. Det viktige var ikke å lage harmoniske og tiltalende bilder. Alt ble ikke like formfullendt, men hans kunst formidler gnisten av liv og av vilje til å skape form. Det ble opptakten til en produksjon de siste 25 år, som løftet ham frem til en posisjon som en ener i sin generasjon.

Bleken var en trassig individualist, som sto oppreist uansett vindstyrke. Han nektet å underkaste seg andres oppfatninger om kunstneren og mennesket Bleken. Han var ikke redd for å gi sin kunst en oppdragende rolle. Gjennom en stor produksjon som maler, grafiker, illustratør, utstiller og debattant var han uopphørlig til stede i det offentlige rom. Hans polemiske ytringer var velartikulerte og preget av hans uforlignelige vidd, ironi og sylskarpe replikk. Det vakte begeistring, glede, irritasjon og sinne. Bleken ville gjerne bli likt, men gjorde ofte hva han kunne for å bli mislikt.  

Bleken nådde frem til et bredt sammensatt publikum. Ikke minst gjennom sin omfattende grafiske produksjon, der han smeltet sammen sin sikre tegnekunst med et malerisk foredrag. Han fant motiver og symboler like gjerne i litteraturen som i egne observasjoner. Hans illustrasjoner er et gyllent kapitel i vår nyere bokkunst.

Bleken fant lykke i det kunstneriske arbeid som førte sammen ånd og materie, fornuft og følelse, sansning og det sanselige.  Kunsten ga mening i livet og holdt døden på avstand inntil det siste. Hans samfunnsinnsats, uredde meninger og ikke minst engasjementet for hjembyen Trondheim som en kulturby, resulterte i at han ble mer enn en kunstner, han ble en institusjon.