Minneord, Kristina Bræin (1955-2022)

Kristina Bræin. Foto: Kristine Hjertholm.

Å se det unnselige

Plutselig sorg; jeg visste ikke at jeg var så glad i deg, og at du var så syk. Skulle ønske jeg kunne ha sluppet å skrive din nekrolog. Vi savner deg. Du hadde så mye å gi til så mange. Du var et naturlig midtpunkt med din glede og ditt engasjement. Jeg vet du hadde ditt å stri med, men du lot det sjelden skinne igjennom.

I min tid ved SHKS på Institutt For Farge, ble det arrangert en workshop på Gressholmen, dette var i 1992. Vi begynte å nærme oss slutten av uka. Kristina og jeg ble sittende sammen og vente på båten. Jeg spurte henne om hvorfor hun ennå ikke hadde gjort noe, og hun sa det var vanskelig fordi alt var noe. Vi ble sittende og se oss omkring og alt ble noe. Det skulle vise seg at denne evnen til å se, og løfte fram det unnselige, skulle bli karakteristisk for Kristinas kunstnerskap. I det å gi enkle ting karakter og viktighet, tok hun modne og modige valg. Hun turte å være lavmælt i all støyen. De historiene hun fortalte var poetiske, selvfølgelige og ujålete.

Fattigdommen i materialbruken var ikke den samme som man finner hos minimalistene. Arbeidene er finstemte og sanselige, med en redusert palett. Den store forskjellen er at hun forteller en historie - dels ved å bruke materialer som hadde en fortid, en historie fra tidligere bruk. Det ble ikke sentimentalt.

Jeg hadde aldri opplevelsen av at det ble nostalgisk. Hun patinerte ikke arbeidene. Flere av arbeidene kunne ha noe komisk over seg, men det ble aldri banalt. Materialene i seg selv hadde en egenhistorie. Et foretrukket materiale var maskeringstapen. En maskeringstape er aldri ment å skulle være noe i seg selv, den er midlertidig, et middel - den er der for å danne en klar, rett grense - en grense mellom to kvaliteter.

Maskeringstapen  ble en kvalitet i seg selv.  Det transparente,  gulaktige kreppbåndet som viser den underliggende blyantskissen blir bildet, ikke et uferdig bilde, men et bilde av det uferdige. Jeg har valgt å vise et bilde med den brutte maskeringstapen. For meg blir dette et uttrykk for Kristinas brutte liv.

 

Kristina Bræin: Multippel nr. 10, 2004. Foto: Terje Roalkvam.

Den siste utstillingen jeg så var i atelierfelleskapet i Myntgata i 2020: Ingen liker brunt. Et sentralt arbeid var en lukket teakhylle (det vil si den hadde bakvegg). Den var fylt med objekter -  alt fra små plater, til mere romlige former. Alle i litt forskjellige bruntoner. I samme forbindelse gjorde hun en lydbasert performance. Her åpnet hun vinduet slik at vi kunne høre fuglesangen. Hun satte seg ved et piano ved vinduet, og spilte med fuglene. Det var rørende vakkert!

Kristina Bræin hadde studert musikk. Hun hadde to kor. Det første på S.H.K.S. med det slående navnet «Korridor». Det var så flott akustikk i gangene der. Det andre koret, «Borgen Åndelige Kor», var med kolleger. De hadde et svært sammensatt repertoar -  alt fra gamle salmer til egne komposisjoner. Eller mer fluxusaktige arbeider, som knaskelyder fra eplespising. Herlige Kristina - vi savner deg!

(Om man etter å ha lest dette savner Kristinas imponerende merittliste er det bare å slå dette opp) Kristina hadde installasjonspregede arbeider, det ville derfor være smart av Nasjonalmuseet og lage en minneutstilling hvor nære venner kunne hjelpe til å rekonstruere arbeider).

   Hilmar Fredriksen

    Stikkord