fbpx Minneord, Stian Grøgaard (1956-2021)

Minneord, Stian Grøgaard (1956-2021)

Stian Grøgaard. Foto: Mari Slaattelid

Med rike kunnskaper om kunst og filosofi satte Stian Grøgaard en standard for innsikt, etterrettelighet og kvalitet for en hel generasjon kunstnere og kunst- og filosofiinteresserte, og han lærte oss også hvordan man raust, med vennlighet og humor, kan dele tanker og engasjere folk med denne kunnskapen.

Som medredaktør for tidsskriftet UKS-Forum for samtidskunst (1986-1993) la han grunnlaget for en dyptpløyende diskusjon om forholdet mellom kunst og filosofi med essays og oversettelser. Det ble en serie brilliante og originale temanumre om bl.a. blikk, varighet (Walter Benjamin), bolig, konseptkunst og Duchamp. Som redaksjonsmedlem i Agora – Journal for metafysisk spekulasjon (1995-2003) kom temanumre om Munch, Inter-Art, metafor, Deleuze, Spinoza og ikke minst, et temanummer om blues (i 2013). Han var en habil pianist og gitarist og hadde et stort hjerte for klassiske western-filmer, som han også gjorde til et ambisiøst sjanger-studium. Han bidro i kunstkataloger og introduserte en rekke tenkere og kunstdebatter i bøkene Kunstnere om kunst: fra Henri Matisse til Barbara Kruger (1993), Det vage objektet: 12 samtaler om kunst (2001) og Øye for tid: om video, kunst og virkelighet (2004).

I offentlig debatt var han en uredd fritenker. Han var kritisk til new public management og den slags usynlig maktutøvelse. I essayet «Om kvalitet i reformbyråkratiet» (2016) utvikles en slående kritikk. «Dagens norske, politiske administrasjon behandler alt arbeid som ufaglært arbeid. Det eneste unntaket er administrasjonen av andres arbeid, for den er nå blitt et eget fag som heter ‘ledelse’. Samtlige utdanningsreformer og omorganiseringer av kulturinstitusjoner de siste 20 år har underkjent grunnleggende trekk ved faglært arbeid. […] Det er dype politiske årsaker til denne situasjonen. Kanskje må vi begynne med den norske klassealliansen mellom storkapital og ufaglært arbeid, stadig bedre ivaretatt av en svulmende administrasjon».  

Han var også svært kritisk til Statens kunstakademis fusjon med Kunsthøgskolen i Oslo. «I min tid som lærer har jeg vært heldig å få oppleve hva et kunstakademi kan være», skrev han i «SKA i hundre: En nekrolog» (2009). Han var med på å forme Statens kunstakademi i dets vitale periode på 1980- og 90-tallet. Han hadde utdannet seg som maler der (1983-1987), og initierte akademiets første teoriseminar allerede som student i 1986. Han var aktiv som maler frem til sin mastergrad om Kants estetikk (1995), som ble etterfulgt av en doktorgrad utgitt på Akademika forlag under tittelen Edvard Munch: Et utsatt liv (2013). Fra 1993 var han teorilærer og senere professor ved Kunstakademiet og Kunsthøgskolen i Oslo frem til sin bortgang. Mange har fremhevet erfaringen som både maler og filosof som et særtrekk ved hans medrivende forelesninger og inspirerende veiledningskunst. Helt til det siste arbeidet han med det som interesserte ham mest, og før han gikk bort leverte han sin andre doktorgradsavhandling, en religionsfilosofisk studie av F.W.J. Schelling. Han ferdigstilte også en kommende essaysamling. Stian var tett knyttet til sin nære familie, som han også delte fagbakgrunn og interesser med. Han var gift med billedkunstneren Mari Slaattelid og etterlater seg to døtre, Åsne og Anna.

Av Eivind Røssaak,
Dr. philos., forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket