MUNCHs beste samtidskunst-utstilling til nå

Det er et stykke fra Edvard Munchs malerier til en koreansk-språklig, kinetisk, cyberpunk-installasjon som henger fra taket og lager industriell støy.

Likevel, når besøkende nå oppsøker førstnevnte, får de sistnevnte med på kjøpet. Kim Hankyuls installasjon Shore fyller denne våren visningsrommet i museets 10. etasje, som del av samtidskunstprogrammet Solo Oslo.

Igjen er spørsmålet: Hvorfor vil Munchmuseet også være en kunsthall?

Selv om det er begrenset visningsplass på Munchmuseet, og selv om knekken i 10. etasje er et kinkig visningsrom, ville det vært merkelig å ikke utnytte Edvard Munchs status til å bli noe mer enn bare et museum for Edvard Munch. Jeg har ofte tenkt på gulfstatenes bruk av kultur og idrett til å bygge legitimitet for sitt verdenssyn, og stusset over at den norske rikdommen ikke brukes på lignende måte.

Behøver ikke verden å se at også den norske samfunnsmodellen er en farbar vei inn i fremtiden – og at ikke eneste alternativ er luksus-autokrati, enten det er av amerikansk, kinesisk eller arabisk sort?

Dust lys fra skjermer bidrar til å skape følelsen av å stå på havbunnen og se opp mot overflaten. (Foto: Tor S. Ulstein / Kunstdok)

En oppslukende opplevelse

Fremtidsvisjonen som tilbys av Kim Hankyul og hans installasjon Shore er kanskje ikke først og fremst optimistisk på velferdsstaten og demokratiets vegne. Men den er Solo Oslos beste presentasjon til nå. Faktisk den beste samtidskunsten vist i det nye Munchmuseet, punktum.

Allerede i gangen på vei inn skjerpes sanseapparatet. Det er mørkt, gulvet er dekket av et mykt teppe og metalliske lyder skjærer gjennom luften.

Selve skulpturen er et syn. En visuell kakofoni av metallstrukturer, ledninger, tekst og korte filmsnutter projisert på vifter; lyskastere, revnede tøystykker og bevegelige robotarmer som skraper over tastaturer. Røykmaskiner fyller rommet nesten umerkelig med en vag tåkedis. Fra takvinduaktige dataskjermer tilføres et dempet blågrønt lys, som skaper en følelse av å befinne seg under vann.

Føles ikke «funnet på»

Det konseptuelle underlaget, hvor havet både sees som fluktrute og «et hjem for folk som ikke finner sin «rette» identitet til lands», er tilstede gjennom en stemme. Den forteller om «havkvinner» som flyktet til øya Geoje under krigene i Korea og Vietnam, en som flyktet fra Nord-Korea via havet og en privat dykkerklubb, som deltar i den koreanske redningstjenesten.

Det føles verken tvunget eller «funnet på», og dominerer heller ikke lesningen av verket. Stemmen er på koreansk, og de norske og engelske oversettelsene projiseres på små vifter, som først og fremst antar skulpturelle funksjoner, heller enn at de opptrer som formidlere av informasjon.

Kim Hankyul er den femte Solo Oslo-kunstneren, etter Sandra Mujinga, Apichaya Wanthiang, Admir Batlak og Constance Tenvik. Foto: Vegard Landsverk

Den dystopiske teknologien

Cyberpunk er en dystopisk fremtidsvisjon av høyteknologiske samfunn, men hvor livskvaliteten er lav. Tenk skitne mega-storbyer, lyst opp av reklame i sprakende farger, men hvor befolkningen knapt ser solen lenger. Hankyuls skulptur fremstår som en tekno-dystopi, hvor maskinen er blitt autonom, hvor den ikke lenger produserer noe. Tastaturene produserer ikke skrift, bare støy: Overskuddslyd ingen har bruk for.

Nye medier-kunst egner seg sjelden som stuepynt, og når samtidskunstens oppgave tilsynelatende enten er å være kritisk eller å være dekorativ, ender den teknologisk orienterte kunsten oftest opp samme sted, i en eller annen mørk, menneskefiendtlig fremtid.

Dystopisk estetikk. Det ser ut som søppel og rot, men det er ikke stygt. Foto: Tor S. Ulstein / Kunstdok

Perfekt utført

MUNCH-triennalens siste utgave behandlet på samme måte teknologi og framtidsvisjoner hovedsakelig gjennom en dystopisk linse. Også Sandra Mujingas Solo Oslo-utstilling i 2022, kunne beskrives som cyberpunk.

Om uttrykket nok er litt typisk, er det likevel liksom perfekt utført her. Installasjonen passer for en gangs skyld til det lagerhallaktige rommet, som oftest føles akkurat litt for smalt og hvor den ene veggen skråner ugjestmildt innover.

Problemet med sistnevnte er dels løst ved at det er så mørkt at man rett og slett ikke ser veggen, dels ved at det myke gulvteppet går i en bue halvveis opp på motsatt vegg, hvor man kan halvt sitte, halvt ligge, og slik se installasjonen i en vinkel som gjør skråveggen til et mindre og mindre truende overheng.

Men hva har det med Edvard Munch å gjøre? Munchmuseet har definert tre kunstneriske nedslagsfelt: Munchs kunst, modernismen og samtidskunsten. Målet er å bruke Edvard Munch som døråpner, blant annet i arbeidet med å «sette Oslo på kartet som kulturby». Foto: Tor S. Ulstein / Kunstdok

Avslapping og dekoding

Mens man ligger prøver man å skvise mening ut av installasjonen, og gjør det – eller kanskje ikke – uansett finner man raskt en ro i de mekaniske armenes bevegelse over tastaturene, stemmene man ikke forstår, den hele tiden tilstedeværende støyen.

Det er en parallell her, mellom teknologien og hvordan den gjennom den såkalte singulariteten står i fare for å rokke ved menneskets status som subjekt, og hvordan Hankyuls installasjon gjør at man til slutt blir et objekt, uansett om man vil eller ikke, når man selv, etter hvert, befinner seg halvt liggende på gulvet med gapende munn – som en sjøstjerne på havbunnen, uten annet å gjøre enn å observere.