Kvinnen opphøyet som landskap og ornament

FAKTA

Henie Onstad Kunstsenter Høvikodden, Bærum
Utstilling: Kai Fjell – det gode seirer
Kuratorer: Kathrine Lund og Martine Hoff Jensen
Bok: Kai Fjell, Forlaget Press, Oslo, 2026
Utstillingen står til 1. november 2026

Først det mørke

Kai Fjell (1907-1989) var både en moderne maler og en fabulerende skildrer av idéen om det tradisjonelle jordbrukssamfunnet. Hans skildring av mor-barnforholdet, slektenes gang og de idylliske nysådde jordene tidlig på våren og sommeren er en kilde til kunstnerisk henrykkelse. Men han var like fullt klar over at de barbariske instinkter herjet i menneskers indre, også i bondesamfunnet han vokste opp i. Derfor viser denne storslåtte mønstringen også mørke, dystre scener.

Kuratorene har utført et grundig og kyndig innsamlingsarbeid og montert utstillingen på forbilledlig måte. Fargesettingen er begrenset og fintfølt så fargene treffer veggene og fremhever bildene. I tillegg til maleriene, er det gitt plass til tegning, skulptur, interiørdetaljer, og ikke minst, en avdeling knyttet til Fjells arbeid som scenograf og utsmykningskunstner.

Malerienes scenografi

Ved å vise modeller av scenografien får vi også et innblikk i Fjells maleriske rom, som Martine Hoff Jensen treffede beskriver i sitt velskrevne kapittel i boken: «En teaterscene er omtrent som et maleri, sceneåpningen rammer inn bildet på lik linje med pynterammen.» Denne påminnelsen og det faktum at Fjell arbeidet som reklametegner og vindusdekoratør er med å forklare det dekorative, ornamentale og ikke-naturalistiske i hans maleri. I de tidlige, mørke bildene ser vi hans evne til med djerv penselføring å skildre trange fjøs, men som allikevel holder seg visuelt i flaten. I de blonde, livsbjaende og fargerike maleriene som fulgte fra slutten av 30-årene av, møter vi en forenkling i kvinneskikkelsenes fremtoning og det samme med fugler, trær, dyr og blomster. Det er reklamemannens forenkling, han som vet hvordan visuelle tegn skal kommunisere. (En lignende stilisering ser vi i Thorvald Moseids broderte mesterverk Draumkvedet fra 1980-1993.) Maleriene virker visuelt tette og utbroderte, der en eller flere hovedskikkelser dominerer en del av billedflaten, mens mindre figurer og grupper av figurer fyller ut bakgrunnen, som koret i en gresk tragedie.

1930-talls ideologi

Spørsmål rundt mulig ideologisk vingling på 30-tallet tas opp i Katrine Lunds utmerkede tekst. Rykter om NS-medlemskap blir lagt bort ved å fremheve Fjells venstreorienterte holdning. Men den romantiske, anti-teknologiske vektleggingen på slektens tilknytning til jorda er et for stort og interessant spørsmål, også utenfor nazi-regimets rasetenkning og heroiske geberder, til at det kan legges bort i arbeidet med norsk billedkunst på 1900-tallet. For den lyse, livsbejaende Fjell feirer slektens gang og kvinners og barns tilknytning til landskapet som det fruktbare grunnlag for all vekst og liv. Kvinneskikkelsene kan i noen tilfeller gå opp i et større ornament, hvor de mister sin individuelle gestalt og glir ut og over i tekstilmønstre og landskapet rundt.

Dette er en arv fra symbolismen, særlig tydelig hos Gustav Klimt. Mange av kvinneskikkelsene hos Fjell har rødt hår, noe som gikk igjen hos Pre-Rafaelittene i England, hos Gustav Klimt i Østerrike og i Munchs Vampyr og Synden. Dette symbolet for erotisk fristelse og fruktbarhet går i hvert fall tilbake til Botticellis Venus’ fødsel fra 1486.

Hvor kommer den kvinnelige hodepryden fra?

Kristin Vallas essay i boken sammenligner Fjells hjem på Lysaker med Charleston i Sussex, der Bloomsburykretsen tidligere i århundret dekorterte interiørene. I den samtidens litterære miljø (W.B. Yeats, T.S. Eliot) var det stor interesse for sir James Frazers storverk The Golden Bough: A Study in Magic and Religion (12 bind 1890-1915), men verket fikk også betydelige nedslag i norsk folkeminnegranskning, særlig hos Nils Lid. At Fjells scener virker drømmende og fremstår som lite naturtro gjengivelser av norsk landskap – selv om Andorsrudbygdas jorder noen ganger skinner gjennom, som i Våronn fra 1938 – tyder på at han kjente til det eldgamle europeiske, inklusive gammelrusssiske, minnealbumet. At hvite hester og ridderlignende ryttere rir i bakgrunnen, gir oss en mistanke om at Kai Fjell i sine drømmer skuet langt tilbake i jordbrukskulturen og dens symbolske kultus i form av romanser, sagn, treskurd og rosemaling. Og, spør jeg meg selv, kan Wassily Kandinskys eventyrprinsesser anno 1903-06 og hans mange ryttere til hvit hest ha hatt noen betydning for Fjell? (I think, so.) Disse forbindelsene skulle jeg gjerne sett undersøkt nærmere. Men det får bli en annen gang.